(Bilde: redning av ungdommer i ILaugs båt, 22. juli. Copyright NY TID/Kasper ILaug)
Jenta formelig lente seg inntil båtsiden – der hun lå med ryggen opp. Buet som en som stuper ned i vannet. Hun hadde hvit behå og truse på. Hennes liv kunne ikke reddes.
Ikke visste jeg at jeg skulle få verdens oppmerksomhet gjennom CNNs direktesending, Eight O’Clock News, der jeg natt til 23. juli ble ledet gjennom en nesten ti minutters redegjørelse om min deltagelse i redningsarbeidet under terrorangrepet ved Utøya. Direktesendingen ble til ved hjelp av teknologi, tilfeldigheter og kyndig veiledning fra verdens største og etter min oppfatning beste nyhetsformidler. I rundt 10 etterfølgende intervjuer forskjellige steder redegjorde jeg også grundig og rolig for min innsats med å frakte 24 sjokkskadede AUF-ungdommer i sikkerhet fra Utøya, fra både Stoltenberget, Bolsjevika og pumpehuset. Avstanden til det trygge fastlandet var 600–800 meter langs Utstranda. Fattet, men i bearbeidelse av mine sjokk, har jeg siden funnet tilbake til min egen trygge grunn på jord, men det tok 10 år av mitt voksne liv. [se undersak, red.anm.].
Hendelsen
På Utøya så jeg seks–syv ungdommer ligge i forskjellige stillinger inne på stranden. De lå helt stille. Det var ingenting jeg kunne gjøre.

Litt bortenfor tok jeg et bilde av det jeg trodde var noen klær som var slengt i en haug, mellom noen steiner – det viste seg i ettertid å være to ungdommer som hadde klynget seg sammen. De døde der, tett omfavnet i fortvilelsens øyeblikk. Jeg så først at det var to personer først mange måneder etter, på en større grafisk dataskjerm [se bildet] – da jeg orket å se nærmere på bildene jeg hadde tatt med en gammel mobil. De klamret seg til hverandre, men ble skutt i filler av et halvautomatisk våpen. På kloss hold. Jeg kunne ikke der ute da gjøre annet enn å be Fader vår.
«Var Gud på Utøya?» var det en som spurte meg en gang. Jeg svarte «ja». En jente beskrev senere enkelt for meg frigjøringens øyeblikk fra den mektige angsten som terroristens handlinger påførte henne. Hun hadde funnet seg et skjulested under noen busker og trær. Der lå hun og pustet tungt og kjente pulsen dunke i nakken. Hun fortalte at hun tenkte på sin mor og far, på sine søsken og livet – idet et grønt blad i vinden fanget hennes oppmerksomhet. Hun valgte å forstå at det hjerteformede bladet var et guddommelige tegn på at det kom til å gå bra. For henne gikk det bra.

For min egen del der ute i helvete stilte jeg tilsvarende spørsmål i et krevende øyeblikk. Kjære Gud, er det min tur til å dø i dag?» «Nei, din tid er ikke kommet, jeg passer på deg», formelig hørte jeg der varmen og tryggheten bredte seg ut i kroppen som sann kjærlighet. Jeg hadde en oppgave å gjøre.
Jeg var tre ganger helt inne på Utøya denne regntunge fredagen. Jeg trosset min redsel og kjørte båten ut til dette helvete på jord. Jeg forsto at kroppen min ville ta vare på meg, og fokuserte på det viktigste: å få flest mulige ungdommer inn i sikkerhet.
Tjenestemannen som ikke ville til Utøya
Innsatsen fra frivillige redningskvinner og -menn langs Utstranda var avgjørende. Mange liv ble berget. Anslagsvis 30 ambulanser sto parkert oppe på veien. Men de ble nektet adgang til strandområdet ved Utvika Camping og fergeplassen – der det endelige minnestedet etter terrorangrepet skal ligge.
Å komme frem via telefon på nettet til akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) var vanskelig. Sirener og lys kunne likevel observeres på avstand. Fagpersonell visste ikke hva de skulle gjøre – de ble nektet adgang og dermed tilgang til de trengende og sjokkskadede som vi frivillige hadde brakt inn til sikkerhet på fastlandet.
