EU mot u-land i WTO

I september møtes WTO i Cancun i Mexico. Der skal viktige avgjørelser tas om hvordan makt, ressurser og inntekter skal fordeles mellom fattige og rike land. Forhandlingene er alt i gang, og på ny er EU tøffeste motpart for land i den tredje verden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fra 1999 er det på global basis ført en kamp fra land i den tredje verden og en brei front av frivillige organisasjoner fra alle verdensdeler for å hindre nye liberaliseringsframstøt gjennom WTO og for å endre det gjeldende regelverket slik at det blir mer balanse mellom u-land og i-land. EU står fortsatt steilt sammen med USA og andre OECD-land for å bruke WTO som det viktigste redskapet for global liberalisering.

Seattle 1999

Ved WTO-forhandlingene i Seattle seinhøstes 1999 sto EU som motpol til u-land på en rekke områder:

  • EU ville ha en investeringsavtale og en avtale om konkurranseregler som mange u-land reagerte kraftig på.
  • EU ville sette miljøkrav som u-land oppfatter som skjult proteksjonisme,
  • EU ville utvide regelverket omkring patentrettigheter og andre såkalte «intellektuelle rettigheter»,
  • EU ville ha inn regler om offentlige innkjøp av samme slag som reglene i EØS-avtalen.

Forhandlingene i Seattle skar seg fordi mange nok u-land sto fast på kravet om at de ikke ville forhandle om videre liberalisering før slagsida ved de eksisterende WTO-reglene var retta opp.

Kravet om en investeringsavtale provoserte U-land særlig sterkt. Årsaken er enkel: til nå har alle forslag om slike avtaler dreid seg om gi rettigheter til dem som har penger å investere – og om å ta vekk eller begrense rettigheter for regjeringer, parlamenter og lokale myndigheter til å stille krav til den som vil investere.

Doha 2001

WTO-møtet i Doha, Qatar, i desember 2001 var første omkamp etter Seattle 1999. Som i Seattle var hovedspørsmålet: Skal liberaliseringen av internasjonal økonomi drives fram på stadig nye områder?

EU og Japan var de sterkeste pådriverne for en «brei forhandlingsrunde», altså at det måtte forhandles om videre liberalisering på flest mulig områder. India og mange andre land fra Asia, Afrika og Latin-Amerika sto på motsatt standpunkt: Ingen nye områder til forhandling før slagsida fra tidligere liberaliseringsrunder er retta opp. USA stilte seg i en mellomstilling, men bidro aktivt til det presset som sprengte u-landsfronten. I denne hovedkampen sto Norge på feil side – og sloss sammen med EU og Japan for en breiest mulig forhandlingsrunde.

Krav og motkrav

I Doha møtte EU tøffe krav om å redusere landbruksstøtten og importvernet for landbruksprodukter. Krava kom både fra u-land og fra de store matvareeksportører i den såkalte Cairns-gruppa (Argentina, Australia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Fiji, Filippinene, Guatemala, Indonesia, Malaysia, New Zealand, Paraguay, Sør-Afrika, Thailand og Uruguay). For å godta forhandlinger om landbruksstøtten, krevde EU forhandlinger om konkurranseregler, om investeringsregler, om anbud på offentlige innkjøp og anlegg og om handelslettelser.

I tillegg ville EU koble handelsreglene til miljøkrav og krav om standarder i arbeidslivet. Dette har de fleste u-land gått sterkt imot – av frykt for at EU, USA og andre vestlige land vil bruke slike krav som påskudd for å hindre brysom import.

Da U-landsfronten sprakk

Kampen om eksportstøtte for landbruksvarer ble særlig hissig. Både EU, USA, Japan og Norge subsidierer eksport av landbruksvarer som ikke kan bli solgt innenlands. EU går lengst – og gir eksportstøtte til korn, kjøtt, meieriprodukter og sukker i et omfang som utkonkurrerer lokalt landbruk i mange u-land. Japan og Norge «hoppa av» tidlig i forhandlingene, og USA tok heller ingen reell kamp på dette punktet. Men Frankrike pressa EU til å tviholde på retten til eksportstøtte helt til det siste. I følge slutterklæringen skal det forhandles om å fjerne all eksportstøtte, men samtidig sies det uttrykkelig at en ikke forutsetter noe om hva som blir resultatet av forhandlingene!

