EU på vei mot en ny grunnlov

En ny grunnlov for EU skal vedtas i løpet av høsten. Den vil legge rammene for hvordan EU skal utvikle seg de nærmeste åra. Men den kommer også til å fastslå hva slags politikk EU skal føre på viktige områder.

ROME
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter femten måneders arbeid kom EU-konventet fram til et forslag til ny grunnlov for EU. Dette konventet besto av i alt 105 representanter fra EU-kommisjonen, EU-parlamentet og fra nasjonale parlament og delte seg i et flertall på 100 og et mindretall på 5.

Den nye grunnloven skal erstatte alle de traktatene som etter hvert er bygd inn i hverandre som kinesiske esker, Roma-traktaten fra 1957, Enhetsakten fra 1986, Masstricht-traktaten fra 1991, Amsterdam-traktaten fra 1997 og Nice-traktaten fra 2000.

Forslaget fra konventet skal nå diskuteres av de femten EU-regjeringene på en såkalt regjeringskonferanse som starter i Roma i september og som etter planen skal avsluttes samme sted i desember.

Stat og forrang

Forslaget til grunnlov definerer i løpet av 70 sider Unionens mål, EU-borgernes grunnleggende rettigheter, Unionens grunnprinsipper og institusjoner.

Nytt er det at Unionen får status som juridisk person og kan opptre som en stat utad. Nytt er det også at EU-lovers forrang framfor nasjonale lover grunnlovfestes. Inntil nå har dette viktige EU-prinsippet hatt ryggdekning i en dom i EF-domstolen.

Forholdet til medlemsstatene

Konventet prøver å rydde opp i kompetansefordelingen mellom EU og medlemsstatene. Det skjer ved å fastslå på hvilke områder EU skal ha enekompetanse og på hvilke EU og medlemsstatene skal ha delt kompetanse.

EU skal ha enekompetanse når det gjelder konkurransereglene for det indre markedet, det som for oss i Norge er det samme som EØS-regleverket. EU skal også ha enekompetanse for tollunionen, handelspolitikken, penge- og valutapolitikken og «bevaringen av havets biologiske ressurser». I tillegg har EU enekompetanse for internasjonale avtaler «hvis det berører en intern EU-rettsakt».

Delt kompetanse?

Unionen skal dele kompetansen med medlemsstatene i politi- og justissaker, om landbruk, fiske, transport, energi, sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk, miljøpolitikk, forbrukervern og om «felles sikkerhetsproblem på folkehelseområdet».

Det er juridisk sett ytterst uklart hva forslaget om delt kompetanse betyr. Men det sier vel noe når det fastslås særskilt at for forskning, romfart, u-hjelp og humanitærhjelp kan Unionen sette i verk tiltak og føre en felles politikk, men slik at det ikke hindrer medlemsstatene å føre en egen politikk i tillegg.

På alle andre områder vil nok EU-rettens forrang avgjøre hvordan kompetansen i praksis skal deles mellom EU og medlemsstatene.

Underordning bankes inn

Denne underordningen bankes inn når det heter i grunnlovsforslaget at «medlemsstatene letter gjennomføringen av Unionens oppgaver og avholder seg fra å treffe tiltak som kan bringe realiseringen av Unionens mål i fare».

Om utenriks- og sikkerhetspolitikken heter det at medlemsstatene «avstår fra enhver handling som strider mot Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet».

Roterende stemmerett

Grunnlovsforslaget gåri detalj inn på hvordan EU-institusjonene skal utformes. Hvert land skal ha ett medlem i EU-kommisjonen, men fra 2009 har bare femten av dem stemmerett. Stemmeretten skal rotere mellom medlemmene uten at det skal tas hensyn til statenes størrelse.

Så spørs det om store land som Tyskland og Frankrike vil godta å være uten stemmerett i Kommisjonen i perioder. Det vil vise seg når forslaget fra konventet skal diskuteres mellom regjeringene utover høsten.

Vetoretten begrenses

Konventet foreslår å fjerne vetoretten på 27 politikkområder. Fra 2009 skal vetoretten stort sett begrense seg til utenriksspørsmål og skattepolitikk. På andre områder skal de aller fleste vedtak tas med kvalifisert flertall.

Etter konventets forslag skal kvalifisert flertall bety at vedtaket må ha støtte fra minst halvparten av medlemsstatene samtidig som disse statene må ha minst 60 prosent av EUs samlede folketall.

