KOMMENTAR av Tine Larsen
For å redde ulven tyr Steinar Lem til EU. Dette ene hensynet (som han har usvikelig tro på at EU vil løse, men aldri Norge) veier opp for alt annet ved EU som han fortsatt mener er negativt.
Norge må følge internasjonale miljøforpliktelser, og god miljøpolitikk må forankres gjennom demokratiske beslutninger og folkelig deltakelse. På neisiden kan vi være uenige i miljøspørsmål, som for eksempel rovdyrforvaltning. Men vi mener miljøpolitikk skal utformes og besluttes på en demokratisk arena og sikres legitimitet blant dem det angår. Å bli styrt av byråkratene i Brussel bidrar neppe til å øke miljøengasjementet.
Lem er bekymret for artsmangfold og dyrevelferd. Men han har tydeligvis ikke store bekymringer med å legge norsk fiskeriforvaltning under EUs felles fiskeripolitikk. EU har en mindre bærekraftig fiskeriforvaltning enn Norge, og har fisket store deler av EU-havet svart. Lem mener norske bønder er en stor miljøtrussel, men hans alternativ er EUs felles landbrukspolitikk. Et landbruk som er kjent for sterk industrialisering, monokultur, smittespredning og langtransport av levende dyr.
Lem er opptatt av at vi bør føre en mer solidarisk politikk. Han har ikke mistet alt håp, og sier heldigvis at det er mulig å gjøre noe også innenfor en globalisert og kapitalistisk verden. Men i skuffelsen over at Norge ikke har gjort nok, vil han frata oss muligheten til å gjøre mer. I EU vil vi miste vår egen internasjonale stemme, og EU-kommisjonen vil snakke på vegne av Norge i internasjonale forhandlinger. Jeg ville ikke stolt på at EU endrer kurs og legger seg på en u-landsvennlig linje. Den utenrikspolitiske debatten i Norge bør videreføres, slik kan vi påvirke norske regjeringer til å bruke den selvstendige stemmen mer aktivt til fordel for miljøet og fattige land.
Neisiden har sviktet i Lems øyne. Ettertiden har visst synliggjort for Lem at neisiden i 1994 drev med rein propaganda, det ble løyet hemningsløst og også neisiden var styrt av egen lommebok, for å bruke hans egne ord fra intervjuet i Ny Tid 26. august. I så fall var det en neiside som Lem selv var en del av, sammen med store deler av miljø- og solidaritetsbevegelsen.
Disse påstandene grenser til det usaklige, og fortjener knapt et svar. Tusenvis av frivillige, både i Nei til EU og andre organisasjoner, alle de som var med i 1994 og de mange som er aktive på neisiden i dag, får sitt pass påskrevet. De fleste blir nok mer oppgitt enn fornærmet. Jeg har møtt hundrevis av neifolk som bruker fritiden på holde Norge utenfor EU. Jeg har ennå ikke møtt noen jeg mistenker for å lyve hemningsløst til fordel for egen lommebok. Den norske neisiden drives av frivillighet og et genuint engasjement for mange av de samme verdiene som Lem står for. Nei til EU har miljø, solidaritet og folkestyre som verdigrunnlag for vårt nei.
Tine Larsen er nestleder i Nei til EU