Etter terroren – før fortsettelsen

I dag mintes vi de døde. Nå starter arbeidet for å unngå at terroren rammer oss igjen. Det er allerede lærdommer å hente.

MINNES: Dette bildet ble tatt i Akersgata dagen derpå
Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Delta i debatten på ukemagasinet Ny Tids debattsider. Mail din reaksjon og mening til: debatt@nytid.no.

KOMMENTAR 25.07.11 (oppdatert 01.08.11):

Så skjedde det. 22. juli 2011: Terror i Norge. Mot Norge.

Mot sivile. Uskyldige. Ungdommer. Barn.

Dette vi har fryktet så lenge, men som likevel ingen klarte forutsi. Det varslede, men sjokkerende. Og så dette: At den siktede er en helt annen enn den politimyndigheter, politikere og analytikere trodde. Nemlig en av landets egne sønner.

De 77 døde innebærer at 22.07.11 blir datoen for det verste angrep på norsk jord siden 9. april 1940. Angrepet på regjeringskontorene, som statsministerens egen høyblokk, er det alvorligste anslaget mot hjertet av en statsmakt siden Pentagon-angrepet 11. september 2001. Og Utøya-massakren går inn i historien som et av de mest bestialske massedrap på sivile som verden har sett fra en enkeltperson.

Våre tanker går til ofrene, til pårørende og venner.

25. juli klokka 12 ble de hedret med et minutts stillhet i Norge og resten av Norden. Samme ettermiddag begynte rettsprosessen mot den antatte gjerningsmannen. Dermed er det også tid for å kunne se framover. Hva nå? Derav dette:

I skrivende stund er 8 mennesker rapportert døde etter bomben som gikk av i Regjeringskvartalet ca. klokka 15.25 fredag. Og så det mest horrible: 69 unge er rapportert døde etter å ha blitt skutt på AUFs sommerleir på Utøya – der ungdommene ble forfulgt i over en time fra 17-tiden. I tillegg er flere hardt skadet eller savnet.

Dette var ikke bare Regjeringen, departementene og regjeringspartiet Ap.s ungdomsorganisasjon som ble angrepet. Dette var et angrep på det politiske Norge. Men også et angrep på vårt felles, åpne moderne samfunn. Og på verden slik vi kjenner den.

Hatet mot Norge

For mange framstår den antatte gjerningsmannen som en større overraskelse enn selve terrorangrepet: Et mulig angrep i Oslo sentrum er blitt omtalt, og øvd på, hyppig de senere år. Men både politi og politiske myndigheter har i ord og handling tilsynelatende utelukket at et slikt angrep kunne komme fra en av våre egne.

Ifølge politiet er det en 32-årig, norskættet mann fra vestkanten av Oslo som står bak – muligens i ledtog med andre. Oslo-mannen, som er velkjent fra en rekke hatske nettdebatter de senere år, ble tidlig siktet for ugjerningene (Ny Tid oppgir nå ikke navn, bl.a. fordi personen kun er siktet og for ikke å bidra til siktedes uttenkte mediestrategi og PR-plan, red. anm.).

Og det skal være forakten for det såkalte multikulturelle og mangfoldige samfunn som oppgis som begrunnelse. Hatet mot denne sentrale del av det norske samfunn, og det som burde være landets verdier, kan i praksis forstås som selvhat – all den stund Norge har vært flerkulturelt, flerspråklig, multireligiøst og multietnisk siden Harald Hårfagres tid på 800-tallet.

Vi ble rammet av et hat som ikke kom utenfra, men innenfra. Den hjemmeavlede terror var altså ikke noe mindre akutt truende enn den såkalte utenlandske. Det var bare noe man trodde. Med fatale følger. Den tekst den siktede har etterlatt seg, og som nå spres verden over, er en skremmende manual for hvordan lignende angrep kan skje i andre land i Europa.

Det er i en sådan stund viktig å unngå generaliseringer – som ved andre terrorangrep. Derfor presiserte eksempelvis undertegnede i TV-intervju med Al-Jazeera English, dagen etter terrorangrepet, at vi ikke bør klistre merkelapper som “kristen-konservativ” på den siktede – til tross for at han selv ser ut til å ha definert seg slik. Enhver bok, tanke eller ideologi kan misbrukes av den som ønsker det.

