Ettertanke etter massenes tid

Hvor er det blitt av massene på Maidan-plassen i Kiev, på Tahrir i Kairo og rundt Occupy Wall Street i USA? Er de revolusjonære oppløpenes tid over?

Oslo. Blindern. Universitetet.
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter år med demonstrasjoner i Ukraina, Egypt, Hellas og i New York er det klart at det etterrevolusjonære momentet er blitt viktigere enn folkelige oppstander på bakken. Noe å lære?
Nå er bare minnene igjen etter bølgene av folk på Tahrir i Kairo og på Maidan i Kiev. Occupy Wall Street er et fjernt minne. Folk marsjerer av og til på Syntagma-plassen i Athen, men det spiller ingen rolle lenger. Det etterrevolusjonære moment – den kjølige ettertankens tid – er kommet. Beslutningene tas andre steder.
Igjen ser vi: Det viktigste skjer når demonstrantene er gått hjem.

Shaimaas tragedie. For noen måneder siden ble en fredelig kvinnelig protestant, Shaimaa El-Sabagh, skutt i ryggen på Tahrir-plassen. Hun skulle legge ned en krans på minnesmerket til minne om oppstanden som veltet Mubarak-regimet for fire år siden. Bildet i internasjonale medier viste venner som omfavner hennes blodige kropp. Shaimaa døde senere på sykehuset.
Shaimaa El-Sabagh er symbolet på tilstanden i Egypt nå. Hun ville bare demonstrere fredelig. I Egypt er dagens regime om mulig enda mer repressivt enn under Hosni Mubarak. Det regimetro rettsapparatet frikjenner den ene etter den andre fra Mubaraks tid, inklusive ekspresidenten selv nylig. Mohammed Morsi ble dømt først til 20 års fengsel, så til døden. Hans skjebne er uviss.
Massedemonstrasjonene er historie. Folket har gjort sitt. Folket kan gå hjem. Bare sikkerhetspolitiet er igjen. Vi må spørre:
Skal det alltid gå slik med folkelige oppstander?
Spiser revolusjoner alltid sine barn?
Vil folket i beste fall spille igangsettende roller for revolusjoner, før de henvises til å bli bifallskulisser?

Tahrir-plassen, Kairo, 2011. FOTO: AFP / MIGUEL MEDINA
Tahrir-plassen, Kairo, 2011. FOTO: AFP / MIGUEL MEDINA

Alt ved det gamle. Ekspresident Hosni Mubarak sa alltid: Gir du det muslimske brorskapet lillefingeren, tar disse fundamentalistene hele hånden.
Det var nøyaktig det brorskapspresident Mohammad Morsi prøvde på. Som ventet. Men plutselig mistet han den folkelige støtten. For opprør mot Mubarak var nå én ting – islamisering av Egypt noe helt annet. Det ville ikke folket ha. Se, det fikk Morsi fordi han ikke forsto sitt publikum. Men Mubarak fikk rett.
Militæret grep inn. Som franskmennene sier det: Desto flere endringer, desto mer blir alt ved det gamle.

Følelsespolitikk. I Kiev kunne du lenge gå blant restene etter demonstrasjonene på Maidan. Ennå mens røyken drev over valplassen kom bildene av de drepte opp, omkring 100 i tallet. Vi leser at omkring 100 000 mennesker deltok i demonstrasjonene for bare noen korte måneder siden.
De 100 som ble drept – av hvem? Det er ennå et stridsspørsmål.
I en eim av fakta, hallusinasjoner, romantisk ønsketenkning og propaganda – men også mot – vil historien om Maidan gå inn i ukrainsk revolusjonær folklore. Slik vokser nasjoner frem. Maidan er blitt Ukrainas Bastillen, eller Bunker Hill i USA.
For kort tid siden var Maidan åstedet for høyreekstreme demonstrasjoner mot alle forsøk på å føderalisere Ukrainas østlige provinser for å gi russerne lokale rettigheter. Menneskeliv gikk tapt. Men tiden for den slags synes over. Det ble en blek etterklang.

Spiser revolusjoner alltid sine barn?

Massenes tid forbi. Slik eufori er fånyttes. Tiden for folkelige revolusjoner synes å være omme, eller i alle fall tvunget på defensiven. Må vi innse at «people power» – massenes inngripen i politikken, symboler, sanger og bannere – nesten alltid er noe forbigående? Er demonstrasjoner sterkt overvurderte som redskaper for historisk endring? Hvis ja, er det mange som synes det er trist.
Tiden er likevel inne til å skrelle vekk all romantikk og se kritisk på folkelige oppstander av denne typen. Er det noe den arabiske våren har vist, så er det nettopp massenes begrensning. Krisen i Hellas likeså. Folket kan være akklamatoriske fanebærere, resonansbunner, ja, igangsettere. En stund. Men sjeldnere avgjørende beslutningsfattere. Det er mange eksempler på dét. La oss se litt på dem.

