Etter revolusjonen

Hvorfor er alle samfunnets overganger jordskjelv som streber etter noe bedre, men som ender i noe forferdelig?
Ole Robert Sunde
Email: ors@olerobertsunde.com
Publisert: 01.11.2018
Den franske revolution I og II
Forfatter: Thomas Carlyle
Martins Forlag, Danmark/Norge

Jeg leser en dansk oversettelse av Carlyles tobindsverk, det er Uffe Birkedal som er oversetter – han er svært raus med mange fotnoter. Den er fra 1926; åpningen er fantastisk og om den aldrende kong Ludvig XV som ligger for døden – og det er ingen i Frankrike som bryr seg, fratatt hoffet, kongens sønn, og hans østerrikske kone, bak det store vinduet i Versailles – «Oeil-de-Boeuf»; eller som det står i en fotnote: «Salen ved Siden av Kongens Privatværelser i Paladset, saaledes kaldet efter sit store runde Vindue. Ordet brugtes ogsaa tit for at betegne de Hoffolk, som samlede sig dér i Haab om Foretræde hos Kongen.»

Fra kongens sengehøyde, så å si, studerer Carlyle begynnelsen på den franske revolusjon og tar mer og mer dens høyde når det virkelig drar seg til, og du verden som det drar seg til, og som ofte med britisk sarkasme, om et helt folk som går sultent til sengs og et hoff og en adel som gir blaffen. Boken er full av hardtslående aforismer, som den om Ludvig XV som ikke tålte at noen snakket om døden, selv om han av og til, etter å ha vært på jakt, grublet over døden, og en gang han møtte en fattig bonde med en fattig kiste på en hjemmesnekret katafalk, spurte hvem som var død, og fikk til svar at det var en som kongen hadde sett jobbe i nabolaget sitt, hvorpå kongen spurte hva han døde av, av sult, sa bonden, da sporet kongen hesten.

Boken er full av hardtslående aforismer.

Så døde den gamle kongen bak okseøyet, 10. mai 1774, og en ny tid begynte, og dette kapitlet innledes med et sitat av Montesquieus «Lykkelig det Folk, hvis Aarbøger er kedelige»; det er et sitat som Carlyle vrir på og ikke helt vil fatte, og at Montesquieus heller mente, satt på spissen: «Lykkelig det Folk, hvis Aarbøger er ubeskrevne.» For det var det som skjedde i Frankrike; ikke det som har vært, men det som kom, og om det som kom, var det helt taust, og han spør om det var illevarslende, liksom svaret ligger i spørsmålet, og en usunn fred hvilte over Frankrike i de kommende ti årene etter den gamle kongens død.

Ubetalte regninger

Og det som kom, var taushet, som om ingen ville vite noe som helst – alle vil bare glemme – og Carlyle kaller det som skjer under Ludvig XVI, for en taus gullalder: papirets gullalder, for bankpapir kunne man kjøpe når det ikke var mere gull, før det ble et veritabelt jordskjelv, og kongen, som fra før var en papegøye, hadde også blitt en værhane; det var før han fikk en ny finansminister: Jacques Turgot. Carlyle skriver at Turgot hadde evner, var hederlig, hadde innsikt og heroisk viljekraft, det var bare én ting som fikk adelen, kongen og de geistlige til å se rødt: Turgot mente at de skulle betale skatt som folket, og dermed fikk han fyken.

Det var parlamentet i Paris som var det første tegnet på et uvær etter tausheten, og at noen nevnte ordet nasjonalforsamling samtidig som pengene minket, og snart var gullalderen over og 25 millioner franskmenn gikk sultne til sengs. Det begynte å riste under føttene til adelen; folket ropte på brød, og de som ropte, fikk høyere og høyere stemme, og noe var på gang, og jordskjelvet vokste og hoffet skjønte ingenting – før det smalt fra parlamentet, og det parisiske parlamentet ville avskaffet kongedømmet, ikke over natten, men det vokste mer og mer et voldsomt sinne, og parateksten til tredje bok i det første bindet heter da også «Ubetalte regninger».

Den ene finansministeren etter den andre greide ikke å trylle frem flere penger fra det kongelige skattkammer, og Carlyle fatter ikke denne kongelige skattkammers evinnelige nød; det er en sarkastisk sentens, eller som han også skriver: «En Veksel, trukket paa Naturens Virkelighed, og dér præsenteres til Betaling, – med det Svar: Ingen Dækning.»

