Ett skritt frem og to tilbake

En tredeling av fødselspermisjonen kan bli ett skritt fram og to tilbake i likestillingsarbeidet i Norge, skriver likestillingsombud Kristin Mile.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En jevnere fordeling av fødselspermisjonen mellom foreldrene vil utvilsomt fremme likestilling mellom kjønnene. Men er en tredeling av dagens permisjon den beste løsningen?

La oss heller fjerne diskrimineringen av menn i dagens regelverk, forlenge permisjonstiden med to eller flere ekstra måneder til fedre og gi full lønnskompensasjon for alle.

Stortingsrepresentantene Heikki Holmås og Audun Lysbakken fra SV har tatt initiativ til en tredeling av fødselspermisjonen slik at en del tilfaller mor, en del tilfaller far, og den siste delen gjøres valgfri. Modellen er hentet fra Island, hvor den har blitt en stor suksess, og opprinnelig var det Likestillingssenteret som først lanserte en tilsvarende tredeling i Norge.

Bruker ikke friheten

I dagens permisjonsordning kan foreldrene velge å ta ut 42 uker permisjon med full lønn, eller 52 uker med 80 prosent lønn. Et overveiende flertall velger det siste. Det vil si at man i praksis har ett års permisjon, hvorav tre uker må tas ut før fødsel. Av permisjonen er 9 uker forbeholdt kvinner og 4 uker forbeholdt menn. Den resterende delen kan foreldrene fordele fritt seg imellom. I hvert fall i prinsippet. I praksis er det slik at kvinner tar ut nesten all permisjonen. Kun 15 prosent av fedrene tar permisjon ut over fedrekvoten på 4 uker.

Lengden på fødselspermisjonen har stått stille siden 1993. Da ble den siste i en rekke permisjonsutvidelser på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet innført. Fra 1987 til 1993 økte fødselspermisjonen fra 18 til 42 uker.

Dagens fødselspermisjonsordning har blitt utviklet først og fremst for at det skal være mulig å kombinere barnefødsler og yrkesliv. Gode fødselspermisjonsordninger er en forutsetning for at kvinner skal kunne kombinere yrkesaktivitet med barnefødsler. Slik sett er fødselspermisjonsordninger et meget viktig likestillingstiltak for kvinner. Mens fødselstallene har stupt i takt med økt utdanningsnivå for kvinner i resten av verden, har nordiske kvinner fortsatt å føde barn. Den skandinaviske velferdsmodellen er slik sett unik i verdenssammenheng.

Likestillingstiltak for menn

Da man innførte fedrekvoten la man inn en ny ambisjon i ordningen, en viss fordeling av omsorgen mellom mor og far: Altså et likestillingstiltak for menn. Disse to sidene av permisjonsordningen, tiltak for kvinner på den ene siden og menn på den andre, er ikke nødvendigvis mulige å harmonisere fullt ut.

Meningen med fedrekvoten er at far på egenhånd skal ta seg av barnet. At far og barn får tid alene har vært sett på som viktig for at far skal få mulighet til å gjøre sine selvstendige erfaringer i omsorgsrollen, og ikke bli mors foreldreassistent. I fedrekvoten ligger en viktig stadfesting av at menn og kvinner er like gode til å gi omsorg, og at fedre og mødre er likeverdige omsorgspersoner for barnet. Menn bruker da også langt mer tid på sine barn og tar del i deres hverdag på en helt annen måte i dag enn for en generasjon siden.

Fedrekvoten har vært en stor suksess. Et overveldende flertall av fedrene benytter seg av sine rettigheter, og ordningen er et viktig bidrag i styrkingen av menns omsorgsrolle. Svært få menn tar imidlertid ut mer permisjon enn de fire ukene som er forbeholdt ham.

Velger tradisjonelt

Noen argumenterer mot en økt fedrekvote fordi det vil minske foreldrenes valgfrihet. For disse må det være et tankekors at så få foreldre velger å benytte seg av den fleksibiliteten som ligger i dagens permisjonsordning.

Foreldres valg kan skyldes praktisk-økonomiske forhold, motstand hos arbeidsgivere men kanskje aller helst tradisjonelle forestillinger hos dem selv. Man gjør som alle andre, uten å tenke over hvorvidt det er den beste løsningen for en selv eller ikke.

