EU som motvekt mot USA?

Bush-regjeringens «krig mot terror» har fått mange til å etterlyse en effektiv «motvekt til USA». Det er uklart hva slags motvekt en da snakker om, men i den norske EU-debatten er det EU som pekes ut som en mulig framtidig motvekt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Utfordringen er dramatisk nok: Hva gjør vi når verdens eneste og ubestridte supermakt er hellig overbevist om at den har rett til å gjøre alt det som den har makt til å gjøre?

Et fiendebilde og en strategi

Etter terroraksjonene 11. september 2001 har USA utviklet en strategi basert på et bestemt fiendebilde: fienden er organisert i terrornettverk med basis i såkalte «kjeltringsstater» (rogue states). Strategien er like klar: Enhver kime til kobling mellom terrorgrupper og kjeltringsstater skal knuses i fødselen med militær makt.

Utenriksledelsen i USA later som den er totalt blind for at den enorme militære overmakten – kombinert med den klart uttrykte viljen til å bruke den – utløser to opplagte motstrategier:

To opplagte motstrategier

For det første: det som måtte fins av kjeltringstater vil sette alt inn på å skaffe seg så effektive masseødeleggelsesvåpen at det avskrekker USA fra å sette i gang føre-var-kriger.

For det andre: siden ingen kan vinne en krig mot USA, vil de som vil ramme USA, se terroraksjoner som eneste mulige middel.

Nå har de amerikanske styrkene havnet i såpass uføre både i Afghanistan og Irak at entusiasmen for å renske land for terrorister med bomber og granater, kan ha kjølnet noe.

Terror kan ikke bekjempes militært

Alt som har hendt etter at USA tok til å bombe Afghanistan og Irak, viser det opplagte: Internasjonalt organiserte terrornettverk kan ikke bekjempes med bomber og raketter. Skal slike nettverk rulles opp, trengs det et møysommelig oppbygd internasjonalt samarbeid om militær etterretning, politiovervåking og infiltrasjon av terrornettverk. Uten et slikt samarbeid med andre land, har USA ingen sjanser i kampen mot terror. Enegangen er livsfarlig også for amerikanerne.

Men det avgjørende er likevel ikke å avsløre eksisterende terrornettverk. Det avgjørende er å hindre at de rekrutterer nye medlemmer – og at stadig nye terrornettverk oppstår.

Hvordan undergrave terror?

Da må arbeidet med de grunnliggende sikkerhetsproblemene settes øverst på den internasjonale saklista: det å avskaffe nød, sult, fattigdomssjukdommer og de enorme sosiale forskjellene som fyrer opp under både spontan sosial aggresjon og organisert terrorvirksomhet.

Det kan godt hende at et så krevende opplegg må starte som en «koalisjon av villige» stater. Det kan godt hende at de lenge vil være små og få. Men visjonen må være klar og styrende: det er først når stater fra alle kanter av verden samarbeider om å ta de grunnleggende sikkerhetsutfordringene på alvor, at kampen for en terrorfri verden er på rett spor. Så får vi håpe at større og mektigere makter også etter hvert ser seg tjent med en terrorfri verden. Til slutt også USA.

Nå eller aldri

I et historisk perspektiv kan det bli nå eller aldri. Får vi ikke satt i gang et troverdig oppgjør med alt som forvandler nød og avmakt til desperasjon, kan de tusenvis av store og små konflikter som splitter og radbrekker kloden vår, samles og polariseres til én grunnkonflikt: et «Vesten mot Resten» innen et stadig mer ubønnhørlig globalt apartheid. Da kan Carl I. Hagen og Jörg Haider bli en blek avglans av hvordan europeere og nordamerikanere om noen tiår kommer til å forholde seg til resten av verden.

Oljeinntektene våre gjør at Norge kan ta initiativ som ingen andre – i samarbeid med små land uten maktambisjoner fra andre verdensdeler. Det skjer enklest utafor EU.

Drivkraft bak opprustning

En viktig drivkraft bak opprustning, våpenhandel og bruk av krig som konfliktløsning er rustningsindustrien. Den sysselsetter mange, den holder hjul i gang når konjunkturene ellers svikter, den er oppdragsgiver for en meningsløs stor del av den samlede forskningsinnsatsen i verden – og den er ei tung og effektiv pressgruppe overfor politikere. Denne industrien rygger heller ikke tilbake for at våpen faktisk brukes. Det er da de foreldes raskest og må erstattes av nye, enda smartere og enda dyrere våpen. Alt dette gjelder i ekstrem grad for USA, men har betydning også i Europa.