Den 22. februar innkalte kongen adelen til et møte i Versailles, samt jurister, teologer og parlamentspresidenter, og da tok Lafayette ordet, han var en kjent marki som hadde vært general i den amerikanske frihetskrigen, og nå forslo han å sammenkalle til en nasjonalforsamling. Dette forslaget ble som et lavt ekko som nesten utløste det franske jordskjelvet; det gjorde det ikke, men det åpnet for en riksforsamling.

Det var et begynnende opprør i Paris-parlamentet, «og et Oeil-de-Boeuf i Afskaffethed er kongens Krone i Fare», skriver Carlyle. Paris kokte; gatene overskylles av plakater, håndskrevne brosjyrer, balladesangere. Det var også brudd mellom provinsadelen og hoffadelen, det kokte overalt, og nettopp denne kaotiske villskapen, der hvor alt ble gatas parlament, og gatas parlament og det offentlige parlamentet overlappet hverandre; ikke ennå, men de møtes etter en stund, og da falt tussmørket over Paris, og til slutt ble hele Frankrike mørkt, blodmørkt. Fra ingen steder? Det er ikke riktig; det hadde vært en mumlende understrøm, og det som ble mumlet, var: Hvor er tredjestanden? Og opprørerne svarte: «Hvad er den tredie Stand? Alt! Hvad har den hidtil været under vor Regeringsform? Intet. Hvad fordrer den at være? Noget!»

Tredjestanden

Det var dette som ble debatten og som fikk Paris-parlamentet til å fremme forslaget om at de var, via valg, den franske nasjonalforsamlingen, og at de kunne avsette kongen og oppheve adelen, det var der det brant; en helt ny forfatning, tatt etter den amerikanske, om å være i en fristilt verden, uten adel, uten prester, uten alskens jurister, og fullstendig i hendene på gatas parlament og alle dem som ropte fra Paris-parlamentet om å avsette kongen, dronningen og innføre en riksforsamling; akkurat der ble de to ulike parlamentene til ett: Det vulgære ble felt inn i det offentlige og tilsynelatende saklige Paris-parlamentet, som ikke lenger var saklig; så langt derifra, det var en hurlumhei av ulike gruppers rasende behov for å fortelle hvor grusomt alt var.

Men så kom utsagnet som satte alt på plass: «Tredje standen er nasjonen,» og regjeringen i Versailles var usikker på å innføre riksforsamling; det å låne øre til et slik program vil sette kongehuset i fare, kirken i fare, staten i fare, pengekassen i fare, men hva vil skje om ikke kongen lytter til hele Frankrike; alt det som stiger opp fra gatene, også det vil true kongehuset. Dermed ble det, etter den kongelige lov av 24. januar, at stenderforsamlingen skulle møtes og Frankrike skulle velge sine representanter.

Thomas Carlyle

Frankrike ble elektrisk, skriver Carlyle, og Paris var full av representanter som rådførte seg med hverandre og så seg om etter et værelse i Versailles, og i en fotnote står det at det ikke var meningen at det skulle være i Versailles, men kongen bestemte det, ettersom han skulle på jakt.

Det ble spisesalen som håndverkere ombygde til en sal med opphøyet trone, plass til 600 representanter for borgerskapet, omringet på begge sider av 300 geistlige, og det samme antallet av aristokrater: «Den har høje Gallerier, hvor Æredsdamer, i straalende Gaze d’or, fremmede Statsafsendinge og andre Personer i Guldsnit og med hvidt Kalvekrøs i et Antall av to Tusinde kan sidde og se til.»

Carlyle utpeker en annen konge i salen: Mirabeaus, som Carlyle kaller for en «sin tids fremste franskmann», en verdens betvinger med løvemanke, og gjør en vri på Ludvig XIVs utsagn: «Nasjonalforsamlingen? Det er mig.»

Kontrasten til mannen med løvemanken, etter Carlyles kanon, var den minst imponerende av de 600 representantene: en mann med kraftløst utseende, og bak brillene et bekymret blikk, ansiktet var gallefarget – personen var advokat fra Arras, og hans navn var Robespierre.

Carlyle nevner også en tredje mann, som var fra tredjestanden: en muskelsterk skikkelse, med mørke bryn og plumpt flatt ansikt; det var en ubrukt kraft i ham, skriver Carlyle, som hos en Herkules. Det var Danton.

En annen sak, som ble selve saken, var at de tre stendene ble til én stand: den tredje, ettersom de geistlige og adelen trakk seg og de borgerlige dro fra Versailles til Paris, nærmere bestemt til ballrommet i Rue St. François, og eden i ballhuset er jo kjent, og der ble tredjestanden til en nasjonalforsamling og revolusjonen var et faktum.