Norske kirkeledere bør derfor få slippe å svare på om de tar avstand fra den siktedes ideologi eller handlinger – på samme måte som muslimske talspersoner i Norge forhåpentlig framover kan slippe å stå til rette for enhver voldsutøver som påberoper seg deres hellige skrift. For noe er for selvfølgelig til å måtte mistenkeliggjøres hos våre naboer i vårt norske samfunn. Og noe bør vi ha lært i de ti årene som har gått siden 9/11-01. Kanskje vi nå kan få økt oppmerksomhet rundt selvmotsigende, fordummende og tilslørende begreper som ”kristne terrorister” og ”islamsk terror”.

For ord betyr noe. Det var av ord fredagens terror oppsto.

Kanskje vi, når etterdønningene fra denne grusomme drapsbølgen har dempet seg, kan skape et bedre Norge – der terrorkrefter ikke får gro. Lite vil vel i tilfelle bedre ære de døde og deres pårørende enn dette.

Støtten til Norge

Ikke overraskende så vi beklagelige forskutteringer av skyld og ansvar kort tid etter det første angrepet 22. juli. Heller ikke dét er noe særnorsk fenomen. Ved 20-tiden fredag kveld måtte undertegnede flere ganger presisere på Russia Today TV at angrepsmannen allerede da ble beskrevet som “blond og norsk”, siden framstillingen tok for gitt at det var unge, “multikulturelle” menn som sto bak.

I praksis medførte de umiddelbare medie- og nettframstillingen, eller assosiasjonene mange fikk, også at det ble rapportert om overfall på uskyldige innvandrere i Norge på kvelden etter bombeangrepet 22. juli. Og som en skjebnens ironi, gitt at denne datoen ikke er spesielt symbolsk utvalgt, var dette på dagen seks år etter at den brasilianske elektrikeren Jean Charles de Menezes (27) ble skutt i hodet og drept av britiske politifolk -15 dager etter selvmordsbombeangrepet i London 7/7-05.

Britisk politi trodde den uskyldige brasilianeren var araber.

Her ser vi faren ved den utbredte og ofte ubegrunnede mistenksomheten, som så ofte følger terrorudådene: Mistanken står i fare for å skade oss alle. Fokuset blir ikke på det som samler, men på det som splitter og skaper frykt. Og slik vinner terroristene sine største seire.

Det er slik slående paralleller mellom de vestlige høyreekstreme og Al-Qaida-sympatisørene: Deres politiske ideologier framstår som motsatte, men de bekrefter hverandres verdensbilde. Og de rettferdiggjør begge hverandres voldsretorikk og –handlinger. I tillegg benytter de seg begge av det samme feige angrepet på uskyldige sivile for å nå sine mål. Målet helliger middelet.

Global solidaritet

Samtidig ser vi i denne terrortid også en global solidaritet uten sidestykke. Ikke bare har statsledere i land som Kina, Afghanistan og Pakistan gitt offisielle støtteerklæringer til Norge. Her i Ny Tid har vi de siste dagene også fått en lang rekke personlige henvendelser fra hele verden. Vår spaltist Ethel Kabwato, i Zimbabwes hovedstad Harare, skriver for eksempel sjokkert:

“I watched the news this morning and was horrified by the senseless attacks in Oslo. So much loss…There are times when even words are not enough…”

Ny Tids journalist i diktaturet Burma skrev kort tid etter Utøya-angrepet, fra Rangoon: “I’m so sorry to hear about the terrible attack to the innocent youth there. I can’t imagine how much the Norwegian people now suffers from the terrible thing.”

Og vår reporter i Gaza by, palestinske Ahmad Al-Kabariti, skriver bekymret: “Horrible news from Utoya and Oslo. May God save you!”

Selv i verdens mest trøblete regioner følger de altså med og er bekymret for oss i Norge. Det sier noe om hvilken tragedie som nå har rammet dusinvis av familier landet over. Men det sier også noe om hvilken solidaritet og medmenneskelighet som nå i 2011 preger vår internasjonale tid.

Vi ble rammet av et hat som kom innenfra. Men vi kan søke trøst i at omsorgen for oss også kan hentes utenfra.