Dette betyr at landene i praksis stemmer med størrelsen på befolkningen. Små EU-land skal ikke lenger ha flere stemmer i forhold til folketallet enn store EU-land.

Til nå ingen toppfigur

EU har til nå ikke hatt noen klar toppfigur. Det øverste beslutningsorganet, Ministerrådet, har hatt en formannspost som har rotert mellom medlemsstatene. Hvert halvår har Ministerrådet fått en ny formann. I vår var det statsminister Fogh Rasmussen fra Danmark, nå og ut året er det Berlusconi som Italias statsminister.

Det er denne formannen som også har hatt ansvaret for de såkalte «toppmøtene» mellom de femten stats- eller regjeringssjefene når de møtes i det som kalles Det europeiske råd – i det siste fire ganger i året.

Den nye EU-presidenten

Konventet foreslår at arbeidet i Det europeiske råd ledes av en president. Den nye EU-presidenten skal velges av de femten stats- og regjeringssjefene og skal, i tillegg til å lede arbeidet i Det europeiske råd, være EUs ansikt mot resten av verden.

Presidenten skal oppnevnes for to og et halvt år, kan gjenvelges én gang og skal ikke ha noe nasjonalt verv. Det betyr at hvis en av de femten stats- eller regjeringssjefene velges til EU-president, skal vedkommende tre av som stats- eller regjeringssjef.

De to presidentene

Det nye presidentvervet vil ikke løse all uklarhet på toppen i EU. EU har i alle år hatt en lederrolle med klar makt og myndighet, presidenten for Kommisjonen. EU-kommisjonen er fortsatt eneste instans som kan ta initiativ til ny lovgivning, forbereder alle saker som skal behandles i Ministerråd og Parlament, setter vedtakene ut i livet og overvåker at EUs lover og vedtak følges slik de skal i de femten medlemsstatene.

Konventet foreslår at Kommisjonen fortsatt skal ledes av en egen president – og vil at denne presidenten får en sikrere maktstilling enn før innad i Kommisjonen.

Den nye utenriksministeren

Til nå har EU hatt to «utenriksministre». Innad i Kommisjonen har en av kommissærene, for tida briten Chris Patten, hatt ansvar for utenrikssaker. I tillegg innførte Amsterdam-traktaten en stilling som generalsekretær for Ministerrådet med ansvar for utenrikssaker. Siden 1999 har NATOs tidligere generalsekretær, spanjolen Javier Solana, innehatt denne stillingen.

Konventet foreslår å erstatte disse to «utenriksministrene» med én. Den nye utenriksministeren skal være nestformann i EU-kommisjonen og lede Ministerrådet når det behandler utenrikssaker.

Dermed kobles for første gang de to sentrale EU-institusjonene, Kommisjonen og Ministerrådet.

Triumviratet på toppen

Etter forslaget til Konventet, skal EU heretter ledes av et triumvirat: av presidenten for Det europeiske råd, presidenten for Kommisjonen og den nye utenriksministeren.

Gråsonene mellom dem er mange. En av dem er uttrykt i konventforslagets artikkel I-21: «Det europeiske råds president ivaretar … Unionens representasjon utad på de områder som hører under den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk uten at dette berører utenriksministerens kompetanser.»

Mulighetene for forvirring og rivalisering er mange innen dette triumviratet.

Er det grunn til å takke?

Forslaget til grunnlov trekker ikke bare opp regelverk og institusjoner. På mange områder fastlegger den også innholdet i politikken. De nyliberale prinsippene for EUs indre marked – og dermed for EØS – grunnlovfestes. Konkurranse og konkuranseutsetting skal være grunnprinsippet for den økonomiske utviklingen. EU skal fremme sine verdier og interesser i verdenspolitikken – om nødvendig med militære midler. EU skal bekjempe terrorisme, også med militære midler.

Så får vi foreløpig more oss over at Konventet regner med EU-borgernes hyldest for jobben som er gjort. Det står nemlig svart på hvitt i innledningen til grunnlovsforslaget at de som til slutt underskriver grunnloven (stats- og regjeringssjefene) «… er medlemmene av Det europeiske konvent takknemlig for å ha utformet denne forfatning på vegne av Europas borgere og stater».

Foreløpig viser undersøkelser at det store flertallet av EU-borgerne ikke aner noe om at det foreligger noe grunnlovsforslag.

---
DEL

Legg igjen et svar