To polititjenestemenn i full kampbeskyttelse med automatvåpen, hjelm og skuddsikkert antrekk dirigerte trafikken. De snakket med noen av oss ved brygga nedenfor Lien gård – de fant ingen båter. Men vi satt i båter.
#Terje Lien#, som eier Lien gård, tilbød den ene av dem skyss over til Utøyas bredd – der terroristen noe senere henrettet de uskyldige ungdommene som i fortvilelse hadde forvillet seg ned på stranden. Lien hadde akkurat vært halvveis ute mot Utøya sammen med en hjelper og plukket opp noen forskremte ungdommer på flukt fra terroristen. De svømte i vannet, som bare holdt 14 grader. Men tjenestemannen ville ikke. Det foreligger et fotografi der han står og peker i det en annen gruppe ankommer den trygge steinbrygga nedenfor Lien gård. En skokk med ungdommer, som hadde rodd over til sikkerhet i Reiulf, den gamle redningsbåten. Båten ble beskutt i det paniske siget i langsom glideflukt til Lien gård og friheten. Heltene der altså. De snakket der med makten. Med tryggheten i form av politiet i skuddsikkert utstyr.
Rettsapparatet og politidirektoratet
Det som skjedde på Utøya, kan det ikke fortelles nok om. Mange har uttrykt sinne og forakt overfor myndighetenes manglende evne til å ta vare på sivilbefolkningen. Det er jo deres viktigste oppgave. Vi er mange som er sinte på myndighetene, men vi døyver det på forskjellige måter.
I Oslo kunne man hatt vern i kjøreretningen mot regjeringsbygget i Grubbegata og parkeringshindre inntil den offentlige bygningen som høyblokka representere. En av de viktigste i vårt land. Dette nevnt som enkle tiltak som kunne ha vært gjennomført under daværende statsråd Rigmor Aasruds ansvar. Hun satt som minister i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet – dette tungvinte navnet.
Ingen andre enn terroristen er i denne sammenheng blitt gjenstand for rettslige forhandlinger. Selve rettssaken var for meg en suveren oppvisning i verdighet og disiplin. Veldig bra. Så imponert ble jeg av øvelsen at jeg meldte meg frivillig til tjeneste for samfunnet – mine åtte år som meddommer i Oslo tingrett har satt spor. Jeg er fortsatt mektig imponert over en instans som fungerte tilfredsstillende da – og vil bidra til at denne opprettholdes.
Men en annen instans er jeg ikke like stolt av. Fire av fem ledere i Politidirektoratet ble omplassert eller forfremmet i oppvasken etter den fatale bruduljen mellom Grete Faremo og Øystein Mæland, henholdsvis forsvarsminister og politidirektør da tragedien fant sted. Mæland, stakkars, hadde bare stått i stillingen en måneds tid da det smalt og tok hele børen, sin hatt og gikk.
Og lønnsforhøyelsene som noen tjenestemenn og -kvinner i direktoratet har fått det siste tiåret tilsvarer sannsynligvis det pårørende etter Utøya og Regjeringskvartalet fikk for sine døde etter Voldsofferstatningen. Det dreide seg om 300 000 kroner – for et liv … Men Statistisk sentralbyrå anslår at verdien av hva et menneske bidrar med i løpet av sin levetid, er 17 millioner kroner. Jeg vet at noen av de pårørende ikke tok imot pengesummen de ble tilbudt. Andre omtalte dem som blodpenger og noen har pengene stående på konto i påvente av rettslige forhandlinger etter 22. juli-hendelsene.
Hvor mye tåler vi?
Hvor ble det av alle som er såret i sjelen, i kroppen og i hodet som følge av terrorangrepet? Hvor er oppfølgingen av dem som ikke er synlige eller hørbare? En pårørende fra Hamar jeg ble kjent med, gikk gjennom skilsmisse, mistet huset og til slutt mistet livet i et infarkt.
Jeg selv forstår nå med årene etter terrorangrepet 22. juli hva det å leve med PTSD kan være.