Foreldre har til nå stort sett fått leve i fred med sine høyst tradisjonelle, og sannsynligvis ubevisste, valg. Det har ikke florert med offentlige kampanjer for å gjøre foreldrene mer bevisste sine valg. Snarere tror jeg de fleste foreldres møte med det offentlige er svært kjønnstradisjonelt. Når hørte du sist om en helsesøster som oppfordre far til å forhandle seg til lenger permisjon?

Kontroversielt forslag

Holmås og Lysbakkens forslag er kontroversielt i mange leire, og har utløst en bred debatt. Debatten er svært viktig fordi den bidrar til å sette et kritisk søkelys på holdninger og handlinger blant dagens mødre og fedre. Forhåpentligvis vil debatten bidra til økt bevissthet blant vordende foreldre når de skal planlegge hvordan permisjonen skal fordeles.

Det er likevel ikke tilstrekkelig for å skape endring. Så lenge kvinner og menns utgangspunkt er forskjellig, og akkurat når det gjelder fødsler er det vanskelig å tenke seg at utgangspunktet noen sinne skal bli likt, er det en illusjon å tro at en større likedeling vil skje under total valgfrihet. Får foreldrene velge fritt, slik de får i dag, velger mange kjønnstradisjonelt. Det er nok å se på kontantstøtten. Det er en kjønnsnøytral ordning, men det er så å si bare kvinner som benytter seg av den. Skal vi få til en reell økning i fedrepermisjonen, er det nødvendig å gi en større kvote til menn.

Også et gode for mor

Forkjemperne for en økt fedrekvote har vært mest opptatt av å styrke menns posisjon. Man kan argumentere for at det vil være et gode også for mor at far tar en større andel av permisjonstiden. Ikke bare blir far kjent med sitt barn og får anledning til å utvikle seg som omsorgsperson, han får også anledning til å ta ansvar for hus og heim og erfare hva det innebærer. Det gir utvilsomt en ny innfalsvinkel når paret skal fordele arbeidsoppgaver.

Jeg er ikke av dem som hevder at barnet har best av å være hjemme med mor det første leveåret eller at amming er et alvorlig hinder for at fedre tar en noe større del av permisjonen. Tvert i mot mener jeg det er et gode, også for kvinner, om hun overlater en del av permisjonen til barnets far. Er hun riktig heldig, kommer hun hjem til nyvasket hus og ferdig middag.

gode intensjoner, men…

Intensjonene i forslaget til Holmås og Lysbakken er gode. Når jeg likevel er skeptisk, skyldes det at det utelukkende tas til orde for en omfordeling av dagens permisjonsrettigheter. Det var ikke tilfellet da fedrekvoten ble innført i 1993 og heller ikke tilfelle da Island innførte sin tredeling i 2001. I begge tilfeller kom fedrekvotene som et tillegg til eksisterende ordninger. Slik sett var de utelukkende et gode.

Vil det være et gode å begrense i kvinners permisjonsrettigheter? Jeg mener nei. Gode permisjonsordninger er kvinners viktigste navlestreng til arbeidslivet. Dagens ordning holder kvinner i arbeidslivet, og den får kvinner til å føde barn.

Tre måneder er for mye

I denne saken eksisterer det et motsetningsforhold mellom to ulike likestillingshensyn. På den ene siden behovet for å sikre kvinners rettigheter og muligheter til å kombinere yrkesaktivitet med barnefødsler, på den annen side behovet for å fremme likestilling mellom foreldrene som omsorgspersoner.

Kvinners permisjonslengde er ikke hellig. Det er ingen naturlov som sier at kvinners interesser best ivaretas hvis mor gis anledning til å ta ut akkurat 11 måneders fødselspermisjon. Kanskje kan man øremerke en noe større del av den eksisterende permisjonen til far, men tre måneder er antakelig for mye.

Vil heller forlenge

Med litt mer romslighet kan denne interessekonflikten begrenses. En utvidelse av fedrekvoten må i hovedsak skje som en forlengelse av dagens permisjonsordning. Samtidig må man sikre full likestilling mellom fedre og mødre i regelverket slik at alle fedre reelt får anledning til å benytte seg av sine rettigheter. Man bør også vurdere å oppheve lønnstaket på 6G slik at alle får full lønnskompensasjon uavhengig av inntekt. Dette vil koste mer enn forslaget til Lysbakken og Holmås, men en slik løsning vil bedre ivareta likestillingsperspektivet overfor både kvinner og menn. Det bør vi kunne koste på oss.

---
DEL

Legg igjen et svar