EU for spesielt interesserte

Etter valget til EU-parlamentet i juni var alle «ansvarlige» EU-politikere enige om én ting: Nå gjelder det å vekke velgernes interesse for det som foregår i EU. Det burde jo være så enkelt: At EU er uhyre viktig for oss europeere, er vel det som EU-entusiaster og EU-skeptikere er mest enige om.

Ny Tid

For å si det enklest mulig:

  • EU-entusiastene syns EU er viktig fordi de ser EU som svaret på alt en ikke får til på nasjonalt nivå.
  • EU-skeptikerne syns EU er viktig, fordi de mener at EU undergraver kjernen i det europeiske demokratiet: det at mange viktige avgjørelser kan tas nær nok – nasjonalt og lokalt – til at folk flest har muligheter for å engasjere seg politisk.

Alle med ledende posisjoner i EU-byråkratiet, i EU-parlamentet og i regjeringene definerte valgdeltakelsen på 44 prosent som en demokratisk katastrofe for EU. Det var på høy tid å gjøre EU-politikken forståelig for folk. Ellers kunne velgernes reaksjon bli langt mer brutal – og langt mer farlig – ved neste korsvei.

Ikke alvorlig ment?

De første ukene etter valget varsler på ingen måte at dette budskapet er tatt på alvor – verken i EU-parlamentet, i regjeringene eller i EU-byråkratiet.

Hvilke velgere tennes av at presidentvervet i EU-parlamentet hestehandles mellom det største høyrepartiet og sosialdemokratene – slik at sosialdemokraten Josep Borrell fra Katalonia skal ha vervet den første halvdelen av parlamentsperioden på fem år. Deretter skal kristendemokraten Hans-Gert Pöttering fra Tyskland overta. Ingen av dem var kjent for velgere i andre land enn deres eget – og hvorfor stemme når de to største gruppene, med nesten 2/3 flertall i EU-parlamentet, ordner alt seg i mellom?

Det langt viktigere vervet som president for EU-kommisjonen gikk til den sterkt høyreorienterte portugiseren José Manuel Durão Barroso etter en langvarig og pinlig dragkamp mellom Schröder, Chirac og Blair som i tur og orden la ned veto mot alle de mest aktuelle kandidatene. Barros ble valgt fordi ingen gikk aktivt nok imot han. Eller som The Economist sier det (3.7.04): «Hans viktigste fortrinn er at han er lite kjent og har lav nok profil til at han ikke har provosert noen av dem (statsministrene, red.anm.)». Men ingen velger ante at valget skulle føre Barros fram til EUs viktigste verv.

EU-nyhetene etter valget

Hva preger så nyhetene fra EU etter valget?

Det kan du sjekke sjøl hvis du oppsøker de to mest informative nettstedene, european-voice.com og euobserver.com. Begge steder preges nyhetene av interne EU-intriger for de spesielt interesserte:

  • av hvordan de nye partigruppene skal se ut, hvilke partier som vil i partigruppe med hvem, hvem som skal lede partigruppene, hvilke grupper som skal få hvilke komitéledere.
  • av hvordan vervene skal fordeles innad i EU-kommisjonen: har f.eks. Barroso gått med på å gi tyskerne et verv som superkommissær med overordna ansvar for alt som har med økonomi å gjøre og franskmennene vervet som utenrikskommissær – som takk for presidentvervet?

Det er nok noen tusen i Brussel og omegn som ligger våkne over slike meldinger, men slike nyheter får ikke millioner av velgere til å angre på at de satt hjemme på valgdagen i juni.

Valgkamp uten stridsspørsmål

Det fins naturligvis også nyheter om konkrete stridsspørsmål: Hva skal for eksempel skje med den budsjettrabatten som Thatcher tvang seg til i 1986? Den som sørger for at britene ikke bidrar til EU-budsjettet etter samme regler som alle andre. Men det er en sak der det er britene mot resten, altså én regjering mot 24. Noen valgkampsak kunne det ikke bli i noe EU-land – heller ikke i Storbritannia. Labour-regjeringen kan ikke gi EU-skepsisen ekstra medvind ved å vise ettergivenhet i en slik sak.

Likevel er det masse EU-politikk som splitter samfunn, ikke bare regjeringer. Tre aktuelle eksempler er forslaget om å endre arbeidstidsdirektivet, forslaget om et tjenestedirektiv og spørsmålet om å godkjenne at matvarer genmodifiseres. Men slike konkrete eksempler på EU-politikk prega ikke valgkampen. Kampen om arbeidstida burde ha gjort det.

Kampen om arbeidstida

EU vedtok i 1993 et arbeidstidsdirektiv som satte den maksimale arbeidstida til 48 timer i uka – slik 1. mai-demonstrantene krevde i 1890 – 103 år tidligere!

Britene fikk et unntak for dette direktivet fordi de på den tida sto utafor all lovgivning som angikk arbeidslivet. Det var Thatchers vilkår for å godta Maastricht-traktaten. Flere land krever nå å få samme unntak som britene.

Krava understøtter en offensiv fra arbeidsgiverne i mange land. I Frankrike krever de at den lovfesta arbeidstida settes opp fra 35 til 39 timer – uten at lønna økes. I Tyskland har Siemens inngått en avtale med IG Metall om å øke arbeidstida fra 35 timer til 40 timer i to bedrifter nær Köln – også uten at lønna økes. Ellers ville arbeidsplassene flyttes til Ungarn.

Grenseløs avmakt for folk flest

I Sverige prøvde Göran Persson å utmanøvrere Vänsterpartiet ved å gjøre valget til et høyre-venstre-valg – med forslaget til tjenestedirektiv som skyteskive. Det direktivet kan innebære at selskap som yter tjenester i andre land, skal følge regelverket i det landet det er registret, ikke i det landet der tjenestene ytes. Det kan gi grønt lys for grenseløs sosial dumping hvis direktivet vedtas slik det i dag foreligger. Men tjenestedirektivet ble aldri noe felles venstretema i andre EU-land.

Kampen om genmodifisering av matvarer kunne også ha vært et felles tema i denne valgkampen. Siden 1998 har det ikke vært stort nok flertall for å godkjenne nye genmodifiserte produkter i EU. Men nå presser både USA og EU-kommisjonen på. Heller ikke det ble noe valgkamptema. Men nå lirkes vedtakene i gjennom, med minimal oppmerksomhet i media og i den politiske debatten i det enkelte EU-land. EU er fortsatt ikke på spor av noen løsning på sine demokratiske utfordringer.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.