EU skal erobre verden – igjen

For fem år sia vedtok EU-toppmøtet i Lisboa at EU skulle utkonkurrere resten av verden. Det har ikke skjedd. Nå lanserer kommisjonspresident Barroso en ny og dristig, om enn noe uklar, plan.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da regjeringssjefene i EU møttes i Lisboa i mars 2000 vedtok de så høytidelig som bare EU-toppmøter kan få det til, at EU i løpet av ti år skulle bli «det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden».

Slik skulle arbeidsløsheten i EU halveres. Norske ja-entusiaster framstilte Lisboa-vedtaket som det endelige beviset for at utaforlandet Norge ville ende som ei varig bakevje i forhold med EU.

Det har ikke gått slik. EU når ikke sine egne mål – og avstanden til USA øker i stedet for å avta. Men de økonomiske og sosiale forskjellene er fortsatt større i USA. På det området minsker likevel avstanden.

To ferske rapporter fra EU-kommisjonen tegner et betenkelig bilde. Det skapes for få arbeidsplasser til at arbeidsløsheten kan gå ned. Det som bekymrer mest, er at arbeidsproduktiviteten faller. Det gjør derimot ikke den sosiale utstøtinga. Den øker og har skjøvet 68 millioner mennesker ut i fattigdom – ifølge EU-kommisjonen. Det er 15 prosent av befolkningen i EU.

Mål som ikke nås

Ett sentralt Lisboa-mål var at yrkesandelen skulle opp i 70 prosent i 2010. Midtveis i perioden, det vil si i år, skulle yrkesandelen vært oppe i 67 prosent. Den har i stedet stagnert på rundt 63 prosent. Det må skapes 22 millioner nye jobber for å komme opp i 70 prosent.

Yrkesandelen for kvinner skulle opp i 60 prosent i 2010. Den andelen har låst seg fast rundt 55 prosent.

For eldre mennesker – de mellom 50 og 64 år – er målet enda fjernere. Yrkesandelen deres svinger rundt 40 prosent. Om fem år skulle den vært oppe i 50 prosent.

Slike mål vil vi ikke nå – erkjenner EU-kommisjonen – dersom ikke utviklingen snus. Men utviklingen blir ikke lett å snu så lenge investeringene i forskning og utvikling fortsatt ligger langt under nivået i USA.

Målet var å få forskningsinnsatsen opp i tre prosent av nasjonalproduktet innen 2010. Den ligger fortsatt foruroligende stabilt på to prosent. Sverige med 4,3 prosent og Finland med 3,5 prosent er de eneste unntaka.

Budsjettsprekk og statsgjeld

Det som provoserer EU-kommisjonen mest, er at medlemsstatene ikke underkaster seg den disiplinen som valutaunionen krever. Det ble traktatfesta så langt tilbake som i Maastricht i 1991 at underskuddet på statsbudsjettet aldri må være mer enn tre prosent av medlemslandets brutto nasjonalprodukt – og at statsgjelda ikke må være høyere enn seksti prosent av det samme nasjonalproduktet.

Disse krava stiller EU både til de land som er medlem av valutaunionen og til de som en gang skal bli medlem. For det skal alle – det fastslår EU-traktaten.

Det bekymrer EU-kommisjonen at ni land har underskudd som overstiger de tre prosentene, og det er ingen særlige framskritt å spore når det gjelder å få ned statsgjelda rundt om i EU. Den overstiger seksti prosent både for EU som helhet – og for de tolv eurostatene, de som er medlem av valutaunionen, det som er EUs aller innerste og helligste kjerne.

14 land pekes ut som særlige syndebukker. Av de 15 «gamle» EU-land er det tungvektere som Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – i tillegg til Belgia, Portugal og Hellas. Av de 10 «nye» statene er det Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kypros og Malta.

De 11 EU-statene som slipper kritikk, er de tre nordiske, de tre baltiske, Storbritannia, Irland, Nederland og Luxemburg – alle fra EUs «kjølige nord» – i tillegg til Østerrike.

Barroso-prosjektet

– EU står ved et veiskille. Det er nødvendig med en «europeisk fornyelse» sa presidenten for EU-kommisjonen, Jose Manuel Barroso, da han i forrige uke la fram en femårsplan for å få fart på EU-økonomien igjen. Det som trengs, er å «slippe fri Europas enorme uutnyttede potensiale».

Det er kanskje lettere sagt enn gjort. Barroso sier det slik: EU må sette i gang en «omdanningsprosess like dristig som innføringen av det indre markedet i 1985, lanseringen av fellesvalutaen og utvidelsen av EU til 25 medlemsland». Men der hvor valutaunionen og utvidelsen var svært så håndgripelige endringer av EU, er beskrivelsen av den kommende «omdanningsprosessen» foreløpig bare generell og vag.

Sammenlikningen med innføringen av det indre markedet, blir ekstra påfallende. Da det indre markedet ble satt på beddingen i 1985, var det i form av et lovgivningsprogram på nærmere 300 nye lover for å fjerne de fleste former for såkalte «handelshindringer». Foreløpig er «omdanningsprosessen» til Barroso ikke knytta til andre lovprosjekt enn forslaget til tjenestedirektiv, det forslaget som vil fungere som påbud om sosial dumping på tvers av alle grenser – og som har kasta sjøl de adstadigste delene av europeisk fagbevegelse inn i noe som minner om god, gammeldags klassekamp.

Hensyn som må vike

Men rett skal være rett: Prosjektet til Barroso kan i sin opprinnelige utforming ha vært dristig nok. Han er som tidligere portugisisk statsministrer kjent – ja, berykta – for sin hardhendte innstramningspolitikk på et konsekvent nyliberalt grunnlag.

Kjernen i omdanningsprosjektet til Barroso er etter alt å dømme like nyliberalt som det var i Portugal: stadig friere konkurranse skal føre fram til det egenlige målet, å utkonkurrere resten av verden. Da må sosiale hensyn og miljøhensyn vike – hvis de hindrer utviklingen av et stadig mer konkurransedyktig næringsliv.

Men dette prosjektet ble for brutalt for enkelte medlemmer i EU-kommisjonen. Sveriges Margot Wallström er en av dem. Hun er en av visepresidentene i Kommisjonen med ansvar for den utadvendte profilen til Kommisjonen. Det er hun som skal få EU-parlamentet, de 25 EU-regjeringene, media og EU-borgerne til å forstå hva EU-kommisjonen egentlig vil med politikken sin. Da blir det viktig om politikken må tilsløres eller om den tåler å bli avslørt.

Sammen med noen andre fra det sosialdemokratiske mindretallet i Kommisjonen forlangte hun at det nyliberale budskapet til Barroso måtte dempes.

Det europeiske sosialistpartiet, de europeiske sosialdemokratene, har fordømt femårsplanen til Barroso som et «lett tilslørt ny-konservativt prosjekt». Talspersoner for Det europeiske folkepartiet, EUs store sentrum-høyre-parti, mener derimot at planen er «realistisk og samtidig ambisiøs».

Det er den europeiske høyresida som i dag dominerer både EU-parlamentet, EU-kommisjonen og EUs Ministerråd der statsråder fra de 25 EU-regjeringene møtes. Kampen står om den sosiale brutaliteten til Barroso-prosjektet kan dempes – eller om den bare skal sminkes. Det vil først og fremst avhenge av om europeisk fagbevegelse nøyer seg med fy-uttalelser eller om den er tøff nok til å sette hardt mot hardt for å stoppe Barroso-prosjektet.

---
DEL

Legg igjen et svar