EU-påbud om lønnsdumping

Verre kan det ikke bli rett før EU utvides østover: Et forslag til EU-direktiv gir grønt lys for sosial dumping på tvers av alle grenser i EU og EØS. Tjenester som er lovlige i ett land, skal kunne tilbys overalt – og til hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår!

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EU-kommisjonen la i januar fram et forslag til tjenestedirektiv med skremmende innhold. Eneste trøst er at det knapt kan bli vedtatt – hvis fagbevegelsen i Europa setter inn all sin politiske tyngde bak de protestene som nå strømmer inn.

Målet med direktivet er at det må bli mer konkurranse om å yte tjenester på tvers av grensene i EU- og EØS-området. Nasjonale regelverk som hindrer denne konkurransen, må vekk.

Forsterker nedgangsspiraler

Konkurransen skal gjøre tjenestene billigere. Det skjer best dersom lønnsdumping kan påbys.

Det er akkurat det tjenestedirektivet sørger for når det åpner for at tjenester som ytes på lovlig måte og etter standarder som er lovlige i ett EU-/EØS-land, skal kunne tilbys overalt i EU- og EØS-området etter hjemlandets standarder for lønns- og arbeidsvilkår.

Blir dette direktivet vedtatt, vil det bidra til kraftige nedgangsspiraler i store deler av arbeidslivet i Europa. I mange land må lønns- og arbeidsvilkår i tjenestenæringer svekkes for å greie konkurransen med selskap som baserer seg på lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår.

Dette vil bli ekstra skjebnesvangert siden langvarig massearbeidsløshet og stadig mer omfattende avregulering for lengst har åpna slusene for slike nedgangsspiraler.

To hovedprinsipp

Forslaget til tjenestedirektiv bygger på to hovedprinsipp, prinsippene om gjensidig godkjenning og om opphavsland.

Det betyr at tjenester som er lovlige i ett EU- eller EØS-land, skal kunne tilbys i alle andre EU- og EØS-land. Og det betyr at ansvaret for å kontrollere selskap som yter tjenester i andre land, skal legges til det landet der selskapet har registrert seg – og ikke i det landet der tjenestene utføres.

Det er mye uavklart jus omkring direktivteksten. Som vanlig i slike tilfelle vil vi derfor ikke få klart svar på hva direktivet betyr i praksis før omstridte saker er prøvd for EF-domstolen. Det er i seg sjøl lite beroligende – siden EF-domstolen vanligvis legger til grunn nokså vidtgående tolkninger av EUs fire markedsfriheter når slike saker skal avklares.

Viktige unntak

Unntatt fra direktivet er tjenester som er av «allmenn interesse», spesielt nevnes allmenn sikkerhet, skatteinnkreving, rettsvesen, offentlig planlegging, den offentlige delen av skoleverket, offentlig helsevern og allmennkringkasting (radio og TV).

Prinsippet om opphavsland gjelder ikke post, energi- og vannforsyning. Det gjør derimot prinsippet om gjensidig godkjenning.

Prinsippet om gjensidig godkjenning skal derimot ikke gjelde tjenester som en medlemsstat har forbudt av hensyn til offentlig ro og orden, allmenn sikkerhet og folkehelse.

Det derfor lite sannsynlig at selskap i Nederland, som der driver lovlig hallikvirksomhet, kan utvide virksomheten – på lovlig vis – til andre land med tjenestedirektivet som ryggstø.

Frontkollisjon?

Det gjøres også et unntak for EUs utstasjoneringsdirektiv. Det direktivet dreier seg om tjenester som ytes ved at et selskap tar med seg egne ansatte til å utføre oppdrag i andre EU- eller EØS-land.

Tilsynelatende er utstasjoneringsdirektivet i direkte kollisjon med tjenestedirektivet. Det første direktivet har som hovedregel at utstasjonerte arbeidere skal ha lønns- og arbeidsvilkår som svarer til standardene i det landet de er utstasjonert. Tjenestedirektivet åpner for det motsatte; at det er standardene i opphavslandet som skal gjelde.

Grensa mellom direktivene

Skal begge direktiv gjelde – og kollisjon unngås – må tjenestedirektivet forstår slik at det bare regulerer forholdene for ansatte som arbeider i andre land, men som ikke er utstasjonert til dette landet.

Det betyr at de må være ansatt direkte i et selskap i et annet land enn det landet de arbeider i.

En utstasjonert arbeider er derimot en som for et begrensa tidsrom utfører arbeid for sin vanlige arbeidsgiver i et annet EU- eller EØS-land.

Den hårfine forskjellen

Et polsk selskap som tar med ansatte fra Polen for å utføre et oppdrag i Norge, er underlagt utstasjoneringsdirektivet.

Selskapet må derfor legge seg på de standardene for lønns- og arbeidsvilkår som følger av norske lov og norske tariffavtaler. Selskapets virksomhet i Norge vil være underlagt kontroll av norske myndigheter.

Et polsk selskap som yter tjenester i Norge, men som ansetter folk spesielt for å yte disse tjenestene i Norge, er derimot underlagt tjenestedirektivet.

Det betyr at selskapet ikke har noen forpliktelse til å tilby lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med norsk lov og norske tariffavtaler. Og kontrollen med at polske regler overholdes, er lagt til polske myndigheter.

Men å kontrollere hva som er hva, hvem gjør det?

---
DEL

Legg igjen et svar