Enhver grenseløs nestekjærlighet vil etter disse terroraksjonene stå som et motbevis mot den siktedes hatideologi. For hvert minutts fredelig sameksistens vi makter framover, vil klokka forhåpentlig bli skrudd tilsvarende tilbake for forestillinger om at vi ikke er skapt for å kunne leve sammen i mangfoldige og harmoniske fellesskap.

Men et sted må grensa gå også for mangfoldets ideologier. Og det er når straffeloven og fornuften så åpenbart blir brutt som den 22. juli.

Arizona-parallellen

Noen har sammenlignet 22. juli-angrepene med 11. september-angrepene i USA. Og det har noe for seg, både når det gjelder angrepet på statsinstitusjonene, symboleffekten, tanken på at dette “var første gang”, følelsen om at “en uskyld er brutt” – og eventuelt hvis høyblokka og R4 må rives og erstattes med et nytt, som Oslos svar på World Trade Center-komplekset.

Det er også forbindelser til UNA-bomberen Ted Kaczynski (f. 1942), som gjennom 10 bombeaksjoner på 18 år drepte tre og skadet titalls fram til pågripelsen i 1996. UNA-bomberens 1995-manifest skal ha inspirert, og ligget til grunn for, en over 1500 sider lang tekst fra den siktede for 22/7-terroren.

Andre sammenligner Oslo-angrepet med Oklahoma-angrepet 19. april 1995. Da ble 168 mennesker drept av en bilbombe, plassert foran en føderal bygning av Timothy McVeigh (27), på toårsdagen for Waco-angrepet. Og likhetene med Oslo er der: Med angrepet på myndighetsbygningene, de antatte gjerningsmennenes høyreekstreme ideologi og deres sammenlignbare sosiale profil.

Men de doble Oslo- og Utøya-angrepene er noe mer enn mildere utgaver av 9/11-01 og 19/4-95. Henrettelsene på den sosialdemokratiske ungdomsøya bør også lede tankene til attentatet på Demokratens åpne folkemøte i Tuscon, Arizona, 8. januar i år. Seks døde, inkludert en ni år gammel jente, da 22-årige Jared Lee Loughner gikk bort og begynte å skyte sivile utenfor et kjøpesenter.

Hovedmålet var Arizonas demokratiske kongressrepresentant Gabrielle Giffords. Hun ble sterkt skadet etter å ha blitt skutt hodet. Også her ser vi en ung mann av nasjonalstaten gå til angrep på politiske motstandere, på bestialsk vis.

Slik en 24 år gammel svenskfødt mann knivdrepte den mulig påtroppende sosialdemokratiske statsministerkandidaten Anna Lindh i 2003, på den symbolske datoen 11. september 2003.

Tegn i tiden tyder på at også Norge trenger politikere som “våger å ta debatten” også om disse ideologimotiverte terrorangrepene: De angrep som alle synes rettet mot sosialdemokratiske eller “myke”, feministiske verdier i vestlige samfunn – og som synes utført av sinte, nasjonalistiske, unge menn mellom 20 og 35 år.

Hvorfor gjør de det? Og hvordan kan vi forhindre at slikt skjer igjen? Se det blir spørsmålet når flere kort og fakta er lagt på bordet om 22/7-angrepene.

Ubehagelige spørsmål

Og det er her vi begynner å nærme oss de ubehagelige spørsmål i vår tid: I hvilken grad var den eller de ansvarlige bak Oslo- og Utøya-angrepene barn av sin tid?

Det er i det minste problematisk å bagatellisere disse mennene ved å gjøre dem til “ensomme ulver”. For selv ensomme ulver er blitt foret og alet opp av noen, i en eller annen kontakt med samfunnet rundt seg. Også de har en rekke meningsfeller, selv om ”alle” disse gruppene nå sier at de tar avstand fra Oslo-mannens handlinger.

Men slik muslimske talspersoner etter 11.09.01 ble forventet å reflektere over den eventuelle indirekte støtten til Al-Qaidas tanker, slik bør det forventes at også norske talspersoner etter 22.07.11 kan reflektere rundt omfanget av støtte også i Norge de senere år til Oslo-mannens konfliktfylte verdensforståelse.

Det kan i tiden framover komme en sunn forventning, i respekt for ofrene og for å unngå noe lignende igjen, om at flere norske institusjoner foretar en selvkritisk gjennomgang av sin rolle i forkant av det inntrufne.

