EU på jakt etter nye medlemsland

Mens det offisielle EU jobber med å feire utvidelsen med ti nye medlemsland, jobbes det i kulissene med å gjøre Norge, Island og Sveits klare til medlemskap. Fiskeripolitikken er ikke noe hinder – bare EU får sin vilje, sier EU-leder.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EUs landbruks- og fiskerikommisær Franz Fischler ønsker Norge og Island velkomne inn i EU, og hevder at fiskeripolitikken ikke bør være et stort hinder for norsk medlemskap. Uttalelsen kommer i et intervju med nettsiden IntraFish.

1. mai utvider EU sin medlemsskare med ti nye medlemsland fra Øst- og Sør-Europa. De fleste av de nye landene ligger økonomisk langt unna de rikeste landene i det vestlige Europa. Utvidelsen blir derfor et tungt økonomisk løft for hele EU – inklusiv EØS-landene Norge og Island, som er med på å betale for EUs utvidelse.

Det er ingen tvil om at EU nå jobber på harde livet i kulissene for å klargjøre og mykne opp både norske og islandske velgere slik at de om ikke så lenge skal se en fordel i et EU-medlemskap.

Ledende norske politikere stikker hodet i sanden hver gang spørsmålet dukker opp. De unnlater å delta i debatten om Norges fremtidige posisjon. Kanskje de håper at andre skal rydde opp og tilpasse veien for det norske folk.

Mens de norske ja-sigerne med Høyre i spissen sitter på gjerdet og ikke deltar i debatten om Europas fremtid, kommer EU-byråkratene jevnlig med mer og mindre synlige invitasjoner rettet mot norske politikere og velgere.

Utspillet til Franz Fischler skal ikke ses på som noe annet enn en invitasjon. Han snakker i intervjuet med Intrafish – som leses av næringspolitikere, fiskere, redere og andre i både Norge, Island og EU – som om det ikke vil være noe problem for nordmenn og islendinger å tilpasse sin fiskeripolitikk til den EU selv har.

Fischler poengterer at det vil være flott å kunne utvide EU – ikke kun mot øst, men ikke minst mot nord og vest.

EU og utenforlandene i det nordlige atlanterhav, som i tillegg til Island og Norge, også omfatter Færøyene og Grønland, har en felles interesse på lang sikt å sikre havmiljøet i området og ikke minst sikre at det fortsatt vil være mulig å høste av de levende ressursene i havet.

Samtidig som disse landene har en rekke felles mål for havpolitikken, så spriker den i alle retninger når en går inn i materien. Norge oppleves som den vanskeligste av disse nasjonene – et land som tvert nekter å gi i forhandlinger. Dette resulterte blant i et brudd med EU i desember om kvoteavtale mellom partene. Norge oppleves også som urimelige i forhandlingene om sildebestanden, noe den islandske utenriksministeren så sent som i februar uttalte. På den andre siden oppleves EUs fiskeri- og havbrukspolitikk som fullstendig mislykket av landene som ikke er med i EU. Fiskerne i EU – de som er igjen – vil løsrive seg fra byråkratene i Brussel og ha et forvaltningsregime som forstår og kan analysere det som skjer i havet. I Brussel – som i Oslo – lever byråkratene og politikerne fremdeles i den villfarelsen at en kan lovgi slik at fiskebestandene øker.

EU har et klart ønske om å dra de vestnordiske landene med i EU, både for å få inn flere økonomisk og politisk stabile land, men også for å sikre seg en hånd på rattet når ressursene i området skal fordeles.

Fischler kommer med alt annet enn tydelige signaler om hva han vil med utspillet. Både EU, Norge og Island må være villige til å gi seg i spørsmål knyttet til selve forvaltningssystemet som skal gjelde hvis islendingene og nordmennene vil gå inn i EU. Men det største og vanskeligste problemet er det foreløpig ingen som tør ta opp. Hva med fordelingen av kvotene – de kvoterettighetene som Norge og Island i dag har, men som EU hungrer etter.

Franz Fischler er ikke fiskerinæringens budbringer når han ønsker Sveits, Island og Norge velkomne som medlemmer. Han er hele EU-kommisjonens løpegutt som skal sondere terrenget.

EU vil bygge en sterk blokk som skal sikre en mer likeverdig motpart til USA, samtidig trenger EU en bedre indre balanse mellom land og regioner som kan sikre det endelig målet som er en europeisk føderasjon. For å nå målet må de rike landene være med som garantister for de fattigere nye medlemmene.

EU-tilhengere snakker mye om at EU bygger på en solidarisk ide der de rike støtter de fattige. Men det er et spørsmål om hva solidariteten skal bygge på når EUs viktigste mål med å få utenforlandene i Vestnorden med inn i EU, er å sikre seg tilgang på ressursene i dette området.

For landene i Vestnorden er det alt annet enn inspirerende å se på hvilken utvikling og solidarisk tanke Brussel-byråkratene har hatt når de har avfolket Kyst-Skottland, Shetland, Hebridene og de andre småsamfunnen langs den britiske kysten. Områder som hadde et likeverdig utgangspunkt for å lykkes som landene i Vestnorden. Og vi kan også i dag se hva som skjer i Danmark.

For EU bør det være et tankekors at mens Shetland forvitrer i EU-systemet så blomstrer Færøyene utenfor EU. De to øygruppene har tilnærmet samme naturgrunnlag for å overleve i det vestlige overflodssamfunnet. Folketallet har i mange år gått tilbake på Shetland, mens det aldri har bodd flere på Færøyene enn det gjør i dag. Mens Shetland kjemper for å overleve har Færøyene bak seg ti år med en eventyrlig økonomisk utvikling og er ved å ta steget over i rekken av selvstendige nasjoner.

Det er ikke mye av det EU har gjennomført overfor småsamfunnene som får folkene i Vestnorden til å drømme om å bli styrt fra Brussel.

---
DEL

Legg igjen et svar