EU-debatt i ureint farvann

En eventuell ny debatt om norsk EU-medlemskap vil foregå i et terreng som har endra seg mye siden 1994 – og det vil stort sett bli ja-sida som havner i motbakkene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den nære framtida for EU har aldri sett så uviss ut som i dag. I løpet av 2005-2006 vil det bli klart om EU får erstatta traktatene sine med en grunnlov. Ni EU-land skal holde folkeavstemninger, og ingen kan garantere at det blir ja-flertall overalt.

Skulle det bli ja-flertall overalt, må den norske ja-sida slåss for et EU der små land har mindre innflytelse enn i dag. Skulle det bli nei-flertall noe sted, og særlig hvis britene stemmer nei, vil EU være inne i ei politisk krise som vil vare i hvert fall ut 2007.

Økende etniske motsetninger

Det vil ta lang tid for EU å fordøye virkningene av utvidelsen østover. EUs flyt av varer, tjenester og arbeidskraft skal nå skje over et område med dramatisk mye større forskjeller i levekår og standarder i arbeidslivet. Lav lønn og dårlige arbeidsvilkår blir langt mer effektive konkurransefortrinn enn til nå – og kan utløse kraftige nasjonalistiske reaksjoner i vest – og like ubehagelige motreaksjoner i øst.

Samtidig øker innvandringspresset mot Europa i en situasjon der fremmedfrykt og terrorfrykt gjensidig forsterker hverandre.

Problemene forsterkes fordi EU er inne i en periode med svak og uviss økonomisk vekst og med stor arbeidsløshet alt i utgangspunktet. Samtidig må EU-ledelsen fastslå at den såkalte Lisboa-prosessen, den som skulle gjøre EU til verdens «mest dynamiske og konkurransedyktige område» har gått helt av sporet.

Det var den «prosessen» den norske ja-sida for noen år sia brukte som bevis på hvordan EU ville rase forbi oss i stor fart – og som Thorbjørn Jagland fortvilte over at vi «stilte oss utafor».

EU har fortsatt ikke andre svar enn at en skal konkurrere seg ut av arbeidsløsheten – og rammes av at EU-bedrifter konkurrerer mye mer med hverandre enn med bedrifter i andre verdensdeler.

Skal EU-regler brytes?

Pengeunionen til tolv av EUs medlemsland stanger mot egne regler – og det er stor uenighet om det er reglene som er feil eller om det tas for lett på dem som bryter reglene. Alle innser at kravet om at offentlige underskudd aldri må overstige tre prosent av nasjonalproduktet, er ekstra meningsløst når økonomien halter og arbeidsløsheten stiger.

Det er derfor Tyskland og Frankrike så åpenlyst bryter reglene, men hva skjer med en pengeunion der gjensidig solidaritet i budsjettpolitikken er en forutsetning for at den skal fungere?

Samtidig står EU midt oppe i en debatt om lover som gir kapitalsida økt handlefrihet. Det ferske regelverket for såkalte «europeiske selskap» (SE-selskap) gjør det langt enklere for en konsernledelse både å manøvrere uhindra av nasjonale grenser og å sette arbeidstakere i ulike bedrifter opp mot hverandre.

Men det er forslaga til tjenestedirektiv og havnedirektiv som mest åpenlyst viser hva nyliberal politikk i sin ytterste konsekvens innebærer. Begge forslaga har utløst kraftige protester fra fagbevegelsen i Europa og vil fungere som lærestykker i kampen for å slå nyliberalismen tilbake. Det ville være det beste den norske ja-sida kan si om disse direktivforslaga. Men de holder nok kjeft i stedet.

---
DEL

Legg igjen et svar