Etter ETA

Separatistene har lagt ned våpnene. Men for mange baskere er ikke kampen over. Noen baskere vil aldri slutte å ønske seg selvstendighet. Andre ønsker seg først og fremst fred når ETA nå har varslet at de vil legge ned våpnene for godt. Av Hege Paulsen (tekst) og Håkon Eikesdal (foto), San Sebastián

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[baskerland] San Sebastián, oktober 2006. Bak et enormt baskisk flagg og 14 dansende menn med nasjonaldrakt og kubjeller rundt magen, marsjerer flere tusen demonstranter. Det kunne vært borgertoget i en norsk by 17. mai, men hurrarop, sukkerspinn og smilende fjes glimrer med sitt fravær.

Demonstrantene er godt voksne, pent kledde og rake i ryggen. De roper utrettelig slagord om selvstendighet for Baskerland og amnesti for de over 600 fangene som sitter fengslet på fremmed jord.

Et lite halvår tidligere, den 22. mars i år, har tre maskerte personer stått fram på baskisk tv og erklært våpenhvile på vegne av separatistorganisasjonen Euskadi Ta Askatasuna (ETA). Det er ikke første gang ETA erklærer våpenhvile, men nå er det annerledes. Aldri før har det blitt lovet at våpenhvilen skal være permanent.

Våpenhvile – igjen

Siden 1960 har ETA mer enn 850 menneskeliv på samvittigheten. Politikere, forretningsfolk, politimenn og sivile har måttet bøte med livet i kampen for en selvstendig baskisk stat. Nå kan det være slutt på flere tiår med terrorisme og frykt i Nord-Spania. Holder ETA det de har lovet, blir de to politimennene som ble drept i mai 2003 stående nederst på listen over terrorofre. Men er en ende på konflikten virkelig innen rekkevidde?

I Bilbao varmer sola fortsatt. To eldre damer støtter hverandre på vei til en sen morgenkaffe, turister spør etter veien til Guggenheim-

museet, folk møtes, skilles, prater og ler. Lite vitner om at Baskerland har opplevd en av Europas lengste og mest dyptgående etnoregionale konflikter. Noen enslige grafittier, en plakat som varsler om en forestående demonstrasjon, og baskiske flagg som vaier fra ett og annet hus i gamlebyen er de eneste synlige tegnene på den langvarige konflikten. Men like fredelig har det ikke alltid vært.

Bilbomben

19. februar 2002. Det er fire år til ETA skal love å legge ned våpnene. Eduardo Madina Muñoz er på vei til jobb som vanlig. Han organiserer dagen i hodet, prøver å huske alt han skal ordne. Han er på vei ut av en rundkjøring da det smeller. Bilen eksploderer. ETA har plantet en bombe i bilen hans, og bare tilfeldigheter gjør at han overlever angrepet.

– Jeg har alltid vært forberedt på at noe slikt kunne skje, sier Madina.

Han måtte amputere deler av venstrebeinet, og arr på begge hendene vitner om hva han har vært utsatt for. Madina ble utpekt som et mål av ETA fordi han var sekretær i ungdomsorganisasjonen til sosialistpartiet PSOE i Bilbao. Angrepet har ikke skremt ham fra politisk engasjement. I 2004 ble han valgt inn i det spanske parlamentet i Madrid. Her, på det lille endekontoret i parlamentet, skrur han på tv-en i mars i år og får nyheten om våpenhvilen.

Etter arbeidsdagens slutt går han ut og spiser en bedre middag med partikollegene. De snakker om framtida for Baskerland, skåler og minnes venner og partikolleger som har mistet livet i den blodige kampen.

En ny tid?

I dag tror Madina fortsatt at det som skjedde i mars markerte starten på en ny epoke.

– Situasjonen er preget av håp. Aldri har forutsetningene for fred vært bedre. Ingen tror ETA vil drepe igjen. Jeg tror i hvert fall ikke det, sier Madina.

Like optimistisk er ikke Mikel Ayuso. Han er politisk journalist i den nasjonalistiske avisa Deia i Bilbao, og røyker tett mens han forklarer hvorfor situasjonen i Baskerland er så inni hampen komplisert. Han irettesetter Ny Tid vennlig når vi kommer i skade for å tro at vi er i Spania – sånt må en ikke si til folk, de blir fornærmet, må vite.

