Etter revolusjonen

Georgia fikk sin roserevolusjon, men farene er mange for Sjevardnadses etterfølgere.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

22. november 2003 stormet den unge, karismatiske lederen Mikheil Saakasjvili gjennom dørene til det georgiske parlamentet og inn på verdens tv-skjermer. I hånden han rakte fram til den aldrende presidenten, Sjevardnadse, holdt Saakasjvili en rose. Fremtiden er imidlertid ikke fullt så rosenrød. I dag er landet på randen av borgerkrig, med stadige trefninger i utrbryterrepublikken Sør-Ossetia.

Roserevolusjonen

Det var tre dynamiske politikere som tok over etter Sjevardnadse: Mikheil Saakaskhvili, Zurab Zjvania og Nino Burdsjanadse. Om bare de kunne slippe frem og ta over makten, mente de, så ville de greie å få Georgia på rett kjøl.

Utkastelsen av Sjevardnadse var først og fremst en velregissert mediebegivenhet. Tv-seere over hele verden ble sittende igjen med et inntrykk av unge og dynamiske ledere som på fredelig vis og med bred folkelig støtte kastet en brutal diktator. Det hele fortonet seg som en klassisk, om enn fredelig, revolusjon i form av en fullstendig sosial og politisk omveltning.

Begivenheten var imidlertid mer kompleks. For det første var ikke Sjevardnadse noen brutal diktator. Tvert imot hadde han mye av æren for det som skjedde. Nesten hver eneste dag de siste ti årene hadde noen stått foran parlamentet med bannere og ropt slagord for eller imot noe. Saakasjvili hadde fått benytte tv i beste sendetid ukentlig for å skjelle ut Sjevardnadse på det groveste – spesielt på opposisjonskanalen Rustavi 2. Ifølge rangeringen til Freedom House for 2001 hadde Georgia de frieste mediene av alle de postsovjetiske statene med unntak av Baltikum.

For det andre var ikke endringen så dyptgående som man kunne få inntrykk av. Da Sjevardnadse offisielt hadde gått av og Saakasjvili var blitt valgt til president 4. januar 2004, hadde ikke makten skiftet fra en sosial gruppe til en annen, den var bare overført mellom to generasjoner innenfor en smal georgisk hovedstadselite. Nino Burdsjanadse er datter av Anzor Burdsjanadse, en nær venn av Sjevardnadse som brukte sin posisjon som høytstående byråkrat i sovjettiden til å skaffe seg store næringsinteresser og ble kjent som «brødkongen». Da Zjvania hentet Saakasjvili hjem fra New York, var det på oppdrag fra Sjevardnadse. Zjvania var selv i mange år Sjevardnadses uoffisielle tronarving. Dermed er den unge ledertrioen på mange måter Sjevardnadses egne politiske barn, og Saakasjvilis regime representerer først og fremst en foryngelse og dynamisering av georgisk politikk. Det faktum at tv-bildene av Sjevardnadses lite glamorøse avgang ble tatt av hans eget barnebarn, bekrefter også inntrykket av et ungdomsopprør.

Den nye presidenten tar fatt på arbeidet

Etter presidentvalget var tiden kommet for å ta fatt på de virkelige oppgavene: kampen mot korrupsjon og arbeidet for å sikre landets enhet. De nye lederne satte i gang med stor iver. Sjefen for det nasjonale jernbaneselskapet, Akaki Tsjkhaidse, ble hentet med helikopter fra sitt skjulested i Adsjaria med seks millioner amerikanske dollar på seg. En direktør i postbanken ble arrestert og anklaget for å ha underslått 250 000 amerikanske dollar. Tidligere energiminister David Mirskhulava fikk hjerteinfarkt da han ble anklaget for å ha underslått seks millioner amerikanske dollar.

Kort tid etter at han ble valgt, begynte Saakasjvili å legge press på Abasjidse, lederen for delrepublikken Adsjaria. Han forsøkte å besøke Adsjarias hovedstad Batumi uten forvarsel, men ble stoppet på den interne grensen til Adsjaria, hvor det ble avfyrt varselsskudd. Saakasjvili svarte med en blokade av Adsjaria, hvorpå Abasjidse sprengte de tre viktigste broene som knytter Adsjaria til resten av Georgia. Situasjonen var betent og farlig. Saakasjvili fortsatte imidlertid det høye spillet og oppildnet frivillige organisasjoner i Adsjaria til å demonstrere mot Abasjidse. Til slutt ble presset for stort, og i likhet med Sjevardnadse måtte Abasjidse gå.

