EU er en miljøfiende

Det finnes to miljøargumenter for EU. Det ene er en fallitterklæring. Det andre svekkes ved utvidelsen. Miljøargumentene mot EU, har derimot blitt sterkere siden 1994. EU har ikke maktet å fremme tiltak som bremser denne negative utviklingen, ei heller tiltak som i vesentlig grad makter å bøte på skadene, skriver Heidi Sørensen i dette innlegget. (foto: Jógvan H. Gardar)

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«EU har endret seg siden 1994, men miljøbevegelsens argumenter mot norsk medlemskap er styrket.» Slik avslutter Natur og Ungdom sin enstemmige landsmøteuttalelse, der organisasjonens stadfester sitt nei til norsk medlemskap i EU.

Organisasjonen behandlet EU-saken på sitt landsmøte i januar 2004. Blant spørsmålene Natur og Ungdom har stilt seg foran den nye EU-debatten er følgende: Vil norsk miljøpolitikk bli bedre dersom landet blir medlem i EU? Vil Norge kunne gjøre EU til et miljøprosjekt? Vil Norge kunne jobbe aktivt for å forbedre det internasjonale miljøsamarbeidet dersom landet blir medlem av EU? Svaret på alle disse spørsmålene er nei, og derfor bør Norge la være å bli medlem av unionen.

EU og internasjonalt miljøsamarbeid

De fleste er enige om at vi trenger internasjonalt samarbeid for å løse miljøproblemene. Skal internasjonale miljøavtaler få større gjennomslagskraft i framtiden må de overordnes frihandelsavtaler som for eksempel WTO. Slik er det ikke i dag. Under miljøkonferansen i Johannesburg (Rio+10) ble det lagt inn forslag om at miljøavtalene skulle underordnes frihandelsavtaler som WTO. Hvis dette hadde blitt virkelighet, ville det ha vært et kraftig tilbakeskritt for det internasjonale miljøarbeidet.

EU-kommisjonen, som forhandlet på vegne av alle EU-landene, støttet forslaget, selv om flere EU-land, blant annet Sverige, var motstandere. Forslaget ble avverget på grunn av at Norge og blant annet Etiopia klarte å få så mange u-land på sin side at forslaget ble trukket. Både Verdens Naturfond (WWF), Greenpeace og Friends of the Earth takket Norge og Etiopia for innsatsen under miljøtoppmøtet i Johannesburg.

Det er behov for land fra den rike del av verden som står utenfor de store maktblokkene og som dermed lettere kan alliere seg med fattige land. Norge har en mulighet til å spille en slik rolle. Min visjon er at Norge skal bli en miljønasjon, og bruke sin stemme i det internasjonale miljøsamarbeidet til å være en pådriver for miljøvern. Et norsk medlemskap i EU vil gjøre det nesten umulig å være en slik pådriver.

På mange viktige miljøområder har det vært avgjørende at enkeltland var villige til å ta de første skrittene i miljøvennlig retning. Når det gjaldt å redusere utslipp som førte til sur nedbør påtok Norge seg tidlig forholdsmessig tunge forpliktelser, og andre land fulgte etter.

På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var Norge på mange områder et miljøpolitisk foregangsland. I 1989 var Norge det første landet i verden til å vedta en nasjonal klimamålsetning. Målsetningen fra den gang var at utslipp av klimagassen CO2 skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. I løpet av 1990-tallet gikk Arbeiderpartiregjeringen og miljøvernminister Thorbjørn Berntsen bort fra målsetningen, og norske klimautslipp ligger nå himmelhøyt over 1989-nivået.

Hovedårsaken til at den norske klimapolitikken er blitt så dårlig er at oljeindustrien har stor makt. Men blir vi medlem av EU må miljøbevegelsen og alle som arbeider for en mer miljøvennlig utvikling, kjempe mot bilfabrikantene og kullkraftprodusentene i tillegg.

EU og trygg mat

EU sin landbrukspolitikk har ført til stor skade på miljøet, og svekket mattryggheten i Europa. Forurensning av grunnvann, overgjødsling av elver og Nordsjøen er eksempler på skade som EUs meget intensive landbrukspolitikk har medført. Matskandaler som salmonellautbrudd og kugalskap er også resultatet av en landbrukspolitikk på tvers av naturens tålegrenser. Cirka halvparten av EU sitt totale budsjett går med til landbrukspolitikken.

