Etterlyser Iran-strategi

– Iran er overmodent for forandringer. Men det ville være eventyrpolitikk i høyeste potens av Vesten å forsøke på et regimeskifte som i Irak.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke første gang Thorbjørn Jagland engasjerer seg i diskusjonen om hvordan Norge og det internasjonale samfunnet kan støtte opposisjonen i land hvor demokrati og menneskerettigheter er fremmedord.

Og det har slettes ikke alltid bare vært diskusjon og prat heller: Under hans ledelse av Utenriksdepartementet ble til og med hemmelige operasjoner satt i gang for å støtte opposisjonen i Jugoslavia under revolusjonen mot Milosevic.

– Vi støttet blant annet i det stille oppbyggingen av et landsomfattende dataanlegg som opposisjonen kunne bruke til å avsløre regimes valgjuks. Dette ble begynnelsen på slutten for Milosevic, sier Jagland, i dag stortingsrepresentant og utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet.

Nå mener han at verdens øyne må rettes mot Syria og spesielt Iran. Og nylig utfordret han den norske regjeringen på følgende måte gjennom et innlegg i Dagsavisen:

«Jeg vil oppfordre regjeringen til å utarbeide en strategi for hvordan man skal håndtere Iran. Spørsmålet er hvordan de økonomiske forbindelsene vi har med landet kan brukes mer aktivt til å fremme demokrati og menneskerettigheter. Hvordan kan man aktivt støtte opposisjonen i landet?»

– For aggressiv politikk

– Men hvordan mener du man bør støtte opposisjonen i Iran, Thorbjørn Jagland?

– Først må vi ha i bunnen at Iran er et stort land med et stolt folk og kultur. Iran er et av de mest moderne landene i regionen og et av de mest urbaniserte i verden. 50 prosent av studentene ved universitetene er kvinner og ungdommen er veldig vennligsinnet mot Vesten og USA. Dessuten har Iran legitime interesser i forhold til sin suverenitet; Iran har ikke angrepet andre land, men selv blitt angrepet to ganger av Irak, begynner Jagland.

Mindre flatterende er Vestens reaksjon på den iranske revolusjonen i 1979:

– Den aggressive politikken fra Vestens side – spesielt med USAs boikott av landet – har drevet folket i feil retning, sier Jagland.

– Så USA og Vesten er medskyldige i presteregimets diktatur i landet?

– Ja, gjennom den aggressive politikken mot Iran har regimet klart å mobilisere folk mot en felles ytre fiende. Og det har gjort det vanskelig for opposisjonen. For det finnes en opposisjon både i parlamentet og på gata. Det bobler og koker under overflata, demonstrasjoner oppstår spontant og kvinnene er fed up av prestestyrets pålegg om hvordan de skal gå kledd og oppføre seg, sier Jagland.

– Eventyrpolitikk

Men samtidig som han mener at Iran er overmodent for forandringer, maner han til forsiktighet.

– Det ville være eventyrpolitikk i høyeste potens av Vesten å forsøke på et regimeskifte gjennom militær intervensjon slik som i Irak. I stedet må vi støtte dem på deres egne premisser, slik fredsprisen til Shirin Ebadi fungerte ved at den ble gitt til en som kjempet for menneskerettighetene i Iran, men som samtidig bor i landet og er praktiserende muslim.

– Men hvordan er det du konkret ser for deg en norsk offisiell støtte til opposisjonen som ikke blir tatt til inntekt for Vestens aggressive politikk?

– I dag har regjeringen politisk kontakt med Iran. Men det er kontakt med regimet. Det vi må gjøre er å sørge for mer kontakt mellom det sivile samfunnet i Iran og i Norge. I dag finnes det meg bekjent bare en slik kontakt, og det er mellom Norsk Utenrikspolitiske Institutt og den iranske motparten i Teheran. Vi trenger flere slike kontaktpunkt, for eksempel gjennom næringslivet, forklarer Jagland, og fortsetter engasjert:

– Jeg er såpass marxist at jeg vet at når økonomien endrer seg, så endrer overbygningen seg. Gjennom økonomisk samarbeid og handel vil forholdene for befolkningen i Iran endre seg til det bedre og gi grobunn for endringer politisk.

Mot boikott

Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsmann har følgelig langt på vei blitt motstander av økonomisk boikott av land.

– Boikotten av Irak førte ikke til målet, nemlig å hindre krig. I stedet ble det en sovepute, det støttet opp om og styrket Saddam Husseins regime gjennom utviklingen av en omfattende svart økonomi, mens det gikk ut over befolkningen.

– Men du har nylig kritisert regjeringen for å ha planlagt å sende en næringslivsdelegasjon til Iran?

