Etter en terrorfylt sommer

Terroristene prøver å tvinge oss i krigsmodus. Vi må være bevisst på vår rolle i terrorens teater.

Minnestund etter nedskytningen, Orlando © AFP
Linda Noor
Fast kommentator i Ny Tid.

Siden starten av Ramadan i begynnelsen av juni har det blitt drept nærmere 1200 mennesker i 75 terrorangrep i 22 land. Terrororganisasjonen ISIS oppfordret spesifikt til angrep i fastemåneden Ramadan, og angrepene fortsatte med like stor hyppighet etter at Ramadan var over – det ene angrepet mer bestialsk enn det andre. Særlig er det de symboltunge målene – som en trailer som meiet ned familier når de feiret nasjonaldagen i Nice, og halshugging av en prest i Nord-Frankrike – som setter dype spor i våre sinn. Det er fordi terror først og fremst er psykologisk krigføring. Vi blir ufrivillig dratt inn i terrorens teater.

Den umiddelbare effekten av terror er frykt. Frykt er en av våre sterkeste og mest dominerende følelser, direkte knyttet til vårt urinstinkt – overlevelse. Ofte blir frykten ledsaget av sinne, nok en sterk og dominerende følelse, som gjør at våre evner til å tenke nyansert og rasjonelt svekkes. Det er nettopp dette terroristene ønsker. De ønsker å skape kaos og en følelse av at vi alle er under angrep. De prøver å tvinge oss i krigsmodus. På denne måten rammer terror langt flere enn dem som blir direkte rammet. Hele folket blir sterkt berørt, og det etableres en massiv forventning om at myndighetene må gjøre noe – sette inn umiddelbare tiltak og eliminere terrorfaren. Problemet er bare at det er veldig vanskelig å sett inn effektive tiltak mot denne typen angrep – altså aksjoner mot myke mål utført med enkle våpen av personer som er villige til å dø i angrepet.

Mye oppmerksomhet. I kjølvannet av slike grusomme angrep ser naturligvis også ulike politiske aktører sitt snitt til å utnytte den lett påvirkelige sinnsstemningen i opinionen. Eksempler på populistiske utspill er at innvandring fører til terror, og at vi derfor må stenge grensene; at rasisme forårsaker radikalisering, og at vi derfor må sette inn flere tiltak mot rasisme; eller at islam skaper terror, og at vi derfor må stenge moskeer eller holde muslimer ute fra landet. Slike årsakmodeller og løsninger vil ikke føre til mindre terror.

Det viktigste elementet for å kunne gjennomføre et organisert terrorangrep, er kapasitet til faktisk å operasjonalisere et angrep – at man har ressurser, nettverk, kunnskap og et fristed til organisering og planlegging. Det er det som gjør celler knyttet til ISIS så farlige – de har alt dette i områdene de kontrollerer i Syria, Irak og Libya. I tillegg har ISIS gjennom sin spektakulære distribusjon av voldelige filmer lykkes med å få medienes konstante oppmerksomhet. Slik blir det også attraktivt for psykisk ustabile, voldelige enkeltindivider å knytte sine massedrap opp mot ISIS, og dermed være garantert at deres udåd vil skrive seg inn i historien. I den sistenevne formen for angrep trenger ikke organisasjonen ISIS å løfte en finger, dramaturgien går av seg selv.

Hurtigradikalisering. Et begrep som har dukket opp i forbindelse med gjerningsmennene bak angrepene i Orlando og Nice, er hurtigradikalisering. En rapport av Rik Coolsaet ved The Royal Institute for International Relations i Brussel studerer den nye bølgen av jihadister, og sammenlikner dem med tidligere generasjoner jihadister – blant annet de som slo seg sammen med Al Qaida før 9/11. Gjennomsnittsalderen for en europeisk jihadist i årene 2001–2009 var 27,7 år. I dag er gjennomsnittet nærmere 20 år. For ti år siden tok det år med religiøs indoktrinering for å få folk til å bli jihadister, i dag kan det ta noen få uker. Fra Vesten har ISIS de siste årene klart å trekke til seg over 4000 krigere, hovedsakelig unge menn, født eller oppvokst i Vesten med foreldre fra muslimske samfunn.

For ti år siden tok det år med religiøs indoktrinering for å få folk til å bli jihadister, i dag kan det ta noen få uker.

Selve beslutningen om å slutte seg til ISIS er ofte impulsiv og lite gjennomtenkt. Det er få av ISIS-krigerne som har bakgrunn fra politisk eller religiøs aktivisme, og få har noen tilknytning til Syria eller Irak overhodet. Hva den eldre og den nye generasjonen jihadister har til felles, er viktigheten av de sosiale båndene: samholdet, brorskapet og kameratskapet. Den inderlige lojaliteten og omsorgen for hverandre er en mykere side av jihadistlivet som ikke må undervurderes, og som er en vel så sterk motivasjonsfaktor for å utføre handlinger som med stor sannsynlighet vil medføre døden, som selve martyrdoktrinen er. Ens død vil hjelpe ens kampfeller, som man føler en enorm hengivenhet for. På sosiale medier omtaler jihadistene hverandre ofte med positive uttrykk som «vakre», «modige som løver» og «med ansikt fulle av lys», og kjærlighetserklæringer utveksles.

Skreddersydd propaganda. Valget om å slutte seg til ISIS er således mer et emosjonelt valg enn et rasjonelt. Sosiale bånd til andre ISIS-medlemmer er ofte avgjørende. Det er få som slutter seg til helt alene. ISIS skreddersyr også sin propaganda til de ulike landene. Propagandaen rettet mot skandinaviske muslimer er annerledes enn den som for eksempel rettes mot franske eller tunisiske muslimer. I vår del av verden spilles det på søken etter tilhørighet, anerkjennelse, respekt, eventyrlyst og mening med livet. De sikter seg inn på unge individer som vårt samfunn ikke vil ha, som er kriminelle, ustabile, rusmisbrukere, utsatt for omsorgssvikt og diskriminering. Hos ISIS finner de kjærlighet, både fra kampfeller og fra opptil flere hustruer som er motiverte til å gjøre alt for at deres barske kriger skal ha det så behagelig som mulig mens han utfører det ultimate offer. Synder som blir slettet og lovnaden om evig sjelefred og frelse er lokkende for unge med en turbulent og rotløs fortid.

Vårt sterkeste kort. Den salafi-jihadistiske ideologien de dyrker, styrker og spiller på lag med både personlige erfaringer, det emosjonelle og de sosiale båndene. I tillegg legitimerer den dehumaniseringen av ofrene. De tolerante og medmenneskelige læresetningene og tradisjonene innen islam blir forkastet, eller bare forbeholdt de få utvalgte «rettroende». Fellesskapet som oppstår, fremstår som så sterkt og meningsfylt at selv personer som ikke har direkte kontakt med fellesskapet, ønsker å bli en del av det.

På vår side fører alle disse grusomme voldshandlingene til splittelse og polarisering i samfunnet. Da er det avgjørende å huske at på samme måte som følelsen av fellesskap er jihadistenes fremste styrke, er det også vårt eget sterkeste kort.

---
DEL