Orangerevolusjonens tvetydighet. For ti år siden opplevde Ukraina Oransjerevolusjonen i samme by. Den førte ikke til bedre lederskap. Tvert om. Landet fikk et om mulig enda mer korrupt regime enn før. I dag ser vi liten bedring.
Og masseoppløp kan like gjerne skape politisk vakuum og kaos: Libya etter Gaddaffi er paradeeksemplet. Et land i total oppløsning. En klassisk havarert stat som følge av forfeilet vestlig bombing.
Det store paradokset er at vi nå ser en lengsel tilbake til diktaturene. De ga i alle fall stabilitet. Hvem kunne gjette at Vesten i det hele tatt kunne nære en slik tanke?
Når vi ser hva borgerkrigen i Syria har ført til av lidelser – det tales om mer enn 200 000 ofre – blir ikke Assads diktatur tross alt å foretrekke? Dette er spørsmålet som nå stilles, senest etter Russlands bombing av Assads fiender, hvem de nå enn var.
I Egypt finner vi det samme: Lengselen tilbake til diktaturet. Stabilitet. At det er så lite motstand mot det brutale diktaturet i Beijing, beror på den samme frykt for uorden. Lengselen er sterk etter varig stabilitet.
Vi kan i beste fall snakke om massedemonstrasjoner som en igangsettende og opinionsskapende faktor. Ikke avgjørende.
Beslutningene ble tatt hos de gamle eliter. Ofte i de røykfylte rom.

De Gaulle slo tilbake. Ta Paris i mai 1968. Studentdemonstrasjonene førte ikke til mye annet enn enkelte reformer i det stivbente franske universitetssystemet. President de Gaulle vant en knusende seier ved valget han skrev ut i juni det året. Unge revolusjonære glemte borgerskapets ikke så diskrete sjarm hvis det uroes i utrengsmål. Marx kunne en del om motoffensiver fra høyre. Les hans essay Den 18. Brumaire.
Masser trenger ikke være «progressive». De kan fort bli brutale og repressive – og reaksjonære. Tenk bare på Teheran i 1979, som la grunnen for det teokratiske kleptokratiet i Iran. Khomeni sto for en revolusjon den marxissante venstresiden i Europa ikke skjønte noe av – før alle liberale krefter i landet var kastet ut og imamene satt der sjahen satt før.
Max Weber talte alltid om at karismatisk politikk måtte rutiniseres. I amerikansk politikk snakket en lenge om «de røykfylte rommene». Det var der – på bakrommene – de egentlige beslutninger ble tatt, ikke i de følelsesladede masseopptrinnene der ute. De var bare bifall og kulisser. Følelsesutløp.
I Egypt og i Ukraina er vi der nå – har vært der lenge. Og i Hellas, med noen få modifikasjoner.
Og igjen: Hva ble det av Occupy Wall Street?

Feberen i massemønstringene. «Massesjelen» kalte den franske sosialpsykologen Gustav le Bon massenes ustadighet og lettlurthet. På 1890-tallet skrev han om «l’êre des foules», massenes tidsalder. Der ga han den følelsesmessige bakgrunnen for sivilisasjonskrisen rundt antimodernisme og kollektiv antirasjonalitet, som forberedte det åndelige klimaet for den europeiske fascismen i tiårene etter. Gustave le Bon beskrev denne følelsen av å være med på noe historisk, være historiens subjekt, så å si. Sammen med de talløse. En del av noe større. Massene var så lettlurte, skrev le Bon, og foregrep Lenin: De lot seg så lett bevege av en førers enkle symboler, enten føreren kom fra høyre eller venstre. Le Bon så ting klart. Dessverre, vil mange si. Lenin satte inn de heltidsrevolusjonære som svar på massenes uforutsigbarhet.
Louis Napoleon så det samme i 1851, da han bygget opp sitt «plebiscitære» (folkevalgte) diktatur på parsellbøndenes angst, og lot dem stemme ham inn ved urnene. Napoleon III ble en «terrible simplificateur», en grusom forenkler. Han var mesteren som behandlet massene som voks. Forenkleren som destillerte inntrykkene i det innfløkte samfunnet ned til enkle marsjordrer for en ny type diktator, den folkebaserte tribun med røtter tilbake til Roma. Endepunktet for denne type folkelig diktatur ble først Mussolini, så Hitler. I Latin-Amerika gir Juan Perón en opplysende parallell.
På den andre siden: Nettopp fordi massene er så lettbevegelige, er de også så farlige for makthaverne. Det er derfor Vladimir Putin i dag legger så mye arbeid i å hindre at urolige masser kan smitte over på riket hans. Det er derfor Russland nå mer og mer trer frem som en autoritær politistat. Derfor også ble Boris Nemtsov skutt i vår.
Putin er redd folkeforførere med mobiltelefon. Nettopp fordi mobiltelefonen så lett kan mobilisere massene og spre overgrep til en hel verden, er de farligere enn før. Det har Putin fått merke selv. Mobiltelefonen var også med da de buddhistiske munkene i Burma mobiliserte mot militærjuntaen der. Og da massene bølget over Tahrir.
Vi trenger å bli minnet om at demokratisering og regimeendring må legitimeres, og at det bare kan skje i valg. Det tar tid ,og er ikke så gloriøst.