– Ja, men det er på grunn av situasjonen akkurat nå. EU forsøker å få Iran til å avstå fra å utvikle atomvåpen ved å love økt handel og bedre politiske kontakter som motytelse. Da blir det i beste fall dobbeltmoral av Norge og EU-land å samtidig sende store næringslivsdelegasjoner til landet. I verste fall vil det ødelegge det Europa forsøker å få til, sier Jagland.

– Politisk snø

Nå ble det ikke noe av at den norske delegasjonen reiste til Iran som planlagt i midten av februar likevel. I en pressemelding fra Nærings- og handelsdepartementet rett før avreise ble det opplyst at statsråd Børge Brende (H) og hans delegasjons reise ble utsatt på grunn av sterkt snøfall i Iran.

– Jeg tror nok heller det var politisk snø snarere enn reell snø som førte til den utsettelsen på ubestemt tid, smiler Jagland.

– Hvorfor er den økte kontakten mellom de sivile samfunnene i Iran og Norge så viktig?

– Først og fremst virker en slik kontakt styrkende på opposisjonen, de vet at det er folk i andre deler av verden som følger med og vet hva som skjer med dem. Regjeringen bør opprette støtteordninger som gjør at organisasjoner og miljøer i Norge kan opprette denne type kontakter med opposisjonen i Iran, på samme måte som vi gjorde i forhold til Jugoslavia, forklarer Jagland.

– Er en offisiell menneskerettighetsdialog et alternativ, slik Norge har med Kina, Vietnam og Indonesia?

– Jeg har vært for menneskerettighetsdialogene. Men det er også grunn til å spørre seg hva som har skjedd i kjølvannet av dialogene. Også menneskerettighetsdialogene kan fungere som soveputer og konservere situasjonen i et land i stedet for å bidra til forandring. Men når det er sagt; jeg er motstander av regimeendring gjennom militær intervensjon. Det finnes ingen annen vei å gå eller andre metoder enn økt kontakt. Se på Burma, heller ikke der fungerer boikotten, i og med at Kina fortsetter å handle med militærregimet.

– For hyggelige samtaler

– Men hva med boikotten mot apartheidregimet i Sør-Afrika, fungerte ikke den?

– Det er farlig å være absolutt. Når det gjelder Sør-Afrika så var det moralsk forkastelig å ha kontakt med det regimet. Dessuten hadde boikotten veldig bred støtte internasjonalt, påpeker Arbeiderpartipolitikeren.

Jagland mener også at landets geografiske beliggenhet gjorde boikotten enklere å gjennomføre. Nabolandene til Sør-Afrika var fattige med små muligheter til å bidra med varene apartheidregimet trengte. Hvis man derimot skulle forsøke å boikotte for eksempel Kina, så ville det ifølge Jagland garantert være noen land som ville være villig til å steppe inn og handle med dem.

– I tilfellet Iran mener jeg at det er viktig å prate klarere i møte med regimets representanter. Det har nok blitt litt for hyggelige samtaler fra norske myndigheter og næringslivets side, sier Jagland.

– Er det ikke en fare for at norske myndigheter først og fremst er kritiske og sier klart i fra i forhold til regimer hvor vi har lite å tape økonomisk, slik som Burma?

– Det er ikke bare en fare, det er en realitet. Vi er ikke klare nok i forhold til flere regimer, slik som for eksempel Saudi-Arabia med sin oljerikdom og allianse til Vesten.

– Posisjoner betyr lite

– Bør en eventuell rød-grønn regjering etter valget til høsten fokusere mer på dette enn den nåværende regjering?

– Ja, en ny regjering vil satse mer på støtte til opposisjonen i land som Iran, utarbeide klare strategier og sørge for virkemidler. Og her vil vi ikke ha noen problemer med å samarbeide med SV og Sp.

– Men Ap og SV har ikke alltid vært enige når det gjelder militære intervensjoner; for eksempel støtter dere at Norge sender spesialstyrker til Afghanistan under amerikansk kommando i år, mens SV går mot?

– Det har vært noen diskusjoner der. Men avstanden er ikke så stor. Også SV støtter Nato-operasjonen i Afghanistan, og begge partiene er enige om at det må foreligge FN-mandat for slike operasjoner.

– Hvis det blir regjeringsskifte ved valget, ønsker du Utenriksministerposten slik at du kan styre arbeidet for å støtte opposisjonen i Iran og andre land?

– Jeg har vært med så lenge i det politiske gamet at jeg tar det som det kommer. Akkurat posisjoner betyr ikke så mye.

– Men det klør vel i fingrene å kunne ta styringen over dette som engasjerer deg?

– Jo, det er utenriks jeg har jobbet mest med i alle år og som jeg ønsker å jobbe videre med. Men jeg overlater avgjørelsen om hvem som skal ha de forskjellige ministerpostene til andre, avslutter Jagland med et smil.

---
DEL

Legg igjen et svar