EU = markedsbasert globalisering

I de aller fleste internasjonale dragkamper har EU vært pådriver for en globalisering som tømmer nasjonale og lokale samfunn for herredømme over egen utvikling.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EU har som sitt grunnleggende prinsipp den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft basert på friest mulig konkurranse. De tre første av disse markedsfrihetene har EU vært en pådriver for å tvinge i gjennom på globalt nivå gjennom WTO, IMF og Verdensbanken.

– Regjeringer som bøller

Sammen med USA fikk EU høsten 1997 i gjennom tre nye WTO-avtaler, én avtale som fjernet toll på handel med IT-produkter, én som fjernet toll på teleprodukter og én som liberaliserer av handelen med finanstjenester. De tre «juvelene i WTOs krone» kalte EUs handelskommissær, Sir Leon Brittan, disse avtalene. I følge Brittan var EU viktigste pådriver bak avtalene. (Financial Times 18.5.98).

Gordon Cloney fra The International Insurance Council sa det mer brutalt: «Denne avtalen er som å vinne lokalsamfunnet tilbake. Vi trenger en politimann i kvartalet vårt. Vi kan ikke la regjeringer oppføre seg som bøller.» Bøller mot hvem? Mot utenlandske banker og forsikringsselskap.

Sammen med storkonsern

Opplegget til EU og USA var utvikla i nært samarbeid med storkonsern innen internasjonal finansnæring organisert i The Financial Leaders Group (FLG). I denne «gruppa» finner en alt som er av storbanker og andre finanskonsern, Barclays PLC, Chase Manhattan, The Bank of Tokyo-Mitsubishi, Bank of America, Citigroup, Dresdner Bank – og et femtitall andre.

EU-kommissær Brittan la så stor vekt på dette samarbeidet at han så det som modell for hvordan EU skulle forberede seg til framtidige WTO-forhandlinger: «Et tilsvarende opplegg vil trengs før forhandlingene om å liberalisere handelen med tjenester starter.» (Sagt i en tale i Washington 24. september 1998).

Investeringsavtale à la MAI

I 1993 reiste The European Roundtable of Industrialists (ERT) kravet om en internasjonal investeringsavtale for å «låse fast liberaliseringsprosessen». Etter hvert ble ICC, The International Chamber of Commerce, en av de viktigste bakspillerne for en offensiv investeringsavtale.

Det er betegnende at EU-kommisjonen forsvarte forslaget til MAI-avtale, en investeringsavtale som provoserte en hel verden, lenge etter at de fleste EU-regjeringene våren 1998 hadde forstått at så urimelige fordeler for storkonsern ikke kunne bankes i gjennom. Mens USA ville ha en tenkepause, var EU-kommisjonen stemt for å kjøre hardt og raskt.

Bak den tøffe linja til EU-kommisjonen sto ei pressgruppe av storkonsern, organisert i The Investment Network (IN). Der fant en et femtitall storkonsern, bl.a. FIAT, ICI, Daimler-Benz, British Petroleum, Rhone-Poulenc og Carlsberg.

Konsernlederne inviteres inn

Storkonsern legger stadig premissene for hva EU skal stå for i WTO. Det skyldes ikke at medlemsstatene er blitt hjelpeløse offer for globalisering – men at de tunge næringsinteressene inviteres inn for å utforme EUs standpunkter.

EU står derfor i de fleste internasjonale sammenhenger for samme ubøyelige vilje til å skape det som på engelsk kalles «a level playing field», konkurransevilkår der alle parter stilles mest mulig likt. For når alle stilles likt, er det de sterkeste som vinner.

Bak denne politikken står europeiske storkonsern som organiserer seg stadig bedre for å få gjennomslag for sine interesser.

WTO-forhandlinger om alt

Foran WTO-forhandlingene i Seattle i 1999 var EU den mest pågående pådriveren for en brei forhandlingsrunde. EU ville ha avtaler om investeringer, konkurransepolitikk, åpne anbud ved offentlige innkjøp i tillegg til de avtalene som forhandlingene om landbruk, tjenester og intellektuell eiendomsrett kunne føre fram til.

Denne ønskelista var ikke tatt ut av lufta. Bak sto ICC og TABD, The Transatlantic Business Dialogue – en godt organisert gruppe av over 100 konsernledere fra Europa og Nord-Amerika.

GATS – «et verktøy for næringslivet».

I april 22003 starter for alvor forhandlingene om å utvide GATS, WTO-avtalen om handel med tjenester. Foran disse forhandlingene er ei enda sterkere pressgruppe organisert, dels i The European Services Network (ESN) og dels i The European Service Leaders Group (ESLG). ESN organiserer det som fins av sterke næringsinteresser innen tjenestenæringene i Europa, mens ESLG består av rundt 40 styreformenn og konserndirektører fra hele spektret av tjenestenæringer.

Det er derfor ikke overraskende at EU-kommisjonen mener at GATS «først og fremst er et verktøy (instrument) som skal tjene næringslivet». («Towards GATS 2000»).

Intellektuell eiendomsrett

WTO-avtalen om «intellektuell eiendomsrett» (TRIPs) gir selskapene rett til å beskytte sin «intellektuelle eiendom» i alle WTO-land. Avtalen omfatter sju ulike former for «intellektuell eiendom». Blant dem er vern av copyright, varemerker, patenter og industridesign.

Tretten USA-baserte konsern tok initiativet til en kampanjeorganisasjon, the Intellectual Property Committee (IPC) for å få på plass en slik avtale. Blant de tretten var DuPont, Monsanto og General Motors.

Første oppgave var å mobilisere konsern i EU og Japan for samme formål. I 1988 la dette konsernnettverket fram et forslag til regelverk om «intellektuell eiendomsrett» – et forslag som USA og EU gjorde til sitt – og som med små endringer ble til TRIPs.

James Enyart, Monsanto kommenterte resultatet slik: «Industrien identifiserte et stort problem for internasjonal handel. Den tømret en løsning, reduserte den til et konkret forslag og solgte forslaget til vår egen og andre regjeringer.»

Patent på liv i WTO?

Da WTO ble oppretta i 1994, måtte u-land godta strengere beskyttelse av patenter. Siden da har u-land betalt 40 milliarder dollar for slike patentrettigheter til internasjonale storkonsern. (Guardian 24.4.02).

EU vil gjerne ha regler også om «patent på liv» inn i WTO gjennom den såkalte TRIPs-avtalen. Det har Norge gått aktivt imot sammen med land i den tredje verden.

I juni 2001 sendte Norge inn et forslag om å dempe patent-på-liv-forslaget på et sentralt punkt: ved søknader om patent på et genmateriale skal den geografiske opprinnelsen oppgis. En slik informasjon er nødvendig for at det landet der genmaterialet er tatt ut, kan få del i fortjenesten. EU går sterkt imot det norske forslaget.

«Dere liberaliserer, vi subsidierer»

Oxfam la i april 2002 fram en rapport som fastslo at EU er det området i verden som opptrer mest proteksjonistisk overfor u-land – mer enn både USA, Japan og Canada.

Denne dobbeltmoralen til EU kommer aller best fram gjennom hva EU har stått for i IMF og Verdensbanken. Der har USA og EU vært pådrivere for å kreve at u-land i betalings- og gjeldskriser skal åpne markedene sine for import utafra. Tollen skal vekk og alle kvotebegrensninger skal vekk. Det har vært vilkåret for å få hjelp i slike krisesituasjoner. Samtidig har USA og EU beskytta sitt eget landbruk med høye tollmurer og andre former for effektivt importvern.

---
DEL

Legg igjen et svar