Ettertanke etter massenes tid

Hvor er det blitt av massene på Maidan-plassen i Kiev, på Tahrir i Kairo og rundt Occupy Wall Street i USA? Er de revolusjonære oppløpenes tid over?

Oslo. Blindern. Universitetet.
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter år med demonstrasjoner i Ukraina, Egypt, Hellas og i New York er det klart at det etterrevolusjonære momentet er blitt viktigere enn folkelige oppstander på bakken. Noe å lære?
Nå er bare minnene igjen etter bølgene av folk på Tahrir i Kairo og på Maidan i Kiev. Occupy Wall Street er et fjernt minne. Folk marsjerer av og til på Syntagma-plassen i Athen, men det spiller ingen rolle lenger. Det etterrevolusjonære moment – den kjølige ettertankens tid – er kommet. Beslutningene tas andre steder.
Igjen ser vi: Det viktigste skjer når demonstrantene er gått hjem.

Shaimaas tragedie. For noen måneder siden ble en fredelig kvinnelig protestant, Shaimaa El-Sabagh, skutt i ryggen på Tahrir-plassen. Hun skulle legge ned en krans på minnesmerket til minne om oppstanden som veltet Mubarak-regimet for fire år siden. Bildet i internasjonale medier viste venner som omfavner hennes blodige kropp. Shaimaa døde senere på sykehuset.
Shaimaa El-Sabagh er symbolet på tilstanden i Egypt nå. Hun ville bare demonstrere fredelig. I Egypt er dagens regime om mulig enda mer repressivt enn under Hosni Mubarak. Det regimetro rettsapparatet frikjenner den ene etter den andre fra Mubaraks tid, inklusive ekspresidenten selv nylig. Mohammed Morsi ble dømt først til 20 års fengsel, så til døden. Hans skjebne er uviss.
Massedemonstrasjonene er historie. Folket har gjort sitt. Folket kan gå hjem. Bare sikkerhetspolitiet er igjen. Vi må spørre:
Skal det alltid gå slik med folkelige oppstander?
Spiser revolusjoner alltid sine barn?
Vil folket i beste fall spille igangsettende roller for revolusjoner, før de henvises til å bli bifallskulisser?

Tahrir-plassen, Kairo, 2011. FOTO: AFP / MIGUEL MEDINA
Tahrir-plassen, Kairo, 2011. FOTO: AFP / MIGUEL MEDINA

Alt ved det gamle. Ekspresident Hosni Mubarak sa alltid: Gir du det muslimske brorskapet lillefingeren, tar disse fundamentalistene hele hånden.
Det var nøyaktig det brorskapspresident Mohammad Morsi prøvde på. Som ventet. Men plutselig mistet han den folkelige støtten. For opprør mot Mubarak var nå én ting – islamisering av Egypt noe helt annet. Det ville ikke folket ha. Se, det fikk Morsi fordi han ikke forsto sitt publikum. Men Mubarak fikk rett.
Militæret grep inn. Som franskmennene sier det: Desto flere endringer, desto mer blir alt ved det gamle.

Følelsespolitikk. I Kiev kunne du lenge gå blant restene etter demonstrasjonene på Maidan. Ennå mens røyken drev over valplassen kom bildene av de drepte opp, omkring 100 i tallet. Vi leser at omkring 100 000 mennesker deltok i demonstrasjonene for bare noen korte måneder siden.
De 100 som ble drept – av hvem? Det er ennå et stridsspørsmål.
I en eim av fakta, hallusinasjoner, romantisk ønsketenkning og propaganda – men også mot – vil historien om Maidan gå inn i ukrainsk revolusjonær folklore. Slik vokser nasjoner frem. Maidan er blitt Ukrainas Bastillen, eller Bunker Hill i USA.
For kort tid siden var Maidan åstedet for høyreekstreme demonstrasjoner mot alle forsøk på å føderalisere Ukrainas østlige provinser for å gi russerne lokale rettigheter. Menneskeliv gikk tapt. Men tiden for den slags synes over. Det ble en blek etterklang.

Spiser revolusjoner alltid sine barn?

Massenes tid forbi. Slik eufori er fånyttes. Tiden for folkelige revolusjoner synes å være omme, eller i alle fall tvunget på defensiven. Må vi innse at «people power» – massenes inngripen i politikken, symboler, sanger og bannere – nesten alltid er noe forbigående? Er demonstrasjoner sterkt overvurderte som redskaper for historisk endring? Hvis ja, er det mange som synes det er trist.
Tiden er likevel inne til å skrelle vekk all romantikk og se kritisk på folkelige oppstander av denne typen. Er det noe den arabiske våren har vist, så er det nettopp massenes begrensning. Krisen i Hellas likeså. Folket kan være akklamatoriske fanebærere, resonansbunner, ja, igangsettere. En stund. Men sjeldnere avgjørende beslutningsfattere. Det er mange eksempler på dét. La oss se litt på dem.

Orangerevolusjonens tvetydighet. For ti år siden opplevde Ukraina Oransjerevolusjonen i samme by. Den førte ikke til bedre lederskap. Tvert om. Landet fikk et om mulig enda mer korrupt regime enn før. I dag ser vi liten bedring.
Og masseoppløp kan like gjerne skape politisk vakuum og kaos: Libya etter Gaddaffi er paradeeksemplet. Et land i total oppløsning. En klassisk havarert stat som følge av forfeilet vestlig bombing.
Det store paradokset er at vi nå ser en lengsel tilbake til diktaturene. De ga i alle fall stabilitet. Hvem kunne gjette at Vesten i det hele tatt kunne nære en slik tanke?
Når vi ser hva borgerkrigen i Syria har ført til av lidelser – det tales om mer enn 200 000 ofre – blir ikke Assads diktatur tross alt å foretrekke? Dette er spørsmålet som nå stilles, senest etter Russlands bombing av Assads fiender, hvem de nå enn var.
I Egypt finner vi det samme: Lengselen tilbake til diktaturet. Stabilitet. At det er så lite motstand mot det brutale diktaturet i Beijing, beror på den samme frykt for uorden. Lengselen er sterk etter varig stabilitet.
Vi kan i beste fall snakke om massedemonstrasjoner som en igangsettende og opinionsskapende faktor. Ikke avgjørende.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here