På vei også i EU

Tradisjonelt har alle større land i Vest-Europa satt sin ære i å utstyre militærvesenet sitt med nasjonalt produsert utstyr. Slik er det ikke lenger.

Stadig flere vesteuropeiske rustningsbedrifter slår seg sammen med eller kjøper opp bedrifter i andre land. Samtidig har regjeringene begynt å regne på hvor mye det kan være å spare hvis krigsmateriell lages i færre, men større europeiske rustningskonsern. Fra neste år er et EU-agentur for «forsvarsmateriell, strategisk forskning og militær kapasitet» på plass.

Hvor begynner Pentagon?

I USA fins det bare én produsent av tanks, én av jagerfly og én av u-båter. Den største produsenten har dels slukt, dels utkonkurrert alle mindre. Baksida av medaljen er sammensmeltningen av industri og myndigheter. Ingen kan se hvor rustningsindustrien slutter og hvor Pentagon begynner.

Det har satt sine spor på de prisene Pentagon har måttet – eller vært villig til å – betale. Sammensmeltningen har også satt sine spor på den utenriks- og sikkerhetspolitikken USA fører. En militarisering av EU kan gi europeiske rustningskonsern tilsvarende maktmuligheter.

En tvilsom motvekt

I dette perspektivet er det lite som tyder på at EU kan innta rollen som motvekt mot USA. I alle de grunnleggende konfliktene mellom nord og sør, mellom rik og fattig, står EU side om side med USA. På noen områder er USA den hardeste motparten for dem som vil fram til en mer rettferdig verdensorden, på andre områder er det EU.

Omkring Irak-krigen var det stor avstand mellom opinionen i USA og opinionen i de fleste land i Europa. Men sjøl om Tyskland, Frankrike og Belgia tok klart avstand fra den amerikanske krigføringen, var det ikke noe flertall for et slikt syn i EU.

Storbritannia, Italia og Spania ga full støtte til USA. Det gjorde også Danmark og de fleste nykommerne fra Sentral- og Øst-Europa. De fleste andre regjeringene var så vage at de i praksis fungerte som støtte for krigføringen.

Står Norge for noe?

Uansett hvor mye eller hvor lite EU kan fungere som motvekt til USA, så er ikke motvektstanken noe overbevisende argument for at Norge skal gå inn som medlem av EU. Første vilkår for at det skal ha noen betydning hvor Norge er, er om vi har noe standpunkt å føre fram.

Da avhenger svaret naturligvis hva slags Norge en ser for seg – og vil slåss for.

Hvis Norge virkelig står for noe verdifullt i internasjonal politikk, vil denne profilen i mange situasjoner komme langt bedre til uttrykk utafor EU.

Hvis Norge ikke har sjølstendige standpunkter, men følger etter i dragsuget av sterkere makter, er det knapt noen grunn til at et slikt Norge skal inn i EU for å påvirke EU innafra.

Den eneste motvekt som monner

Utgangspunktet er feil når en ser løsningen i å sette EU opp som en mulig motvekt mot USA. Både nordamerikanske og europeiske samfunn bærer i seg muligheter på godt og vondt. Det er på ingen måte opplagt at USA vil skape større problem for resten av verden enn EU i det århundret som nettopp har begynt. Motvekten til den politikken som Bush-regjeringen fører, må settes opp i hvert eneste samfunn – ikke minst i USA.

Amerikanere må inkluderes

Enegangen fra Bush-regjeringen må derfor ikke møtes med antiamerikanske stemninger og strategier. Da vil de virke mot sin hensikt på dem det er viktigst å være i dialog med, vanlige mennesker i USA. De må inkluderes, og ikke ekskluderes, i de tusenvis av initiativ som må tas på tvers av grenser for å legge grunnlag for en tryggere verden.

Et europeisk land utafor EU har spesielle muligheter for å utløse slike initiativ. Og derfor et særlig ansvar for å gjøre akkurat det.

---
DEL

Legg igjen et svar