Saakasjvilis utfordringer

Seieren over Abasjidse styrket Saakasjvilis posisjon både nasjonalt og internasjonalt. Den viste dem som etter Roserevolusjonen fortsatt fryktet at han var for ung og uerfaren, at seieren over Sjevardnadse ikke var et engangstilfelle og at hans pågående, men ikke-voldelige fremgangsmåte kan være effektiv på lang sikt. Det er imidlertid ingen garanti for at den vil fortsette å virke i fremtiden, eller for at Saakasjvilis folk vil fortsette å følge den. Det er en rekke faremomenter:

Revansjelyst

Et faremoment er muligheten for at de unge lederne ikke bare har tatt fatt på Georgias mange problemer, men også bruker sin nyervervede makt til å gjøre opp gammel gjeld. I forbindelse med kampen mot korrupsjon er det ikke bare et tilfeldig utvalg korrupte medlemmer av eliten som er rammet, men også flere personlige og politiske fiender av Saakasjvili og hans regime. Avgjørelsen om å fjerne Abasjidse kan også forstås som en hevn for at han ikke støttet Saakasjvili under Roserevolusjonen.

Autoritære tendenser

Siden Roserevolusjonen har demokratiet blitt svekket på flere måter. Maktkonsentrasjonen i presidentembetet har økt. Det er gjort flere endringer av grunnloven som oppfattes som tilbakeskritt i store deler av det sivile samfunnet, og som ikke har vært gjenstand for ordentlig debatt. Saakasjvili har offentlig sagt at han ikke ser noe behov for en parlamentarisk opposisjon. Nylig ble redaktøren for en avis som er kritisk mot regimet arrestert og anklaget for besittelse av narkotika og våpen på tynt grunnlag. Det er relativt lett å ta makten når man er populær. Å gi den opp når man er mindre populær, kan være vanskeligere. I dette perspektivet har Sjevardnadse foreløpig gjort mer enn Saakasjvili for å bidra til utviklingen av landets demokrati.

Cuba-syndrom

I likhet med Cuba peker Georgia nese av sine mektige nabo i nord. Begge land har lagt vekt på prinsipielle og ideologiske forskjeller i større grad enn praktisk nødvendig. Dette kan være heltemodig, men er ikke nødvendigvis i den nasjonale interesse. Georgierne har gjort det klart at de ønsker at russiske militærbaser skal legges ned, og lagt stor vekt på sitt militære samarbeid med USA og Nato, noe som har antagonisert russerne. Med den cubanske strategien georgierne har fulgt til nå, har de blitt sittende igjen med både et fragmentert og skakkjørt land og russiske militærbaser. Flere ganger den siste måneden har det vært skuddveksling mellom georgiske og sør-ossetiske styrker som russerne sympatiserer med, og georgiske og russiske myndigheter har utvekslet en rekke hatske anklager om oppvigleri.

Territorielle utfordringer

Saakasjvili har ved flere anledninger vist tegn til å innta en mer forsonlig holdning som kan åpne for en tilnærming til abkhaserne. I sin tale på Georgias uavhengighetsdag 26. mai sa han at det var nødvendig å bygge nye relasjoner på grunnlag av forståelse og vennskap. I samme tale ytret han noen fraser på ossetisk og abkhasisk, noe få andre georgiske politikere ville finne på å gjøre.

Faren er at Saakasjvili og den etnisk georgiske befolkningen til syvende og sist likevel ikke er i stand til å ta inn over seg forskjellene mellom minoritetene som ikke har villet underordne seg Tbilisis styre. Mens adsjarerne er etniske georgiere som i noen tilfeller er muslimer, er sør-osseterne og abkhaserne atskilte etniske grupper med egne språk, og har lenge følt seg overkjørt av georgierne.

Mange georgiere har fortsatt vanskelig for å innse at det finnes en virkelig separatistbevegelse i Abkhasia eller Sør-Ossetia. Etter deres syn dreier det seg om en konspirasjon mellom Russland og små kriminelle grupper som har villedet de etniske minoritetene. Problemet med dette synet er at det implisitt legger all skyld på en ekstern aktør, Russland, og ikke tar de lokale problemene på alvor. Russerne har utvilsomt spilt på forskjellige grupper i Sør-Kaukasus, men hadde det ikke vært for de lokale problemene som eksisterte i utgangspunktet, ville ikke dette ha vært mulig. Spørsmålet, som vi kanskje snart vet svaret på, er om Saakasjvili innerst inne tror at han bare må spille sine kort riktig overfor Russland og kanskje USA, eller om han virkelig forstår at han først og fremst må forbedre forholdet til abkhaserne, sør-osseterne og de andre minoritetene i landet.

3

---
DEL

Legg igjen et svar