Etter det franske nei

Legges traktaten til side, står vi igjen med mer markedsøkonomi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De franske velgerne sa nei til EUs grunnlovstraktat. Når dette leses har trolig også nederlenderne vendt tommelen ned. Her hjemme feiret Nei-siden med champagne og bløtkake. Fokus ble ensidig rettet mot hva det vil bety for norsk EU-debatt. Det gjaldt å vinne kampen om konsekvensene gjennom symbolstempling. Nei-siden mente franske velgerne vendte rygget til det EU de selv advarer mot. At spanske velgere for lengst har sagt et sterkt ja og at 8 andre land har ratifisert den samme traktaten, passet dårlig i bildet.

Statsministeren mente Norge nå hadde enda bedre tid til å tenke seg om, og at vi burde vente og se «hva slags EU» vi skal ta stilling til. Andre pekte på at nå ville EU «ha nok med seg selv» en stund, og slett ikke tid til å ta i mot nye medlemsland. At Romania og Bulgaria skal med om snaue to år, var glemt.

Et mangfoldig nei

Det er mange grunner til at folkeavstemningen endte med 55 prosent nei. Det reflekterer en skuffelse over EUs utviklingen, særlig på venstresida i Frankrike, hvor mange hadde ønsket fordypning framfor utvidelse, og mange mener det er for mye markedsøkonomi og for liten vekt på de sosiale aspektene. Det reflekterer også en skepsis mot fortsatt utvidelse, særlig om Tyrkia skulle bli medlem.

Dette er ikke noen «bortforklaring» av et nei. For utfallet fører til at Frankrike ikke kan ratifisere grunnlovstraktaten, enten drivkraften for utfallet skyldes misnøye med traktaten eller Chirac. Men det burde være litt malurt i champagnen at uroen over høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon ser ut til å slå ut i ønske om en mer proteksjonistisk linje, også på venstresiden.

Etter den tyske gjenforeningen har tysk økonomi slitt tungt. Nå er det åpenbart en frykt for at det å integrere de fattigere østeuropeiske landene i det indre marked skal tynge økonomien i de gamle EU-landene. «Den polske rørleggeren», som Aftenposten skrev om før avstemningen, blir en negativ faktor.

Det må være et tankekors for alle som for ti år siden sa at den dagen EU åpnet seg for Øst-Europa, da ville de endre syn på EU-samarbeidet. Nå er det største solidariske utviklingsprosjekt i Europa siden Marshallhjelpen blitt virkelig. Men da blir mange skeptiske, fordi det koster å løfte fattigere land opp til større velstand.

Baker for smed

John Palmer, politisk direktør i the European Policy Center, skriver i en analyse etter det franske nei at altfor mange politikere alt for lenge har brukt «Brussel» som syndebukk for egen feilslåtte politikk. Når de selv tar beslutninger som blir upopulære må de slutte å skylde på Brussel. Når Lisboa-strategien om å få mer fart i landenes økonomi ikke har gitt resultater, er jo ikke årsaken EU-samarbeidet, men at landene selv ikke har fått til de tiltak de var enige om i Lisboa.

Folk klager rett og slett over for lite informasjon og kommunikasjon fra politikerne om det EU driver med, skriver Palmer. Folk får derfor for liten mulighet til å forholde seg til hvordan og på hvilke områder nasjonal politikk påvirkes, enten det er av globaliseringen eller EU-samarbeidet. Dette må politikerne i EU-landene ta alvorlig.

Den samme mangelsykdom lider vår egen samfunnsdebatt under. Når hørte vi siste politikere snakke om hvilke rammer EUs politikk gjennom EØS-avtalen setter for vår egen politikkutforming? Når tre av fire miljøpolitiske beslutninger her hjemme har sitt opphav i Brussel, hadde det kanskje vært naturlig om miljøvernministeren og stortingets miljøpolitikere nevnte det, når de snakker og skriver om miljøpolitikk.

Derfor tok Europabevegelsen i fjor høst opp behovet for en langt mer åpen og aktiv debatt om regelverksutviklingen i EU, enn det vi nå har. I et brev til statsministeren ba vi om mer åpenhet og mer initiativ fra regjeringens side for å sikre en debatt her hjemme så tidlig at vi kanskje kunne påvirke arbeidet i Brussel, før beslutningene er fattet. Vi fikk et positivt svar, men lite er skjedd.