Til gjengjeld fikk EU i gjennom at WTOs ministermøte i Cancun (Mexico) i september 2003 skal sette i gang forhandlinger om investeringsregler, konkurranseregler, offentlige innkjøp og forenkling av regelverk ved eksport og import. Det skyldtes at u-landsfronten sprakk de siste timene i Doha. Men India fikk inn en setning om at slike forhandlinger bare skal settes i gang hvis det «eksplisitt konsensus» om det i Cancun.

«da u-land valgte handel i stedet for terrorisme»

Presset på u-land var av det helt brutale slaget. Møtet i Doha fant sted i desember 2001, tre måneder etter terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon. Slik sa EUs landbrukskommissær Franz Fischler det:»Historien vil huske disse dagene i Doha da den frie verden støttet multilateralisme ved å si nei til isolasjonisme, da i-land og u-land valgte handel i stedet for terrorisme.»

WTO-møtet i Doha satte dagsordenen for de forhandlingene som nå pågår, slik møtet i Seattle skulle ha gjort i 1999. Resultatet er at det forhandles om mye av det EU og USA vil forhandle om – og svært mye som land i den tredje ikke vil forhandle om. Det forhandles om hvordan handel og investeringer skal foregå, men like mye om hvordan inntekt, ressurser og makt skal fordeles mellom rike og fattige land.

Forhandlingsutspill fra USA

De siste månedene er det kommet forhandlingsutspill – først fra USA, så fra EU – om å redusere støtten til eget landbruk for å få gjennomslag på andre områder.

USA foreslo i juni 2002 at all eksportstøtte skal vekk i løpet av fem år, at tollsatsene på landbruksvarer senkes kraftig – og at støtten til bønder i rike land senkes med 100 milliarder dollar. Forslaget svekkes naturligvis av at USA like før økte sin landbruksstøtte dramatisk, med nærmere 70 prosent. Forslaget svekkes også av at USA har ordninger for indirekte eksportstøtte som EU ikke har – slik at det er uklart hva USA mener med at all eksportstøtte skal vekk i løpet av fem år.

… og fra EU

EU-kommisjonen kom med sitt forslag 15. desember 2002. Det innebærer at alle former for eksportstøtte skal reduseres med 45 prosent, at tollsatsene på matvarer i snitt skal ned med 36 prosent og at produksjonsstøtten til landbruket skal senkes med 55 prosent. Forslaget forutsetter at i-land skal gjennomføre disse kuttene i løpet av seks år, mens u-land får ti år til å gjennomføre dem. For EU-kommisjonen er det en forutsetning at USA blir med på dette opplegget.

Det ligger i forslaget at EU ikke reduserer den samlede støtten til landbruket. Det har ikke EU-kommisjonen noe mandat til – etter at Tyskland og Frankrike sist sommer ble enige om et kompromiss – på franske premisser – som at landbruksstøtten i EU skal ligge fast til 2006. Men mer av pengene skal brukes til støtte som ikke er knytta til mengden som produseres.

Ordkløveri

Det ligger åpenbart en masse framtidige krangler om ord og definisjoner skjult i de to forslaga. Hvilke former for eksportstøtte vil USA ha vekk – og hvilken former for landbruksstøtte vil EU-kommisjonen senke?

Det er også slik at et forslag fra EU-kommisjonen ikke betyr noe vedtak fra EUs side. Det avgjøres i diskusjoner mellom regjeringene. «Vi kan ikke foreslå noen reell nedskjæring av den samlede støtten før vi har fått femten land til å bli enige om en reform, og derfor ender vi ofte i en umulig posisjon hvor vi bare sitter og forsvarer våre nåværende ordninger» – var kommentaren fra en kilde i EU-kommisjonen til JyllandsPosten om forslaget fra EU-kommisjonen (16.12.02).

Viktigst er det likevel at forslaga er stilt på stramme vilkår. Skal landbruket fortsatt kunne beskyttes, må EU og USA angripe alt som andre land gjerne vil beskytte. Det handler forhandlingene foran Cancun-møtet i september om. Der har Norge også en rolle.

---
DEL

Legg igjen et svar