(Ilaug i båten på vei til Utøya. Copyright NY TID / Kasper ILaug)
Hvor vanskelig og krevende er det å se døde mennesker? Mange har spurt meg hvordan det var der ute. Jeg svarer ofte kort: «Heavy.» Eller stiller et motspørsmål: «Har du noen gang kommet til en trafikkulykke der beinpiper og blod tyter frem mellom metall og gummi?» For midt inne i det ligger det et hjelpeløst menneske som fester blikket og hvisker: «Hjelp meg!» Kan du tenke deg mange flere slike, og det samtidig? Kan du tenke deg hvordan ditt eget blod blir pumpet opp i hodet med en kraft som gjør at du hører dunket av hovedpulsen bak i nakken som en gigantisk skipsmotor? Dunk. Dunk. Dunk. Du får tunnelsyn som distanserer og ignorerer alt annet uvesentlig. Pusten din kan gå i krampe eller over i rolige rytmiske bevegelser der diafragma gjør jobben. Du kan bli utrolig fattet.
Politiet trakk seg tilbake
Politiet kom for sent. Vi frivillige var i krigssonen der myndighetene ikke ville gå inn – eller sende profesjonelle ambulansefolk (AMK). Myndighetene mente det var for farlig og usikkert. Samtidig stod voksne og barn og tok imot på brygga ved Utvika Camping, inne i den farlige sonen som kunne nås av skytingen. Politiet burde ha evakuert hele campingplassen også. Min oppfatning er at politiet kunne ha fått panikk.

For eksempelvis stod frivillige Robert Johnsen# klar med båtnøkler kl. 18.05 på bryggen ved Utvika Camping. Politiets Delta-tropp snudde – se bildet under som viser dem bak ved siden av Johnsens bil, 45 meter unna, der de vinket med nøklene i hånden. De rygget ut. Trakk seg tilbake.
De som holdt ut denne fatale fredagen, blir de sanne heltene. Alle. Noen av oss fikk påskjønnelser og det har gjort godt. Men mange fler skulle ha blitt påskjønnet og ha blitt tatt vare på.
La oss sammen løfte dette til et nivå i forståelse, kompetanse, tilgivelse og forsoning. Dette med respekt og omtanke overfor alle dem som ble skadet og drept 22. juli 2011. For ikke å glemme alle de pårørende og berørte som sitter igen. De fortjener det alle sammen.
Se også om to nye dokumentarer på
https://www.nytid.no/traumeberetningen/ og
https://www.nytid.no/et-undersokende-natidsbilde-av-22-juli/
Nyttig terapi

Etter opplevelsene på Utøya ble jeg mottatt av det offentlige hjelpeapparatet. Men det ble mer en belastning enn til hjelp. Heldigvis hadde jeg lang erfaring i dyperegående personlighetsutvikling og deltagelse i kompetansebyggende aktiviteter i privat regi – både i Norge og i utlandet.
Jeg fikk etter Utøya tilbud om generell psykoterapi kombinert med medisinering. For mitt vedkommende valgte jeg ikke-medikamentell behandling. I månedene etter psykoterapien fisket jeg i Tyrifjorden. Jeg leide en tung gravemaskin og gravde hull på hull i jorden på tomten etter foreldrene våre på Storøya. Der ligger vår barndoms dal med trygghet sementert i herlige sommeropplevelser. Storøya er en av tre øyer i Tyrifjorden liggende tre kilometer nord for Utøya.
Jeg levde der hele høsten i pakt med og av naturen. Pustet inn den klare høstluften og gikk senere barbeint i snøen rundt på øya. Mitt indre var en vulkan.
Jeg hadde også stor nytte av å praktisere og oppleve forløsning gjennom det vi omtaler som medisinsk qigong. Min læremester Grand Master James Nysted, naturmedisiner og tidligere rektor ved Nordisk Akupunkturskole viderefører tradisjonen som Grand Master Peng tok til USA, Canada og Europa.Studiestedet heter Western Academy of Medical Qiging.
Det er mer enn 500 medlemmer i Western Academy of Medical Qigong. Disse trener i systemet individuelt eller i grupper. Noen jobber med behandling innen alternative retninger som akupunktur, forskjellige former for massasje – og da med medisinsk Qigong. Vanlige folk som leger, tannleger og byråkrater – pensjonister eller idrettsutøvere praktiserer også denne form for Qigong som er en form for energibalansering. Og noen av dem er healere.
PTSD: Posttraumatisk stresslidelse er en reaksjon på et alvorlig eller langvarig psykisk traume. Symptomer inkluderer gjenopplevelse av hendelsen, unngåelse av stimuli eller situasjoner som forbindes med hendelsen, og vedvarende psykisk aktivering.