Etter apartheid

Her i Sør-Afrika er det nå kwaito-musikken som definerer den nye generasjonen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[johannesburg, sør-afrika] Kwaito kan beskrives som et lydspor til Sør-Afrikas post-apartheid generasjon: De unge som skulle ta over der frigjøringskampen sluttet og demokratiet tok over.

Men musikkformen anses av mange både som overfladisk, upolitisk og ikke-autentisk. Er kwaito afrikansk hip-hop? Afrikansk-inspirert house? Eller overfladisk tyggegummi-musikk for å glemme en hard hverdag?

Opprinnelsen til ordet kwaito ligger trolig i Afrikaans-begrepet «kwaai», som betyr «opprørt». Musikken kan beskrives som en blanding av disco, soul, r&b og en stor dose house-musikk i saktere tempo. Grunnlaget for musikken ble lagt på slutten av 1980-tallet, men blomstret først rundt 1994, året for Sør-Afrikas første demokratiske valg.

Kwaito har mange likhetspunkter med musikkformer som ragga, drum n´ bass og tidlig house. Alle disse startet som undergrunnsuttrykk, hvor svarte ungdommer utviklet musikk som tilsynelatende kun ble skapt for å danse, men som bar i seg sterke uttrykk for frustrasjon, marginalisering og identitet.

Sselv om kawito er blitt beskyldt for å være en hybrid, er den utvilsomt en sør-afrikansk musikkform. Ikke minst fordi den er sterkt inspirert av tradisjonelle uttrykk som mbaqanga (afrikansk popmusikk), kwela (fløyte-musikk) og iscathamiya (korsang).

Gjennom språkbruk og kleskoder har kwaito også blitt livsstil for en ung generasjon på leting etter identitet. Kwaito er blitt kritisert for materialisme, seksualisering og negativt kvinnesyn. Men for å nyansere analysen: På 1990-tallet kom blant annet Bongo Muffin, gruppen som inspirerte en hel generasjon til å uttrykke sin afrikanske kulturidentitet.

I lys av undertrykkelsen apartheid-regimet etterlot seg, kan man spore mange former for opprør i kwaito. Ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom språkbruk. Kwaito-artister blander afrikanske språk med gatespråk og gloser fra afrikaans – språket svarte mennesker kjempet hardt for å frigjøre seg fra. Dette uttrykker en kreativ kamp mot fastlagte mønstre, et symbol på selvstendiggjøring.

Selv om kwaito har oppnådd stor popularitet i hele det sørlige Afrika, har det internasjonale gjennombruddet latt vente på seg. Kwaito-artister har etterhvert inkorporert så mange stilarter, som hip-hop, ragga, kwassa-kwassa og zouk, at musikken har mistet mye av sitt særpreg. Utenfor en sør-afrikansk kontekst fremstår derfor musikken som et litt desperat forsøk på å være «alt».

Men flere av Sør-Afrikas musikalske tungvektere, som Hugh Masekela og Pops Mohamed, samarbeider med kwaito-artister. Uansett hva fremtiden vil bringe, har kwaito satt et viktig stempel på sør-afrikansk utvikling, og etterlatt seg en arv av stolthet man kan håpe at den yngre generasjonen vil videreutvikle.

---
DEL