Etterpå er nå

Et ensomt drivhus er verdens siste skanse i Ben Rivers profetiske science-fiction-scenario som iscenesetter Jordens usikre skjebne: Planeten er avfolket, og drivhuset det eneste levelige stedet.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Urth

Ben Rivers

UK

Fjern og drømmende forkynner en kvinnestemme: «We must all die; nor leave survivor nor heir to the wide inheritance of earth.  We must all die!  The species of man must perish …» Linjene er fra Mary Shelleys apokalyptiske science-fiction-fabel The Last Man (1826). Fra tåken på lerretet trer det frem et bilde av et underlig og enormt drivhus ute i ørkenen. Snart klipper filmen mellom forskjellige overvåkningskameraer, og vi ser diverse vekster som klatrer omkring hverandre i en indre, lukket verden. Etter hvert som stemmen forteller, faller premissene på plass: Stemmen tilhører en forsker, kanskje det siste mennesket av alle. Hun er fanget i drivhuset som en gang ble konstruert som en lukket biosfære, men som nå er blitt til det eneste levelige stedet på jord etter at klimaet har løpt løpsk og planetens atmosfære har endret seg til en giftig gass-sky, som på planeten Venus. Bildet som manes frem, er ekstremt, for snart fremstår drivhuset som en liten kahytt på romskipet Jorden, den eneste lugaren med levelige forhold på en klode som lik en kjempemessig versjon av Titanic driver død og avfolket inn i den kosmiske natten.

Gjennom blikket til denne kanskje eneste gjenlevende personen på jord, forvandler bildene fra drivhuset seg: Trærne blir til de siste trær, fiskene til de siste fisker – eller dyr i det hele tatt – og gresset til et biologisk suvenir. Samtidig skjønner vi snart at det vi ser er en logg – kanskje et etterlatt dokument fra denne nesten sødmefylt resignerte naturforskeren, som dag for dag forsøker å holde seg i live. Når hun registrerer ubalansen mellom oksygen og karbondioksid, forstår vi at den snikende nødsituasjonen i drivhuset gjentar den globale klimakatastrofen i et mikroskopisk og uvesentlig etterspill. Alt er allerede for sent, og fortellingen fremstår ved første blikk som en poetisk meditasjon over alle tings forgjengelighet.

Den virkelige historien. Ben Rivers kunstfilm er kanskje science fiction, men den har en dokumentarisk stemning og er også filmet on location. Forskningsenheten Biosphere 2 ligger i Arizona og er det største lukkede biologiske systemet som noen gang er konstruert. Da man tok fatt på prosjektet på 1980-tallet, var ambisjonenen å bygge et stabilt og selvdrevet biologisk system som også har en stabil atmosfære. Slik skulle beboerne ikke bare forsynes med brukbar luft, men også med egenprodusert mat over lengre tidsrom. Dermed kunne eksperimentet legge grunnlag for fremtidige kolonier på Mars, en drøm som i dag virker mer utbredt enn noensinne. Ikke bare legger Elon Musk og SpaceX til rette for en kolonisering av «den røde planeten». Sjeik Mohammed bin Rashid Al Maktoum – visepresidenten i De forente arabiske emirater – har nettopp erklært at han han akter å grunnlegge en by på størrelse med Chicago på Mars i løpet av vårt århundre. Muligheten for menneskesamfunn og «terraforming» av andre planeter synes å gjøre miljøbevegelsens advarsel «Vi har bare én klode» til en sannhet med modifikasjoner. For de som drømmer om et interplanetært eksodus, kan imidlertid den sanne historien om kjempedrivhuset Biosphere 2 gi en nøktern realitetsorientering.

Drivhuset fremstår som en liten kahytt på romskipet Jorden, den eneste lugaren med levelige forhold.

For det første viste det seg at det var langt vanskeligere enn antatt å få den nennsomt utvalgte floraen og faunaen under kontroll. Bestanden av maur og kakerlakker eksploderte, mens mange av trærne vokste seg så uhyggelig tynne og høye at de knakk under sin egen vekt. For det andre var det vanskelig å få til en kjemisk balanse i atmosfæren, slik at man stadig gikk tom for oksygen, noe som også er et tema i filmen Urth. For det tredje var det sosiale miljøet, populært omtalt som «antroposfæren», et stadig problem. Gruppen av forskere som skulle bo sammen i dette halvsyntetiske Eden, kom snart ut i opprivende konflikter og slet med å beholde den mentale balansen. Som resultat av systemets mangedoble ubalanse, ble eksperimentene med lukkede kretsløp gitt opp inntil videre.