Seks av disse samfunnsinstitusjonene er:

1. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST):

I PSTs åpne trusselvurdering for 2011 fra 24.02., over én måned etter Giffords-angrepet, konkluderes det slik:

“De høyre- og venstreekstreme miljøene vil heller ikke i 2011 utgjøre en alvorlig trussel for det norske samfunnet.”

Dette kan etter 22.07. oppfattes som en problematisk påstand, eller en direkte feil antagelse, med tanke på det politiet selv har gått ut med av informasjon om den siktede for terrorangrepet. I PST-rapporten skilles det også tydelig mellom ”høyreekstreme” og ”islamfiendtlige”. For lenger ned står det:

“Det har i den siste tiden vokst frem enkelte islam-fiendtlige grupper i Norge… Gruppene virker å ha et større rekrutteringsgrunnlag enn høyreekstreme miljøer, blant annet fordi medlemmene i utgangspunktet ikke assosieres med tradisjonelle høyreekstreme symboler og holdninger.”

Det kan synes diskutabelt å skille så tydelig mellom de høyreekstreme og de islamkritiske gruppene – det er nok mer rimelig å se en mer glidende overgang og sammenheng enn det PST legger opp til i sin trusselvurdering. Men om ikke annet ligger det nok av advarsler i rapporten til mange nye debatter om hva slags Norge vi har skapt i årene fram til det vi nå ser i 2011:

“Selv om de islamfiendtlige gruppene ønsker å fremstå med kulturell og etnisk bredde, har de en distinkt fremmedfiendtlig ideologi i bunn for sin virksomhet. I enkelte europeiske land representerer slike grupper et voksende voldsproblem, med flere tusen aktivister. Personer tilknyttet de islamfiendtlige gruppene i Norge er først og fremst synlige på ulike sosiale medier. I 2011 forventer vi at deres virksomhet kan bidra til å styre den offentlige debatten i retning av økt fremmedfiendtlighet.”

Også den siste setningen er det nok dekning for. PST skriver i sin trusselvurdering dog bare om disse gruppenes eventuelle “interne vold”, opp mot venstreekstreme eller offentlige demonstrasjoner. Men PST er ikke en gang inne på vurdere hvorvidt høyreekstreme eller islamfiendtlige personer/grupperinger kan angripe den norske staten eller norske politikere – slik vi altså har sett både i Sverige og USA tidligere.

PST har tydeligvis hatt et årvåkent øye med ekstremistiske ideologier i de muslimske minoritetsmiljøene siden 11.09.2001. Spørsmålet er hvorvidt dette kan ha gått på bekostning av den ekstra overvåkenhet som må til for å kunne avverge andre typer angrep, som de vi så 22. juli.

For PST ble informert av Interpol om den siktede i mars, etter kjemikaliekjøp i Polen, men PST tok ikke koblingen mellom bestillingen og hans relativt kjente anti-innvandringsståsted. Mon tro om dét ville skjedd hvis den siktede hadde et muslimsk navn? Det er problematisk når PST-sjefen allerede på sin første arbeidsdag etter terroren frikjenner PST, uten grundigere undersøkelser og debatt.

PSTs kommende rapporter vil forhåpentlig gå dypere inn på de trusler og virkelighetsoppfatninger som nå synes å ligge til grunn for drapene på mange uskyldige menneskeliv i Norge.

2. Statsministeren/SMK:

Regjeringens frontfigur har med rette fått mye ros for sin opptreden. Det er i slike krisestunder folk flest trenger en alvorstung statsleder som tar ansvar, viser omsorg og peker vei for tida framover – slik statsministeren gjorde under minnestunden i Oslo domkirke 24. juli.

Ser vi nærmere på talen Jens Stoltenberg (Ap) holdt til det norske folk på kvelden 22. juli, reiser det seg imidlertid også en rekke spørsmål med tanke på hvordan vi kan forstå og gripe an dette terrorangrepet. Talen ble holdt på tv-kanalene fra fredag kl. 22.40, rett etter at det på internett ble offentliggjort navn på en norsk 32-åring som var pågrepet og mistenkt for terroraksjonen.