Så dukker Carlyle ned i det voldsomme kaos som fikk Frankrike til å bli det reneste galskap av sinne, stadig sult, for lite brød og for lite penger, og en konge, en dronning og et hoff som var helt nede på nervetrådene, i angsten for hva som ville komme og det som kom, var et fryktelig raseri; de halshugget Ludvig XVI, og de tok i sammen slengen Marie Antoinette, samt mange geistlige, aristokrater, dernest Mirabeaus, Danton, så Robespierre. Slutten på visa er en ironisk vri fra revolusjonen, kan det virke som, siden general Bonaparte kuppet de tynne restene av revolusjonen; det som var igjen etter alle drapene, og omgjorde den borgerlige revolusjonen i Frankrike til et keiserdømme.

Revolusjoner

Til forskjell fra den russiske revolusjonen, før den ble satt i forlegenhet av Lenin, var mange kunstnere opptatt av å utfordre den samtidige doxa, men slik var det ikke i Frankrike, eller i USA, for ikke å snakke om i Kina, Iran eller på Cuba; hva var det med den russiske revolusjon som fikk kunstnerne til å prøve ut helt nye strategier?

David ble jo den franske revolusjonens maler, med Eden i ballhuset, Marats død og så videre, men det er jo et ganske konvensjonelt grep han bruker, han malte til og med Napoleon, heroisk på en steilende hest. Det pussige var jo at det var den amerikanske revolusjonen som var forbildet til den franske, og Hannah Arendt skriver i boken On Revolution at det var den franske revolusjon, ikke den amerikanske, som satte fyr på verden, det var konsekvensen av den retningen den franske revolusjon tok – ikke akten til «the Founding Fathers». Den amerikanske revolusjonen var vellykket fordi «the Founding Father» ville løse et politisk problem, mens den franske var ute etter å bekjempe fattigdommen.

Den franske revolusjon satte fyr på verden.

Den triste sannheten, skriver hun også, er at den franske revolusjon, som endte i en katastrofe, hadde skapt verdenshistorie, mens den amerikanske revolusjonen, så triumferende suksessfull, forble en begivenhet av en litt mindre og lokal hendelse. Robespierres terror, skriver hun, var ingenting annet enn et forsøk på å organisere hele det franske folk i en partimaskin, og hun sammenlikner den franske revolusjon med den russiske, og på en måte ble Lenin den russiske Robespierre – og Stalin den gjenfødte Robespierre.

Benjamin Franklin var i Paris og tenkte på New England og dets lykke, hvor hver mann var selveiende, hadde en stemme i offentlige saker og bodde i et ryddig, varmt hus med nok mat og brensel. Arendt siterer John Adams, som skriver at den fattige mannens samvittighet var ren, selv om han var skamfull; han var rett og slett usynlig. Hva med de 400 000 slavene som da bodde i USA? Den amerikanske revolusjonen virket mer som en løsrivelseskrig fra England, om enn grunnloven var radikal; kanskje borgerkrigen ble den forsinkede og blodige revolusjonen i Amerika?

Vår egen grunnlov fra 1814 var preget av den amerikanske og den franske revolusjon, og Knut Dørum skriver i antologien Allmenningen (redaktør Jostein Gripsrud) at Norges grunnlov ga mellom 40 og 50 prosent av menn over 25 år stemmerett, dessverre ikke for kvinner før 1913, men til tross for det: «Norge hadde på denne tiden trolig Europas mest demokratiske stemmerett,» allmenn stemmerett for menn ble først innført i 1898.

Hvorfor er alle overganger – alle samfunnets overganger – jordskjelv, som håper på noe bedre, men som blir noe helt forferdelig; hva nå med Cuba, Iran og Kina, eller hvorfor ikke det uhyggelige kalifatet IS; var det et forsøk på en retrorevolusjon, og hvorfor ble dette forsøket, eller hva det nå var, så uhyggelig, og hvem var alle de europeiske ungdommene som var villig til å ofre livet sitt for dette grusomme kalifatet?

Jeg er enig med Hannah Arendt i at den amerikanske revolusjonen er å fortrekke fremfor den franske, eller den russiske. Og det evinnelige spørsmålet er jo hvorfor slike jordskjelv alltid rammer ytringsfriheten og de intellektuelle.

Oversatt til dansk av Uffe Birkedal

Gratis prøve
Kommentarer