Deia var tradisjonelt avisen til det nasjon-alistiske partiet PNV, men har de senere årene løsnet på partibindingene. En annen avis, Gara, var talerøret for Batasuna, partiet som ble ansett som ETAs politiske fløy. I 2003 ble det forbudt fordi det ikke tok avstand fra ETAs terroraksjoner.

Ayuso har fulgt situasjonen i Baskerland i over 20 år. Han vokter seg for å heise flagget, selv om det har gått over tre år siden ETAs siste dødelige angrep. Forrige gang ETA erklærte våpenhvile, i 1998, varte den bare et drøyt år.

– Nå er folk mer reserverte. De er redde for å bli skuffet igjen, sier Ayuso.

Baskere flest er glade for våpenhvilen, men noen skulle helst sett at ETA fortsatte den væpnede kampen. De nekter å tro at forhandlinger med spanske myndigheter vil føre fram til baskisk selvstendighet.

– Sannsynligvis er det så mange som 10.000 baskere som mener ETA bør fortsette den væpnede kampen. De mener det er forræderi om ETA setter seg til forhandlingsbordet, forklarer Ayuso.

Ayuso betegner dagens situasjon som avventende og anstrengt.

– Vi venter på at spanske myndigheter skal gjøre noe, men ingenting skjer. Kanskje har det vært hemmelige forhandlinger, kanskje ikke. ETA har signalisert at de ønsker en løsning på konflikten ved å erklære våpenhvile, men myndigheten har ikke gitt noe tilbake, sier Ayuso.

Regjeringen må oppheve forbudet mot Batasuna fra 2003 og gå med på å bringe hjem hundrevis av baskiske fanger som sitter fengslet utenfor Baskerland, mener han.

Demonstrerer hver uke

Feriebyen San Sebastián er i ferd med å gå i dvale for vinteren. Turistene har pakket kofferten, mens surferne, som er kommet for de heftige bølgene i Biscaya-bukta, akter å klore seg fast en stund til. San Sebastián kunne vært en hvilken som helst spansk kystby, hadde det ikke vært for at 15.000 mennesker trekker ut i gatene for å demonstrere en helt vanlig lørdag ettermiddag.

Demonstrantenes budskap er klart. Baskerne må selv få bestemme hva slags forhold de vil ha til Spania. Og de 640 fangene som blir ansett som politiske fanger, må slippe å sone i fengsler utenfor Baskerland. De fremste demonstrantene bærer plakater med bilder av fangene. De fleste av dem er unge, og sitter ifølge demonstrantene under uverdige soningsforhold. De er nasjonalister som har talt varmt for et selvstendig Baskerland. Noen har kanskje vært tilknyttet ETA. Andre har bare vært på feil sted til feil tid.

Jon er en av dem som marsjerer gjennom San Sebastiáns gater. Han vil ikke gi etternavnet sitt til pressen, man vet jo aldri. Jon er en erfaren demonstrant. Så sant han får fri fra jobb, deltar han i demonstrasjoner. Den siste tiden har det ofte blitt flere ganger i uken, i forskjellige baskiske landsbyer. Trofast bærer han plakaten med bildet av Eider Ijurko Ruiz. Hun er i midten av 20-årene, og sitter i et fengsel utenfor Baskerland. Hun har flere år igjen å sone, men håper å slippe ut før.

– Ingen forskjell

Studentene på Deusto-universitetet tror ikke situasjonen vil forandre seg stort i Baskerland, tross våpenhvilen.

– Jeg har ikke merket noen forskjell, sier Ana Vega.

Sammen med venninnene Garazi Artuñedo og Sandra Bengoa har hun trukket ut på gressplenen for å snike til seg sol og potetgull mellom forelesningene. Jentene er født og oppvokst i Bilbao.

– Etter våpenhvilen viste de bilder fra Bilbao på tv og gjorde et stort poeng ut av at folk ruslet fredelig rundt i gatene, men hallo, slik har det jo alltid vært. Jeg har aldri følt meg utrygg i Bilbao. Det har aldri skjedd noe med meg eller noen jeg kjenner. Selvfølgelig har det vært vold her. Men det er det vel overalt? sier Artuñedo.

Jentene tror baskisk uavhengighet er en utopi. For hvis Baskerland får selvstendighet, da vil sikkert Catalonia og Andalusia kreve det samme. Noe slikt vil ikke myndighetene ta sjansen på, tror jentene.

Ikke overraskende

– Spørsmålet var ikke om ETA kom til å legge ned våpnene, men når. Det er ingen annen vei å gå for regionale nasjonalister i dagens Europa, sier Marcus Buck, Spania-ekspert og første-amanuensis ved Universitetet i Tromsø.