De første ord fra statslederen kunne da virke noe utdatert, som om talen var skrevet før klokka 20, med det da gjeldende trusselbildet av de utenlandske Al-Qaida-sympatisører som de ansvarlige. Stoltenberg sa:

“Jeg har et budskap til de som angrep oss. Og til de som står bak. Det er et budskap fra hele Norge. Dere skal ikke få ødelegge oss. Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.”

Og dette er jo i seg selv godt sagt, spesielt hvis den skyldige er Gaddafi, Taliban eller Al-Qaida. Men hvis det nå er, som justisministeren måtte presisere fem minutter senere, en nordmann som står bak: Hva da? Hva er vårt “budskap fra hele Norge” til “de som angrep oss” hvis den hovedansvarlige er en mann fra Skøyen som har krigshelten Max Manus, Winston Churchill og den liberale filosofen John Stuart Mill som sine største forbilder? Hvem er “vi” og “de” da?

Gjerningsmannen skal etter alle solemerker skal være oppfostret på de idealer som alle læres til å sette høyt, men som altså fortolker Max Manus, Churchill og Mill på en helt annen måte. Men er ikke den siktede og hans ideologi, fremmedfrykt og innvandrerskepsis også en del av det å “være Norge”, på godt og vondt?

Stoltenberg sier at ”vi må aldri oppgi våre verdier”. Men spørsmålet etter Oslo-mannens eventuelt hjemmeavlede, helnorske 22.07.-terrorangrep på sitt eget land, er jo nettopp hva disse verdiene nå består i? Er de ”norske verdiene”, i den grad de kan defineres, virkelig bare sunne og forbilledlige?

Frihet, demokrati og humanitet – sier statsministeren – ”men aldri naivitet”. Javel. Men hvor skal vi nå sette grensene for vår ytringsfrihet og vår humanistiske praksis?

Spørsmålet er om det blir naivt hvis vi idylliserer “våre norske verdier” til å bli forveksling lik en Disney-film – der norske ulver og lam gresser fredelig ved siden av hverandre, uten interne verdikonflikter og uenigheter. Blir det for mye ærlighet og for mange nyanser hvis vi innrømmer at skepsis, uenighet og fordommer også kan være en del av dagens utbredte ”norske verdier”? Og når den drapssiktede erklærer seg selv for nettopp å være ”nasjonalist”, kan det ikke da også være problematisk for politikere i etterkant kun å benytte seg av nasjonalsentrert retorikk – hvis man ikke tydeliggjør at man skiller seg fra ekstremnasjonalismen?

Det er ikke å forvente at statsministeren skal svare på alle disse spørsmålene så kort tid etter terrorangrepet. Men hans uttalelser ga flere spørsmål enn de gir svar om hva Norge nå, etter ”de norske 22.07.-angrepene”, kjemper for og mot. Det ligger nå en tvetydighet i hvem fienden (”de”) er som angriper et større ”norsk vi” (”oss”). Og dette blir ekstra utfordrende når debatten i lengre tid nettopp har handlet om i hvilken grad Norge skal forstå seg selv som et stort/mangfoldig eller lite/ensartet samfunn – og hva dette da innebærer.

Statsministerens tale den 22.07., i et gudshus med en liturgi kun beregnet for ett livssyn, nevnte ikke med ett ord hvorvidt Norge trenger å bevare troen på mangfoldet og det flerkulturelle – eller om dette også skal være en norsk verdi. USAs tidligere president George W. Bush har med rette blitt mye kritisert for den militære, utenrikspolitiske løsning han valgte etter 11. september-angrepene. Men om ikke annet samlet han, som i sin Kongress-tale 20.09.01, raskt etter terroren mesteparten av folket bak seg med å minne om landets multikulturelle og flerspråklige verdier:

”We’ve seen the unfurling of flags, the lighting of candles, the giving of blood, the saying of prayers in English, Hebrew and Arabic. We have seen the decency of a loving and giving people who have made the grief of strangers their own.”

Slike ord var viktige for minoritetene, og for alle, i USA for ti år siden. Mistenkeliggjøringen var stor nok som den var etter Al-Qaida-angrepet – og tvetydige uttalelser etter 22.07. ville ikke gjort situasjonen lettere for nordmenn med flerkulturell bakgrunn dersom Al-Qaida sto bak også her. På AUF-leiren var det mange ungdommer, overlevende og ofre, med ulik etnisk og religiøs bakgrunn. Også i Norge kan vi etter denne hendelsen trenge økt bevissthet rundt hvordan statslederne taler og handler for å inkludere vårt mangfold i et “vårt større vi”.