Demokratisering uten masser. Det er mange eksempler på at demokratiet har kommet uten at massene var med direkte. Spania fra 1975 er et godt eksempel: en forhandlet overgang på elitenivå igangsatt av Adolfo Suárez, som Francos folk stolte på fordi han i sin ungdom hadde tjenestegjort i Falangen.
Et annet eksempel: I 1989 – før folket revolterte i Berlin og Praha – satt lederne for den polske opposisjonen seg ned ved et bord med sine tidligere undertrykkere, og forhandlet seg ut av kommunismen. Det gjorde de ved å lette ydmykelsen for kommunistpartiet. Et visst antall plasser ble forbeholdt kommunistpartiet for å hindre den totale fornedrelsen.

Er det noe den arabiske våren har vist, så er det nettopp massenes begrensning.

På den andre siden: Uten de massive demonstrasjonene i Leipzig og Berlin høsten 1989 («Wir sind das Volk!»), er det ikke sikkert at oppløsingen av DDR ville ha kommet så fort og smertefritt. Demonstrasjonene var nærmest symfoniske. DDRs Volksarmee og de mange militsgruppene ved arbeidsplassene kunne nok ha skutt – de sto i sidegatene. Men det ville bare ha utsatt omveltningene.

Avmakt. Her har Hannah Arendt sett noe viktig: Makt er ikke det samme som vold. Vold er et uttrykk for avmakt. Maktesløshet. Det var et uttrykk for maktesløshet da sikkerhetspolitiet startet med å skyte på demonstrantene på Maidan-plassen.
Makt er når folket handler sammen, som i sluttfasen for DDR. Makt vokser ikke ut av geværløpet, som Mao sa. Geværer skaper bare vold.
Noe av den samme mekanikken gjaldt Fløyelsrevolusjonen i Praha samme høst, den som tok Vaclav Havel fra dissidentstatus til Hradcany-slottet på noen uker. Der var folkelige demonstrasjoner viktige. Folket som sammen skapte makt. Og politiet skjønte at vold var nytteløst.
Nok et moteksempel her. Lille julaften 1989 i Bucuresti var folket avgjørende. Da møtte titusener opp foran Nicolae Ceauscsu på balkongen i presidentpalasset og skrek ham ut av makten. Diktatoren trodde han kunne kalle massene inn og forme dem i sitt bilde, som han alltid hadde gjort.
Historiens uendelige plastisitet, vil jeg kalle det: dette fantastiske øyeblikket den juledagen da en enslig sjel eller to roper ut sin forakt for tyrannen – og han står der og skjønner ingenting før han blir fløyet bort og konfrontert med en ren skuebrødprosess dagen etter. Og deretter ugloriøst skutt sammen med kona. Da var folket med, det vil si mot status quo. Elitenes sirkulasjon.

Makt vokser ikke ut av geværløpet, som Mao sa. Geværer skaper bare vold.

Oppbyggingen i Ukraina. Igjen ser vi at det som kommer etter revolusjonen – det postrevolusjonære momentet – ofte er mye viktigere enn selve revolusjonen. Ukraina er der nå. De slipskledde menns tid har kommet.
I Harpers Magazine kunne nylig GULag-historikeren Anne Appelbaum fortelle om scenene i Intercontinental-hotellet i Kiev etter at oppstanden hadde stilnet. Der var de samlet, de etterrevolusjonære. Hun kunne rapportere om en tidligere økonomiminister fra Georgia som talte varmt om at korrupsjonen bare kunne stanses gjennom å gi fengselsstraff.
En slovak fortalte henne og de langt fra revolusjonære ukrainerne på hotellet at de måtte forberede seg på reelle reformer som ville gjøre dem upopulære. Hva for lover trenger vi nå? var reaksjonen fra ukrainerne.
Det som gjør situasjonen i Ukraina så uklar nå, sammenliknet med andre overgangsprosesser i nyere tid, er at landet er under militært angrep. 8000 er drept, leser vi. Dette er Anne Appelbaums poeng: Å kritisere hjemlige myndigheter i Kiev nå, kan bli oppfattet som landsforræderi, eller for farlig i denne situasjonen. Dette kan hindre det nødvendige ordskiftet og kampen mot korrupsjonen, av redsel for å svekke fronten hjemme. Her representerer Ukraina et spesialtilfelle. Folket på Maidan hadde et minimumsprogram: bort med korrupsjonen og deregulering av en vanstyrt økonomi for å hindre at fremtidige presidenter stjeler som før. Om ikke deres revolusjon blir skutt i senk av russerne, kan ukrainerne for første gang siden 1991 ende opp med et styre som gir dem håp om noe bedre.
Massene har hatt sin tid. Dét momentet er nå over. Nå er det tid for de slipskledde menn. Krisen i Hellas har igjen vist dette, selv om Syriza-folket ikke hadde slips. Slik er historien, og slik må den være. Uromantisk.

---
DEL