EU-parlamentet og potetkasterne

Ikke før hadde EU-parlamentet fått sin gyldne sjanse før de lot være å gripe den.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Torsdag i forrige uke kom den endelige bekreftelsen. PPE-DE og PES vil inngå et samarbeid i EU-parlamentet, slik de har gjort så mange ganger før. Det betyr at de to store blokkene vil dele presidentskapet der. Terry Wynn fra PES vil bli president de første to og et halvt årene, mens PPE-DEs Hans-Gert Pöttering vil sitte de to og et halvt siste.

Skjønner ikke noe av det, sier du? Ingenting å fortvile over. Få har noe forhold til de ulike fraksjonene i dette tåkehavets nasjonalforsamling, verken her hjemme eller i unionen selv. Men forliket innebærer at man fortsatt vil jobbe sammen over blokkgrensene i parlamentet. Det betyr mindre politikk, og mer hestehandel og utvannede kompromisser.

Det kunne gått helt annerledes, og gjorde det nesten. Men lysten på formell makt og posisjoner var sterkere enn ønsket om å drive politikk. Det kommer til å tappe velgerne for den siste rest av interesse for denne felles-institusjonen. Hvis valgdeltakelsen i 2009 sklir under 40 prosent, har EU-parlamentarikerne bare seg selv å takke.

Rasjonelle velgere

Det er sagt mye stygt om velgerne i de 25 medlemslandene de siste ukene. De gidder ikke å gjøre sin borgerplikt, og setter dermed demokratiet i fare. Hvis de i det hele tatt stemmer, så går de til valgurnene for å straffe egne regjeringer, noe som setter unionen i fare. Eller de stemmer på populister og ekstrem-politikere, noe som setter det liberale og opplyste folkestyret i fare.

«Damned if you do, and damned if you don’t» kan være den helt presise oppsummeringen fra velgernes side etter et valg hvor godt over halvparten av de stemmeberettigede satt hjemme.

Faktisk er ikke dette valget ille i det hele tatt. Det er derimot et resultat av rasjonelle og aldeles konsise vurderinger av hvordan unionen fungerer.

For det første: EU er i hovedsak en byråkratisk-administrativ struktur under en politisk ledelse. Denne politiske ledelsen, nemlig ministerrådet, er allerede håndplukket av folket i nasjonale valg.

For det andre: Parlamentet, som siden 1979 har blitt valgt direkte i et fåfengt forsøk på å gi unionen større legitimitet, er et sandpåstrøingsorgan som ingen egentlig trenger. Det har liten lovgivende makt, og utpeker ikke sin egen regjering.

Riktignok er det slik at stadig flere regler, direktiver og beslutninger som angår det nasjonale nivået kommer fra EU; omtrent halvparten, sies det. Men parlamentet er veldig lite involvert i det. Det er ministerrådet som vedtar, eller ikke vedtar, de viktige sakene, og det er EU-kommisjonen som står bak sånne ting som harmonisering av etiketter på syltetøysglass, regler for vannkvalitet og opp- og nedgradering av badestrender.

Faktisk er det sånn at velgerne ikke riktig vet hva dette parlamentet egentlig driver med, og hvem som til enhver tid driver med det. I forkant av valgene ble velgerne pepret med – faktisk ble de ikke det engang, fordi unionspolitikerne ikke gadd å drive valgkamp – brosjyrer som viste bilder av kvinner og menn de aldri hadde sett før i hele sitt liv.

Det blir ikke mye velgerglød av det, og i mangel av noe bedre å gjøre lå velgerne enten på stranda i det fine været, eller stemte etter kjente mønstre. For hvis EU-valget ikke er viktig, så kan man da i hvert fall bruke det til å si noe om egen regjering?

EU-valget er, som første valgomgang i Frankrike alltid har vært, en måte å sende et politisk signal på uten konsekvenser for noe som helst.

Det er det EU-velgerne har gjort, med dalende deltakelse, i over tyve år. Og det var faktisk først under dette valget, i juni 2004, at man så en spirende interesse blant 350 millioner voksne europeere for saker og spørsmål som genuint omhandler unionen som sådan.

Bra med potetkastere

Det var med negativt fortegn, selvfølgelig. For de som ga til kjenne sin interesse for unionen, var de som ikke liker den.

De gjorde ikke noe brakvalg, i og for seg. Grunnen til at de kom såpass godt ut av det hele, var at valgdeltakelsen enkelte steder – som i Polen – lå på bare 20 prosent. I Slovakia var det 16.7 prosent som stemte.

