Etter landreformene

Landet som en gang var det sørlige Afrikas brødkurv har hatt en dyster utvikling etter landreformene som ble introdusert i 1999.

Under et nylig statsbesøk til Sør-Afrika uttalte president Robert Mugabe at han «ikke ville se et eneste hvitt ansikt». Dette kastet en mørk skygge over rasespørsmålet i Zimbabwe, og peker tilbake til 1999, da landreformer ble introdusert av den ZANU-PF-styrte regjeringen for å motarbeide støtten det nyetablerte Movement for Democratic Change-partiet (MDC) fikk fra hvite jordeiere. Med Morgan Tsvangirai i spissen utgjorde det arbeiderstøttede MDC en stor trussel for president Robert Mugabes 19-årige styre.
I perioden 1999–2003 var zimbabwere vitne til en tvungen fjerning av hvite bønder. Lover ble raskt etablert for å rettferdiggjøre de brutale overtakelsene av gårder. Krigsveteraner, som siden frigjøringen i 1980 hadde ønsket en landreform, ble plutselig jordeiere, mens regjeringsministre utnyttet sin posisjon og ble eiere av flere gårder. Noen hvite bønder forble på gårdene, mest på grunn av forholdet de hadde til lokalsamfunnet, i tillegg til at de nye eierne ville utnytte kunnskapen og utstyret til de hvite bøndene.

Dyster utvikling. Derimot visste ikke de nye «vinnerne» av landreformene hva de skulle gjøre. Noen solgte alt utstyret de fant på gårdene, eller gikk inn for å ødelegge det de så på som etterlevninger fra kolonitiden. I de østre høylandene ble store deler av banan- og macademia-
plantasjene overtatt av innflytelsesrike politikere, som innhøstet det de fant, og ble fraværende landeiere. Vann- og gummiplantasjer ble invadert. Folket i provinsen sørger i dag over tapet av sin største arbeidsgiver, nemlig tømmerindustrien.
De nye jordeierne ble en del av klassen til Zimbabwes småskalabønder. Det som skilte dem ut fra de hvite bøndene, var at de hadde land, men ingen kapital til å kjøpe materialer og landbruksredskaper. De manglet erfaring og kunnskap, og var uvitende om de nye trendene i landbruks-
industrien. Siden regjeringen hadde gitt dem landet, regnet den også med at de ville gi dem frø, gjødsel og annet materiale.

I dag har Zimbabwe blitt til en 35 år gammel pariastat. For et land som en gang var det sørlige Afrikas brødkurv, og der tusenvis av mennesker for et par år siden ble styrket gjennom landreformene, er dette en dyster utvikling.

Mens Zambia, Zimbabwes nabo (hvor det antas at Zimbabwes tidligere hvite bønder nå befinner seg), venter seg et særdeles produktivt avlingsår, står Zimbabwe foran en nært forestående tørke – den verste siden 1992. Styret for kornmarkedet (GMB) har gått tom for maismel, og er ute av stand til å betale for leveringer gjort av bønder til sine siloer forrige sesong. Fordi GMB ikke kunne betale, beveget de fleste jordeierne fra landreformene seg over til tobakk, landets «pengeavling». Men denne sesongen falt prisene på tobakk grunnet frykt for innsidehandel. Småskalabønder ble hardest rammet. Flesteparten av bøndene sa de ikke ønsket å gå tilbake til jordene på grunn av de lave prisene.
I dag har Zimbabwe blitt til en 35 år gammel pariastat.

Splittet. Interessant nok har ZANU-PF brukt landproblemene som en unnskyldning for å fjerne noen av sine egne «partitrofaste», som beskyldes for å støtte tidligere visepresident Joyce Mujuru i hennes kamp for å ta over presidentskapet fra Robert Mugabe. Didymus Mutasa og Ray Kaukonde ble blant annet beskyldt for å ha beholdt hvite bønder på landet de overtok.
Zimbabwe feiret sin 35-årsdag med et herskende parti som er dypt splittet, og en like udugelig opposisjon som boikottet det nylig avsluttede valget – tilsynelatende for å fremme reformene. Disse handlingene førte til at ZANU-PF forankret sitt styre frem til neste valg i 2018. Dette har beseglet skjebnen til Zimbabwes nyutdannede, som må selge varer på gaten fordi industrier er lagt ned. Sivilsamfunnet ser ut til å ha blitt kuet til stillhet etter forsvinningen av aktivisten Itai Dzamara for et halvt år siden. Mens overlevelsens politikk entrer hovedscenen, er det svært lite zimbabwerne kan gjøre utover å bevitne det revolusjonerende partiet «spise sine egne barn».


Kabwato er Ny Tids korrespondent i Zimbabwe.

---
DEL