Illusjon eller delirium. Ideen om virkelig å skulle overleve i drivhuset blir dermed nokså skremmende. Vi kunne tenke på Robinson Crusoe eller fortellinger om folk som har havarert i ødemarken og venter på å bli hentet eller oppdaget. Det å vente på å bli berget er i bunn og grunn et behov for å bli koblet tilbake til sivilisasjonens sikkerhetsnett. De virkelige forskerne i Biosphere 2 fikk i all hemmelighet smuglet inn matvarer, og drivhusatmosfæren fikk dessuten tilskudd av oksygen. Forskeren i det fiktive drivhuset Urth er derimot totalt eksponert og utlevert til skjebnen. Det finnes ingen forsyninger utenfra som kan redde henne. Hun lever i en dårlig kopi av en verden hvis original er borte.

Likevel er det noe som ikke helt stemmer i denne historien. Hvorfor er egentlig den unge forskeren alene? Hva skjedde med de andre? Er hun selv i balanse, rent mentalt? Kan vi stole på det hun forteller oss? Der er vanskelig ikke å legge merke til at det fortsatt er trær på utsiden. Og flyene passerer på himmelen. Med dette melder et annet scenario seg: Kanskje er det hele en lek, en dagdrøm eller et delirium. Mistanken blir tilsynelatende bekreftet når kvinnen til sist sier at hun vil tre ut i den virkelige verden, der alt er som normalt – med gater, byer, mennesker og kjøpesentre. Men hvem vet – kanskje er dette bare en fortrøstningsfull fantasi, en siste forvirret ønskedrøm.

Til tross for det dokumentariske preget er filmen leken og mangetydig, og det er ikke avgjørende om fortellingen er troverdig. Poenget er snarere budskapet bak konstruksjonen – og vår egen suspense of disbelief. Innen dramateorien er det å sette skepsis og mistro til side en forutsetning for virkelig å gå inn i en fiksjon. Innen klimaproblematikken er det på et vis motsatt: Her er skepsisen og mistroen til at klimaendringene skyldes mennesker en fiksjon vi søker tilflukt i – for å unngå å ta virkeligheten på alvor. Dermed kan vi se forskerens profetiske sci-fi-scenario som et forsøk på å leve seg inn i realitetene. Fortellingen blir en terapeutisk øvelse, en iscenesettelse av biosfærens fjerne fremtid og Jordens usikre skjebne.

Sivilisasjons-eksperimentet har gått over styr, og naturen har virkelig forsvunnet for alltid.

Drømmen om den absolutte øy. Drivhuseksperimentet er i all sin tvetydighet et perfekt bilde på vår tids samfunn. I tredje bind av sitt hovedverk Sphären vier filosofen Peter Sloterdijk lange passasjer til eksperimentet i Arizona-ørkenen. Han ser drømmen om å konstruere «den absolutte øy» som et ekstremt og outrert utslag av menneskets allmenne tendens til å isolere seg fra naturen og modifisere sitt eget livsmiljø. Biosphere 2 blir dermed et forsøk på en eksistensiell omformatering av menneskets grunntilstand, en slags «væren i verden 2». Drivhusoasen i Arizona blir stående som et halvveis havarert monument over viljen til kunstighet – og en tvilsom hyllest til det «postnaturlige».

I filmens tankeeksperiment blir drømmen om en fullstendig naturbeherskelse og et menneskeliggjort miljø blottstilt gjennom en apokalypse som er full av ironi. Selv i det lille drivhuset blir menneskets innbilte kontroll over naturen redusert til en nevrotisk kartlegging av løpske prosesser. Hovedpersonens forsøk på å berge de siste drivhusplantene blir bare en lindrende, men meningsløs gest etter at det egentlige slaget er tapt – litt slik man i dyreparker holder liv i de siste eksemplarene av snart utryddede arter. I filmens drømmeaktige fortelling viser det postnaturlige seg uhyggelig konkret: Sivilisasjonseksperimentet har gått over styr, og naturen har virkelig forsvunnet for alltid. Med enkle midler inngir fortellingen dermed en stillferdig ærbødighet overfor floraen, faunaen og miljøet – som noe uutgrunnelig, ustyrlig og umistelig.

---
DEL