I sin tale i den lutherske domkirken den 24. juli henviste Soltenberg til kondolansene fra Putin og Nato-allierte ledere. For det norske samfunn, og verden som følger denne globale hovednyheten, ville det nok også vært fint å få opplyst at Norge også verdsetter støtteerklæringene til det norske folk fra landene i sør – fra de fattigere og ikke-allierte land. Putin er forøvrig favorittpolitikeren til den drapssiktede 32-åringen.

Bush sa i sin tale i september 2001, rett før han minnet om at USA ikke var i krig med islam, men med terrorister som misbrukte Guds navn: “We will not forget South Korean children gathering to pray outside our embassy in Seoul, or the prayers of sympathy offered at a mosque in Cairo.”

Også Barack Obama har med sine taler pekt framover mot hva slags samfunn han ønsker å bygge. Og også den norske statsministeren kan framover søke inspirasjon i utenlandske taler for å knytte sammen by og land, hand i hand, også etter de første sjokkbølgenes samlende effekt. For neste gang kan det være Al-Qaida-sympatisører som står bak et angrep i Norge. Da blir det vanskeligere å samle folket enn nå. Da vil vi trenge både beredskapskunnskap og en buffer av beredskapsholdninger.

3. Politiet:

Også norske politimyndigheter kan etter hvert trenge å gå gjennom sine rutiner og prioriteringer.

Hvorfor tok det over én time, som det er rapportert, før skytingen startet til politiet og Delta-gruppen var på plass på Utøya og den siktede overga seg uten motstand kl. 18.27?

Hvorfor tok man ikke helikopter isteden for å kjøre bil og båt? Og det når man visste at det politiske Norge allerede var under angrep. Har politimyndighetene vært for naive og lite forberedte?

4. Den private våpensalgsindustrien og myndighetene:

Norge har blant verdens høyeste antall våpen per husstand, bare slått av USA, Jemen og Finland. Over 1,2 millioner private våpen er registrert på en halv million ulike våpeneiere – 56.000 individer bare i Akershus. I tillegg finnes det tusenvis av uregistrerte hagler.

For å kjøpe et lovlig våpen i Norge trenger man kun å dokumentere et “behov”. Det er to godkjente behov: jakt eller skytesport. Men hvorfor har den siktede uten problemer fått lisens til å ha tre ulike skytevåpen, inkludert automatvåpen? Er våpenrutinene slik de burde være i dette landet?

5. Mediene:

De etablerte mediene har de siste dagene hatt et voldsomt fokus på det nettstedet der den siktede har skrevet dusinvis av innlegg de siste årene. Ny Tid og magasinets ansatte er blant de som er blitt mest skjelt ut på dette nettstedet (som NT her ikke omtaler ved navn).

Vi tar likevel avstand fra de angrep dette nettstedet nå blir utsatt for fra ledende kommentatorer eller redaktører i norsk presse. Det er nok langt større grunn for norske medier til først å feie for egen dør: Som ved å se hva som publiseres av anonyme hatmeldinger på deres uredigerte nettsider – som da vel å merke genererer store mengder trafikk og annonsører.

Også norske aviser og redaktører kan ha godt av å lese hva vi selv har publisert av påstander det siste tiåret – i det minste før den siktedes tidligere hovedkanal utskjelles. Flere av den siktedes favorittbøker er blitt behørig omtalt av norske medier, noe som ikke nødvendigvis har motbevist hans verdensbilde. Muligens er det en grunn til at ingen har reagert mot den siktedes skriverier – som nå beskrives som noe sære, men innenfor dagens normalitet i norsk samfunnsdebatt. Kanskje fordi han ble oppfattet som ”en av oss” istedenfor ”en av de andre”?

På den siktedes favorittnettsted må man, i motsetning til på storavisenes nettsteder, ha brukernavn for å skrive. Det finnes en redaktør som avverger at enhver tekst publiseres. Fordelen er at vi nå vet hva den siktede skrev i tidligere år – da redaktøren viser åpenhet og publiserer innleggene samlet, om enn uten konteksten.