Den største demokratiske miljøorganisasjonen i EU, Friends of the Earth Europe, har lenge drevet en kampanje mot EUs landbrukspolitikk. Friends of the Earth beskriver EUs landbrukspolitikk på følgende måte:

«Mat og matproduksjon i EU må forandre seg: dagens mat- og landbrukspolitikk klarer ikke å levere forbrukerne trygg mat. Jorda vår, lufta og vannet vårt blir forurenset av et intensivt landbruk. EUs felles landbrukspolitikk (CAP) burde støtte bønder og subsidiere kvalitetsmat.

EU bruker hvert år cirka 45 milliarder euro på CAP. Dette har ført til et overintensivt landbruk og sterk miljøforurensning. 80 prosent av EUs landbrukssubsidier går til 20 prosent av bøndene. Industrijordbruket og agroindustrien profiterer mest på subsidiene.»

Det har pågått et arbeid i EU for å reformere landbrukspolitikken (CAP – Common Agricultural Policy) i en mer miljøvennlig retning. Foreløpig er ikke landene kommet til enighet om noen gjennomgripende endringer. De 1650 største bøndene i EU mottar hvert år 2,5 millioner kroner hver i subsidier fra EU. Dette vil fortsette også med de reformene som er gjennomført.

For naturen og miljøet i Norge har det vært en stor fordel at Norge ikke har vært medlem av EU. Norsk landbruk er ikke så industrialisert som hoveddelen av landbruket i EU. Det betyr at vi utnytter matressursene i Norge bedre og at landbruket forurenser mindre. Det betyr ikke at alt er bra i Norge. Det er behov for en økologisering av landbruket slik at mat kan produseres med vesentlig mindre skade på naturen. Det skjer enklest ved at Norge ikke omfattes av EU sin landbrukspolitikk.

EU og transport

EUs indre marked har ført til en voldsom vekst i transporten i Vest-Europa, og raskest vokser bil- og flytrafikken. Den kraftige veksten i transporten er hovedårsaken til at EU har vanskeligheter med å nå sine internasjonale klimaforpliktelser fra Kyoto.

Det europeiske miljøbyrå skriver i rapporten «Europe’s environment – the third assessment»: «Transportmønstrene i Sentral- og Øst-Europa er for tiden mer bærekraftige enn i Vest-Europa, men utviklingen beveger seg i feil retning.»

Den lokale luftforurensningen knyttet til samferdsel er av de miljøproblemene som flest land i Europa har klart å begrense. Lokal luftforurensning er likevel fremdeles et stort helse- og miljøproblem. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har estimert at i Frankrike, Sveits og Østerrike er luftforurensning ansvarlig for seks prosent av dødsfallene. Trafikkforurensning medførte også i følge WHO 25 000 nye tilfeller av kronisk bronkitt, 290 000 episoder med bronkitt hos barn, og en halv million astmaanfall.

EU har ikke maktet å fremme tiltak som bremser denne negative utviklingen, ei heller tiltak som i vesentlig grad makter å bøte på skadene. EU har vedtatt en offensiv jernbanepolitikk, men selv etter denne omleggingen går det flere EU-midler til bygging av motorveier (48 prosent) enn til bygging av jernbane (40,5 prosent).

To miljøargumenter for EU

Flere aktører på ja-siden framhever at flere EØS-direktiver har skjerpet norsk miljøpolitikk, og mener dette er argumenter for norsk medlemskap i EU. Jeg deler ikke denne oppfatningen. Vi trenger ikke flere direktiver fra EU for å skjerpe miljøpolitikken i Norge, vi trenger et flertall på Stortinget som vil det.

Det finnes slik jeg ser det to internt motstridende miljøargumenter for et norsk EU-medlemskap:

  • Norge må melde seg inn i EU slik at EU kan påtvinge Norge miljøregler Stortinget ikke vil vedta.
  • Norge må inn for å forandre EU i en mer miljøvennlig retning.

Det første argumentet hører jeg stadig oftere framført i forskjellige varianter. Dette argumentet er en fallitterklæring, og kan undergrave grunnleggende demokratiske beslutningsprosesser. Jeg tror også at en mer miljøvennlig politikk må utvikles gjennom demokratiske beslutningsprosesser. Natur- og miljøvern som tres ned over hodene på folk skaper motreaksjoner som gjør at miljøvernet taper på sikt.

Det andre argumentet var det sentrale miljøargumentet på ja-siden i 1994. Dette er etter min mening et argument som på enkelte områder hadde noe for seg. Etter at EU utvides med 10 land er dette argumentet svekket. Norges andel av stemmene i EU sine beslutningsorganer vil være vesentlig mindre hvis Norge ble medlem nå, enn den lille innflytelsen Norge hadde fått hvis vi hadde blitt medlem i 1995. Jeg mener Norge har mer igjen i det internasjonale miljøsamarbeidet, utenfor EU.

---
DEL

Legg igjen et svar