Vi skrev til stortingets presidentskap og forslo blant annet at Stortinget burde starte med samme ordning overfor EU-samarbeidet som vi har overfor FN; gi stortingsrepresentantene mulighet til å hospitere ved den norske delegasjonen i fire uker for å gjøre seg kjent med hvordan EU-systemet fungerer og Norge arbeider i Brussel. Men det sa presidentskapet nei til.

Etter valget til høsten bør første reisemål for alle stortingskomiteene være Brussel og EU-parlamentet for å sette seg inn i hva de arbeider med der nede og hvordan det får innvirkning på deres arbeidsområde her hjemme.

Derfor er vi glade for at SV i Stortinget nå har levert et Dok 8-forslag om tiltak for en mer aktiv EØS-politikk, etter samme lest som det Europabevegelsen foreslo. Her skal vi stå sammen for mer åpenhet og mer debatt, som grunnlag for en mer reell forståelse av hvordan nasjonal politikk er blitt vevd sammen med internasjonal politikk i en verden hvor vi er blitt mer avhengig av hverandre.

Mister de den sosiale dimensjon?

Om nå norske medlemsmotstandere og -tvilere så sterk føler at vi som ønsker å reise spørsmålet om norsk medlemskap nå, har en tapt sak, kan vi kanskje tillate oss den debattluksus å reflektere litt. For eksempel om hva det kan innebære om det franske (og nederlandske) nei fører til at den nye traktaten må legges til side. For da vil EU-samarbeidet føres videre på grunnlag av de eksisterende traktatene. Den nye grunnlovstraktaten er i all hovedsak en syntese av disse traktatene.

Det nye er først og fremst beslutningsreglene og flytting av makt til Europaparlamentet og Rådet, samt regelen om at de nasjonale parlamentene skal uttale seg om alle nye forslag fra kommisjonen; om dette er noe EU skal beslutte eller om dette er landenes ansvarsområde. Mindre makt til kommisjonen, mer til politiske organer, både EUs organer og de nasjonale parlamenter.

Det hevdes at traktene åpner for mer ekstrem markedsøkonomi. Det er feil, for del III i traktaten som beskriver unionens politikk på ulike områder, er ikke noe annen enn et sammendrag av de gjeldende traktatene. De fire friheter, som vi også er en del av gjennom EØS-medlemskapet, har EU-landene bygget på siden Roma-traktaten fra 1957.

Det nye er derimot del I og II, hvor EUs verdigrunnlag og målsettinger beskrives. Blant målsettingene er at «Unionen arbeider for en bærekraftig utvikling i Europa basert på balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, en sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne, der man bestreber seg på full sysselsetting og sosial framgang, samt et høyt nivå for beskyttelse og forbedring av miljøet.»

Her legges det større vekt på mål som full sysselsetting og en økonomi som tar hensyn til miljøet og sosiale forhold. Noe ikke minst europeisk fagbevegelse hilste velkommen, da traktaten forelå. Jeg tror mange som jublet mandag vil beklage det om denne målsettingen skulle forsvinne fra det traktatgrunnlag EU-samarbeidet skal bygge på framover.

Norge og EU

Norge har valgt tilskuerens rolle i utformingen av vår egen verdensdel. EØS-medlemskapet er på mange måter tapernes løsning. Nei-siden tapte kampen mot markedet og de fire friheter og ja-siden tapte kampen for den politiske deltakelsen. Etter ti år med denne løsningen ser altså selv nei-partiene behovet for at vi må forsøke å skaffe oss større innflytelse over de vedtak som fattes i Brussel og som vi må rette oss etter. Men det kan aldri bli annet enn lobbyistens vei, så lenge vi sitter på gangen når beslutningenes tas.

Norge kan fortsatt velge tilskuerplassen. Men det finnes ikke noe alternativ til forpliktende internasjonalt samarbeid mellom land hvis vi skal kunne få styring med globaliseringens utvekster, få virkningsfulle tiltak mot klimatruslene, mot terrorisme og internasjonal kriminalitet. Forpliktende samarbeid og sterkere styring fordrer avståelse av suverenitet. Alternativet er den sterkeste rett.

Det burde også nei-siden erkjenne, i gledesrusen over at to av elleve land har sagt nei til å godta den nye EU-traktaten. For det var i hvert fall ikke dette de franske velgerne sa nei til forleden. Heldigvis.

---
DEL

Legg igjen et svar