EU-kamp først etter 2009?

Stadig flere tar for gitt at det heller ikke i neste stortingsperiode kan sendes noen søknad om norsk medlemskap i EU. Men er det slik?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valget i september 2001 ga oss et Storting med flere Nei-representanter enn noen gang. Det viste den spørreundersøkelsen som Nei til EU gjennomførte i forkant av valget. I SV (23), Kristelig Folkeparti (22), Senterpartiet (10), Venstre (2) og Kystpartiet (1) svarte alle de valgte representantene at de var mot EU-medlemskap.

Sammen med 11 fra Arbeiderpartiet og 12 fra Fremskrittspartiet ble det 81 nei-representanter – 81 av 165. Så nær stortingsflertall har den norske nei-sida aldri vært.

Første gang siden 1927

Så er det da også første gang siden 1927 at Arbeiderpartiet og Høyre ikke har flertall til sammen på Stortinget. Etter 1945 har de to partiene hatt mer enn to tredjedels flertall i stortingssalen det meste av tida.

Men etter valget i 2001 er de to ja-partiene langt unna noe flertall – med bare 70 av de 165 stortingsrepresentantene. Og da er 11 av de 70 faktisk EU-motstandere.

Foran valget i 2005 har to regjeringsalternativ samla all oppmerksomhet: enten fortsetter dagens regjering av Høyre, KrF og Venstre – eller så erstattes den av en regjering der Arbeiderpartiet samarbeider med SV, og eventuelt med Senterpartiet.

Ingen av disse regjeringsalternativene kan sende noen søknad om medlemskap til Brussel. Hvis Arbeiderpartiet eller Høyre skulle gå inn for noe slikt, sprekker regjeringen – enten det blir en venstre-regjering eller en høyre-regjering.

EU-søknad likevel?

Situasjonen er likevel på ingen måte fastlåst. Men to vilkår må være oppfylt for at det skal bli sendt noen søknad om medlemskap etter valget i 2005. For det første må Arbeiderpartiet og Høyre vinne tilbake flertallet på Stortinget. For det andre må meningsmålingene vise store og stabile ja-flertall over en lang periode.

At Arbeiderpartiet og Høyre skal komme tilbake med et flertall på Stortinget, er langt fra usannsynlig. Et Ap i overkant av 30 prosent og et Høyre over 15 prosent ligger snublende nær et stortingsflertall.

Verre er det med det andre vilkåret. Fra seinhøstes 2002 og til forsommeren i år var det en sammenhengende periode med store ja-flertall på meningsmålingene. I januar 2003 var ja-flertallet på godt over 30 prosentpoeng.

Men stabiliteten tok slutt. Sommeren 2004 var det flere målinger som viste dødt løp mellom ja-side og nei-side. I det siste har det vært målinger som på ny gir ja-sida et forsprang på 10-15 prosentpoeng. Men verken Jens Stoltenberg eller Erna Solberg vil sette i gang en søknadsprosess uten at de føler seg sikre på å vinne. De tør ikke ta sjansen på å tape en tredje gang.

Nok å vinne en måling i året

Da blir den lange perioden med stort ja-flertall fra høsten 2002 snarere en advarsel enn en oppmuntring. Skal ja-sida føle seg sikker på å vinne, må det mer til enn halvannet år med ja-forsprang på 15-20 prosent.

For å hindre medlemskap i EU, må nei-sida vinne hver eneste folkeavstemning. For ja-sida er det nok å vinne en eneste gang.

Men for å hindre at det skal sendes en søknad om medlemskap, trenger ikke nei-sida å vinne mer enn en skarve meningsmåling i året. Hver måling der nei-sida er i nærheten av flertall, virker som skremmeskudd på ledelsen i Arbeiderpartiet og Høyre. Hver slik måling blir et signal om at tida for en ny EU-kamp ennå ikke er inne. Og signalet skremmer lenge. Det skal mer enn et år til med store ja-flertall før en nye EU-kamp frister.

---
DEL

Legg igjen et svar