Et større problem virker de større nettmediene å ha – de som lar folk skrive anonyme innlegg uten forhåndslesning. Redaktørene har her de siste årene gitt fra seg redaktørrollen til eventuelt oppmerksomme lesere, som kan klage hvis de ser noe de reagerer på. Men de som er troendes til å ha et forsøksvis uhildet eller juridisk/etisk perspektiv på innleggene, ønsker jo nettopp ikke besøke slik nettdebatter – ofte omtalt som “medienes brune kloakk”.

Da Ny Tid i august 2010 trykte en hovedsak på de hatefulle innleggene som da florerte i de store norske avisene VG, Dagbladet og Aftenposten – landets største nettsteder – var medietalsmennene skeptiske til å gjøre noe med det. Få så det grunnleggende problemet med hetsen mot innvandrere og muslimer. Som om aviser alltid har vært et sted for uredigerte debatter.

Først nå blir det tydeligvis en ny vurdering av hvor mye hat mediene ønsker å formidle på nett. For noen lar seg allerede prege. Aftenposten skriver nå på sine nettsider:

“Mange sterke følelser melder seg når en voldsom tragedie rammer oss. Vi ønsker at dere lesere skal få uttrykke tanker, medfølelse og sorg, men mener det må gjøres i varsomme former, og med respekt for alle de berørte. Derfor vil vi den kommende tiden forhåndsmoderere kommentarer i debattfeltet på Aftenposten.no, og stenge Debattsentralen for en periode.”

Dette lyder jo hensynsfullt. Men hvor har denne “varsomme” “respekt for alle de berørte” vært ved tidligere episoder? Skal dette bare gjelde når mange dør, eller skal også enkeltpersoners ensomme tragedier fra nå av bli beskyttet for det anonyme hatets mørke, som ved å forhåndsmoderere hva de fordomsfulle får legge ut på avisenes egne nettsider?

For ord kan drepe. Ikke bare ved deres umiddelbare eller gradvise effekt. Men de offentlige, uslettelige, anonyme hatmeldingene på nett kan også drepe et enkeltmenneskes verdighet, tillit og håp. Er det slikt vi ønsker i årene framover?

6. Politiske partier:

Mye fokus er blitt rettet mot den siktedes mangeårige medlemskap i et visst ungdomsparti. Men det blir tendensiøst å gjøre dette partiet til hovedproblemet i dagens Norge, det partiet som jo viste seg ikke å være barskt nok for den siktede.

”There is something rotten in the state of Norway”: Dette kan være en nærliggende oppsummering med tanke på den siktedes verdensbilde og de ulike innlegg med likesinnede de senere år. ”Det norske problem” synes nå også å innbefatte denne politiske strømning, den tidsånd, som også preger vår tid.

Og her står ikke humanisme og solidaritet fram som hyppig brukte honnørord. Noe har tydeligvis gjort hans syn verdt å kjempe for, i hans øyne, tilsynelatende med døden til hjelp. Også norske politikere kjenner nok nå et økt medansvar for å sikre at høstens valgkamp gå verdig for seg. Ytringsfriheten og de sterke meninger må ikke begrenses – men kanskje noen flere vil se at det nå ikke nødvendigvis er de politikere med de mest sterke og generaliserende medieutspillene som vil vinne fram ved dette valget?

Det er ikke sjokkerende at tidligere arbeidskolleger omtaler den siktede som rolig og pliktoppfyllende. Eller at hans tidligere parti ikke fant grunn til å ekskludere ham. Eller at hans meninger ikke ble oppfattet som mer ekstreme enn at de ble publisert på et av landets mest populære debattforaer.

Det ubehagelige er at den siktedes generelle verdensbilde tilsynelatende gjenspeilte en sentral del av samfunnsdebatten i Norge de senere år. Deler av hans påstander eller verdensbilde virker da også som hentet ut fra politiske utspill i mediene den senere tid. Hans engelske tekst står nå i fare for å bli en inspirasjon for mange likesinnede – og den går rett inn i norsk debatt med tydelige referanser til navngitte norske samfunnsdebattanter.

Det er derfor ingen god nyhet at den siktede virket så normal, akkurat som så mange andre unge angrepsmenn – uten at noen har sett noen grunn til å reagere eller bli provosert. En av våre mest skremmende erkjennelser vil være dette: At norgeshistoriens verste drapsmann virkelig var en av våre egne, tilsynelatende, normale unge menn.

