Ett skritt nærmere

Endelig fikk Irak sin president. Neste skritt er regjering, og deretter grunnlov.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter over to måneder med krangling har Irak fått sin president. Posten gikk som ventet til kurdiske Jalal Talabani, som får følge av to visepresidenter; en sunni og en shia.

Med presidentskapet i boks vil utnevnelsen av en statsminister antakelig skje i hurtigtogsfart. Kandidaten har vært klar lenge, etter at den dominerende shia-alliansen landet på Ibrahim al-Jaafari fra det religiøse Dawa-partiet. Når al-Jaafari er utnevnt – det har kanskje skjedd allerede – har han to uker på seg til å velge sine statsråder. Her kan det fortsatt bli kamp, siden kurderne og shiaene begge vil ha oljeministerposten, og sunniene har kastet sine øyne på forsvarsdepartementet, eller i det minste innenriksdepartementet.

Kurderne vil ha oljedepartementet fordi de ønsker en størst mulig andel av oljeinntektene. Shiaene vil ha det av motsatt grunn, slik at kurderne ikke skal sitte på kontrollen over oljeressursene. I de politiske forhandlingene mellom de to partene har kurderne foreløpig oppnådd å få 17 prosent av inntektene fra det svarte gullet, men de vil ha 24 prosent. Shiaene er vâre på at oljeinntekter kan gi grunnlag for en egen kurdisk stat, og vil være interessert i å holde denne andelen nede.

Hvem får forsvaret?

Forsvarsdepartementet er en annen het potet. Sunniene ønsker denne posten fordi de mener de sunnimuslimske opprørerne vil legge ned våpnene lettere hvis de kan forholde seg til en av «sine egne.» Men sunniene vant ikke valget; tvert imot boikottet de det. Og SCIRI (Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq) – det største partiet i den vinnende shia-alliansen – er redd for den allerede sterke sunnidominansen i landets væpnede styrker. De vil derfor ha en av sine i dette departementet, både som en motvekt til sunnidominansen, og også fordi de ønsker å fjerne en del av de baathistene som nå er tilbake i uniform.

Et annet stridselement har vært hvorvidt dagens statsminister, Iyad Allawi fra Irak-lista, skal med i regjeringen, og i så fall i hvilken post. Irak-lista kom som nummer tre i valget, etter den shia-dominerte «Forente Irak-alliansen» og den kurdiske felleslista bestående av KDP og PUK.

Shiaene har 140 representanter i parlamentet, mens kurderne har 75. Irak-lista sitter på 40 plasser. Det gir kurderne og shiaene tilsammen det to tredels flertall som er nødvendig for å dominere det 275 plasser store parlamentet. Men både shiaene og kurderne har vært innstilt på å ta med sunniene i den politiske prosessen. Lederen av parlamentet, og en av visepresidentene, er dermed sunni. Og det er også klart at sunniene må inn i regjeringen, i en post som er så viktig at de føler seg som reelle deltakere. Hvorvidt de vil få forsvarsministeren, gjenstår imidlertid å se.

Det er ventet at partiene også blir enige om fordelingen av statsrådene. Men det er også mulig at denne enigheten vil sitte langt inne, og dermed forsinke prosessen ytterligere. Når regjeringen er på plass, skal forhandlingene om den nye grunnloven begynne. Og det er her sprengstoffet ligger.

Kirkuk – en bombe

Én av bombene, antakelig den største, er knyttet til byen Kirkuks politiske skjebne. Den ligger i dag utenfor de tre regionene som er «kurdiske.» Men kurderne omtaler Kirkuk som «vårt Jerusalem.» De vil ha byen inkorporert i de kurdiske nordområdene, og har allerede fått gjennomslag for at tidligere kurdiske innbyggere – som ble fordrevet under Saddam Hussein – kan vende tilbake. Mange av dem har allerede kommet.

Noe av årsaken til at forhandlingene om presidentskap og regjeringen tok så lang tid, var striden rundt denne byen. Kurderne og shiaene har ikke bare snakket om stillinger og poster den siste tiden, men også om spørsmål som angår den framtidige grunnloven. Resultatet av disse forhandlingene, og hvor langt de kom, er ikke ordentlig kjent. Men i dag er de to partene enige om at Kirkuks status skal avgjøres seinere.

Én mulig løsning på Kirkuk er at det avholdes en folkeavstemming som skal avgjøre byens – og regionens – tilhørighet. I så fall er det om å gjøre for kurderne å sluse flest mulig av de tidligere kurdiske innbyggerne tilbake så fort som mulig.

Et annet alternativ er at bare de delene av denne regionen hvor kurderne er i flertall, skal legges inn i «kurderland.» Dette er et kompromiss fra enkelte kurdiske ledere, men man kan mistenke at kurderne satser på at innflytting vil endre den demografiske balansen i selve Kirkuk også.

En tredje mulighet er et slags fellesstyre, i regi av FN, for eksempel.

Uansett er det klart at Kirkuk er materiale for en mulig borgerkrig mellom kurdere og arabere, i verste fall. Det samme er spørsmålet om islams plass i den nye staten. Sunnier, som befinner seg mellom barken og veden, frykter dermed at shiaene og kurderne kan inngå en råtten avtale om disse to sakene: ja til en større rolle for islam fra kurdernes side, ja til selvstyre i nord inkludert Kirkuk fra shiaenes side.

Foreløpig er det ingenting som tyder på et slikt bytte av hjertesaker. Men sunniene føler seg ikke helt sikre, hvilket er noe av årsaken til at de etter valget bestemte seg for å delta i den politiske prosessen.

---
DEL

Legg igjen et svar