Men i Storbritannia fikk UKIP – UK Independence Party, som vil ha Storbritannia ut av EU – 16,8 prosent av stemmene. I Polen fikk den katolske ligaen av polske familier og det venstre-populistiske Samoobrona til Andrzej Lepper tilsammen 26.6 prosent av stemmene; begge er rasende anti-union. I Sverige fikk junilista 14,4 prosent, og i Østerrike fikk den uavhengige og særs forhatte korrupsjonsjegeren Hans-Peter Martin 14 prosent av stemmene.

Resultatene var ikke entydig. Den danske junibevegelsen mistet for eksempel to plasser i parlamentet, mens det polske Samoobrona endte på en uventet dårlig fjerdeplass.

Men legg disse gruppene til konservative euro-skeptikere, høyre-ekstreme nasjonalister og venstre-radikale idealister, og man har et parlament som mer enn før vil målbære en faktisk eksisterende grasrot-motstand mot hele unionsprosjektet. Det er intet underlig i det. Faktisk var det på tide at euro-skepsisen i sin folkelige form fikk plass i parlamentet, siden den nå engang er del av det demokratiske mangfoldet.

Man kan selvfølgelig gråte blod over det faktum at politikken overlates til populister. Men selv det må EU bære ansvaret for. Man kan ikke ta et land, invitere det med i unionen på bestemte vilkår, for deretter å endre disse vilkårene fullstendig og legge landet på strekkbenken for å få det til å kapitulere. Man kan heller ikke sende skyllebøtter inn over den nye medlemsstaten med anklager om illojal opptreden bare fordi landet – som alle andre i «unionen» – forfølger sine nasjonale interesser.

I forhold til Polen har EU vært arrogant og overbærende så det holder, og det er kanskje noe av forklaringen på polsk fiendtlighet.

Eller så er det i Polen som overalt ellers, at det indrepolitiske dramaet som foregår der fikk velgerne til å se rødt.

Uansett så er det akkurat slik The Economist oppsummerer, at fraværet av politisk debatt i EU-parlamentet er så frapperende at det nesten er fint om det kommer inn noen populister, pluss et par «cranks, celebrities and single-issue fanatics.» For hvem vet om ikke disse «potet-kasterne» endelig kan bidra til å få litt liv i den triste forsamlingen?

Ingen artig krig

Det kunne ha ligget an til et mer spennende parlament. Populisme er i bunn og grunn et rop om konfliktlinjer, eller i det minste krystallklare posisjoner og alternativer, og noen i parlamentet så en stund ut til å skjønne det.

De som skjønte det mest, var de franske parlamentarikerne; representanter for et land med harde politiske konflikter nesten hele tiden. Det ga seg to utslag. UDF, del av den borgerlige alliansen både i EU-parlamentet og i dets franske motpart, startet prosessen med å rive seg løs fra PPE-DE-koalisjonen og danne en rent pro-europeisk blokk. Det har de ønsket lenge, siden de britiske, konservative euro-skeptikerne også er del av et PPE-DE som dermed ikke er så pro-europeisk som mange ønsker.

Den blokken vil kanskje konsolidere seg med egen gruppe i parlamentet.

De andre som skjønte det, var de franske sosialistene under ledelse av Francois Hollande. De ønsket en klarere politisk markering av venstresiden, og ville dermed skrote tanken om et høyre-venstre-samarbeid over blokkgrensene.

Men de ble overkjørt av tyske og britiske sosialdemokrater som heller ønsket et formelt samarbeid med PPE-DE. Dermed blir det sånn, til stor frustrasjon for et fransk sosialistparti som faktisk vant valget, i motsetning til Tony Blair og Gerhard Schröder som faktisk tapte det.

Resultatet er at PPE-DE og PES vil dele presidentskapet, og vanskeligere er det ikke. Men det får som konsekvens at de nye representantene for «folkets røst» blir skjøvet ut på sidelinjen – noe som selvfølgelig er hensikten.

Det skjer samtidig som parlamentet visstnok skal få mer makt og større innflytelse i unionen som en følge av den nye grunnloven.

Det blir derfor ikke noen «aj,aj for en artig krig» i parlamentet etter dette valget heller. Det gjør parlamentet til en mer seriøs medspiller og mindre av en råtass-aktør i EU. Men velgerne i denne svære unionen vil nok fortsatt gjespe langsomt over alt det som foregår der, hvis de i det hele tatt gidder å følge med.

---
DEL

Legg igjen et svar