Det var noe lignende vi oppdaget også etter det bestialske nazidrapet på Benjamin Hermansen (15), på Holmlia den 26. januar 2001. Også her kom sjokket, fordømmelsen – drapsmennene var ikke ”en av oss”. Noe lignende skulle ”aldri skje igjen”. Men spørsmålet var om det ikke var nettopp noe lignende som skjedde 10 år og seks måneder senere – bare i langt større grad.

I 2001 drepte hatets krefter lille Benjamin – i 2011 rammet anti-innvandringskreftene også den store statsmakten med et bombenedslag.

For det går en linje mellom disse to hendelsene dette tiåret: Den drapssiktede for 22/7-terroren krevde umiddelbart etter pågripelsen å få tildelt advokaten som forsvarte drapsmannen i 26/1-angrepet. Hermansen-drapsmannens forsvarer, som er Ap-medlem, skal altså nå forsvare den siktede for drapene på Utøya og i regjeringskvartalet. Symbolikken virker kynisk kalkulerende og medieregissert.

Spørsmålet til de politiske partiene, nå ved inngangen til et nytt ordskifte, kan være: Hvor har politikerne vært for å minne nye generasjoner om hva som skjedde med Benjamin Hermansen? Hvor ofte har Hermansen-drapet, et unikt rasistisk-basert overfallsdrap i europeisk sammenheng, og kampen mot disse kreftene, blitt nevnt? Har enkelte eventuelt vært naive og ikke våget å ta debatten, som det syntes å vise seg i forkant av Hermansen-drapet?

Spørsmål for framtida

Det er ikke bare disse seks sentrale samfunnsinstitusjonene som nå står overfor utfordrende tider. Spørsmålene om veien videre angår oss alle etter 22/7-angrepene.

Når det gjelder den siktede: Ble dette en person vi ubevisst har fostret og foret gjennom flere år – uten å se problemet, oppslukt som offentligheten var av at fienden måtte komme utenfra? Og gitt at vi har et lite, tett, samfunn – hvor vi alle kan føle å eie en personlig del av en gullvinners medalje – betyr ikke dette at vi da er mange som også kan ane en liten rest av medansvar for beretningen om et varslet mord i vår midte? Eller skal vi kun vedkjenne oss framsiden av nasjonalmedaljen, ikke baksiden?

Vi står alle overfor en ny utfordring nå – spesielt politikere, medier, akademikere og det offentlige Norge. Allerede nå ser vi tendenser til at ugjerningene forstås som en reaksjon på påstått økt innvandring eller som ”én gal manns verk”. Eller vi ser at navngitte enkeltpersoner og små grupperinger tillegges skyld eller medansvar for den siktedes utvikling.

Det enkleste er å sette individer i gapestokken – gi den siktede og noen ekstreme meningsfeller ansvaret. Skyve dem ut av ”det norske” og gjøre dem til syndebukker «vi andre» aldri har hatt noe med å gjøre. Det var det som skjedde etter Hermansen-drapet. Slik kunne storsamfunnet fortsette som før etter at det siste fakkeltog var gått forbi.

Håpet er at vi denne gangen ikke viker unna den vanskeligere, grunnleggende debatten om hva slags samfunn vi har og hva slags rammer vi skal ha framover – det kan virke naivt å la være. Både regjeringsbygget og Norge er blitt rystet i sine grunnvoller. Da er det naturlig at også den norske samfunnsdebatten tar konsekvensen av det.

For ubehaget i kulturen ligger nå i dette: Den siktede var også en del av norsk kultur. For ukulturen er også en del av vår kultur. Ondskapen har igjen vist seg å være midt i blant oss.

Og heri ligger det muligens nyttig beredskapskunnskap for framtida: For hvis politi og folk flest de siste år var blitt opplært til ikke kun å være skeptiske til ukjente, mørke menn – men også til høye, blonde, enslige menn – til å forstå at de virkelige farene også kan oppstå i vår egen midte – kunne liv da vært spart 22. juli 2011?

Vi vil aldri få svarene. Men spørsmålet for framtida er om vi tar sjansen på ikke å stille spørsmålene.

(Les mer i neste utgave av ukemagasinet Ny Tid, som pga. ferieavvikling kommer 5. august.)


---
DEL