Han peker på flere grunner til våpenhvilen. Terrorisme har blitt løftet opp på et annet nivå etter 11. september 2001, og dette har ført til hardere reaksjoner mot mistenkte terrorister. En annen grunn er den positive påvirkningen av IRAs våpenhvile. ETA har tradisjonelt samarbeidet med og sett opp til IRA, og våpenhvilen i Nord-Irland bidro ganske sikkert til våpenhvilen i Spania. En tredje årsak er det langvarige samarbeidet mellom spanske og franske myndigheter i kampen mot ETA.

Eksplosjon av glede

Buck har tro på en løsning på konflikten.

– Men det vil minst ta fem år, sannsynligvis ti. Det kryr av hinder på veien. Et er at forhandlingene holdes strengt hemmelige, slik at det gis grobunn for spekulasjoner i pressen. Et annet er det faktum at alle spanske konflikter utnyttes for å oppnå partipolitiske fordeler. I Storbritannia var det et bredt samarbeid i kampen mot IRA. I Spania har Partido Popular, som er det største opposisjonspartiet, i praksis satt seg imot fredsforhandlingene fra dag én, sier Buck.

Legorreta i Baskerland, 29. juli 2000. Juan María Jáuregu er hjemme på sommerferie, og har nettopp feiret sølvbryllup med kona María Isabel Lasa Iturrioz. De siste årene har Jáuregu bodd i Chile i Sør-Amerika. Han flyttet utenlands etter råd fra spanske myndigheter, som mente han hadde fått for mange fiender i Baskerland etter at han jobbet som myndighetenes representant i Guipúzcoa, den baskiske provinsen hvor San Sebastian er hovedstad, fra 1994 til 1996. Ekteparet snakket på telefon hver dag. Da de besøkte hverandre i ferier, var det akkurat som å være nyforelsket igjen.

Det er nesten seks år til ETA skal erklære våpenhvile. Jáuregu skal møte en kamerat på kafé i Tolosa. På vei ut til bilen forteller han om en merkelig drøm han hadde hatt den samme natten. «Jeg drømte at ETA drepte meg,» forteller han til kona. Hun svelger. Tenker på hvordan huset deres har blitt tagget ned med drapstrusler. På vennen gjennom nesten 30 år, journalisten José Luiz Lopez de la Calle, som ble drept av ETA i mai samme år. Det er med en vond følelse i magen hun vinker mannen av gårde. Noen timer senere ringer telefonen. Ektemannen er skutt i hodet. Før hun når fram til sykehuset, er han død.

Gledestårer

Det tar lang tid før hun venner seg til at telefonen har sluttet å ringe. Datteren studerer i Huelva, helt sør i Spania. Huset er tomt og kaldt. Etter mannens død ble hun spurt om å ta jobben som direktør i Atención a las victimas del terrorismo, en interesseorganisasjon startet av baskiske myndigheter for dem som har mistet noen i terrorangrep. 22. mars kom nyheten om våpenhvilen.

– Jeg følte jeg eksploderte av glede. Jeg gråt og gråt og trodde aldri jeg skulle klare å slutte. Jeg ringte datteren til Ernest Lluch (politiker som ble drept av ETA i 2000. red.anm.) og der satt vi, i hver vår ende av røret, og gråt i strie strømmer, erindrer Lasa Iturrioz.

Hun tror våpenhvilen kan bety slutten på historien om ETA – for alltid.

– Jeg vil så veldig, veldig gjerne at det skal ta slutt. Jeg tenker at denne gangen må det være definitivt, denne gangen kan de ikke vende tilbake til våpnene. For noen av oss er det for sent, men for Baskerland kan det bety en helt ny framtid, sier hun.

I San Sebastián har demonstrantene pakket sammen etter appeller, applaus, baskisk sang og enda mer applaus. Plakatene med bilder av fangene stables inn i en varebil, klare til nesten gang.

Jon smiler, demonstrasjonen har vært vellykket. Visst tror han fred er mulig. En baskisk stat burde heller ikke være noen umulighet.

– Jeg vil at Baskerland skal være et land,

akkurat som Spania og Norge. En umulig drøm, sier noen, men drømmer går jo i oppfyllelse hver dag. Hvis man slutter å drømme, kan man jo like gjerne slutte å leve.

---
DEL

Legg igjen et svar