Etikk når kroppen berøres

Når kroppen berøres for første gang, blir du sensitiv overfor egen sårbarhet, og dermed avhengigheten av andre. Dessuten utvikler du deg til en sansende og følende person som kan handle etisk.

Judith Butler

Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. epost odin.lysaker@uia.no

Judith Butler: Senses of the Subject. Fordham University Press, 2015

«Jeg kan ikke elske uten først å elskes,» skriver Judith Butler et sted i sin nyeste utgivelse, Senses of the Subject. Sitatet oppsummerer bokens hovedbudskap. Når andre berører kroppen min, utvikles sanseapparatet og følelseslivet. Dette kaller hun menneskets primære berøring, som skjer allerede når vi er nyfødte, men som er avgjørende livet igjennom. Butler er opptatt av slike følelser som begjær, seksualitet og kjærlighet, som ifølge henne gjør oss til en person forut for utviklingen av fornuft og tenkning, selv om disse aspektene ikke utelukker hverandre. Ikke desto mindre er berøringen utgangspunktet, som ifølge Bulter gjør oss både avhengige av andre, og i stand til å handle fritt. Slik jeg leser henne, foreslår Butler dermed en finmasket tilnærming som skjelner mellom mennesket som (kroppslig) berørbart så vel som berørt (av andre) og berørende (overfor andre).

Intellektuell dannelsesreise. «Hva, om noe, forsvarer denne essaysamlingen?» spør Butler. Skal spørsmålet besvares ut fra forfatterens nyskrevne introduksjon, understrekes at essayene tematisk er forskjellige. Dessuten spenner de over mer enn to tiår. Dermed inkluderer de flere vendinger i forfatterskapet, opplyser Butler. I tillegg er essayene organisert ikke-kronologisk, som gir inntrykk av manglende indre sammenheng.
Allikevel hevder Butler at essayene hører sammen, siden alle dreier seg om den ovenfor beskrevne kroppslige personlighetsutviklingen. Dermed dokumenterer utgivelsen hennes vedvarende interesse for kroppen siden gjennombruddsboken Gender Trouble fra 1990. I Butlers nye bok forklarer hun at den franske kroppsfilosofen Maurice Merleau-Ponty er avgjørende. Et annet sted i introduksjonen forsvarer hun utgivelsen med at essayene fremviser mindre kjente sider ved hennes forfatterskap. Og ikke minst erkjenner Butler at etikken er viktig. Lest under ett, har essayene det til felles at de sirkler inn det jeg vil kalle Butlers politiske kroppsetikk.

Kroppen [defineres] verken som valgt eller noe som kan velges bort. Den er med andre ord felles og ufravikelig for alle mennesker.

Til sist kan nevnes at essaysamlingen kan leses som en hermeneutisk dannelsesreise i Butlers intellektuelle univers. Vi er innom så vel fenomenologi (Merleau-Ponty) og eksistensialisme (Kierkegaard, Sartre og Fanon) som Hegel, for bare å nevne noen viktige stoppesteder. Alt i alt – og motsatt dem som hevder at hun er poststrukturalist – leser jeg boken dithen at fenomenologi er viktigere. Trass i at alle essayene er tidligere utgitt, kaster boken dermed nytt lys over Butlers forfatterskap, og er en alternativ inngang til hennes tenkning. Det gjør Senses of the Subject verdt å lese.

Det kroppslige er politisk. Siden utgivelsen av Gender Trouble har Butler hatt sterk innflytelse i den feministiske diskursen. Hun kalles av mange postfeminist, som er en tredje bølge feminisme. Den viderefører «feminismens mor» Simone de Beauvoir – og hennes utsagn om at man ikke fødes som, men blir, kvinne – på postmodernistisk vis. Sentralt er Butlers begrep «performativitet», som betyr at kjønnsidentitet konstrueres gjennom språklig makt.
Her oppfatter jeg at det er en spenning mellom Butlers påståtte postfeminisme og fenomenologien i Senses of the Subject. For som Butler forklarer i ett av flere essays hvor Merleau-Ponty er brennpunktet: «[K]roppen er gitt gjennom språket, selv om den av denne grunnen ikke kan reduseres til språk.» I denne sammenhengen mener jeg at nettopp fenomenologiens snarere enn poststrukturalismens vedvarende og sterke innflytelse hos Butler fremvises. I så fall er kroppens primære berøring, og dermed vår sanse- og følelsesbaserte selvutvikling og etiske handling, noe som ikke fullstendig er underlagt den ovenfor nevnte performative makten. Snarere hevder Butler at «kroppen overskrider ethvert språklig forsøk på å fanges inn». Sitatet understreker etter hva jeg kan se at begrepet «kropp» for den fenomenologiske tradisjonen Butler lener seg mot i denne essaysamlingen, viser til hele mennesket i betydningen «fra topp til tå». Hun avviser dermed all dualisme, nemlig slike inndelinger som mellom «kropp og bevissthet».
Bokomslaget er et tydelig innlegg i den feministiske debatten. Senest i vår aksjonerte feminister med blodmalte kropper i USA. I 1985 døde den feministiske kroppskunstneren Ana Mendieta under mystiske omstendigheter, noe aksjonistene hevder skyldes et patriarkalsk rettssystem. Omslaget til Senses of the Subject viser Mendietas verk Body Tracks fra 1982 (videoopptak av performance-versjonen er nedlastbart fra YouTube), hvor kunstneren stiller seg opp mot en hvit vegg med underkroppen innsmurt med blodaktig rødmaling, glidende langsomt nedover veggen, mens hennes halvbøyde armer etterlater et avtrykk. Bokomslaget uttrykker Butlers opptatthet av kroppslig sanselighet kombinert med politisk aktivisme, som var temaet for hennes foredrag i Norge i 2014. Dermed reformuleres feminismens slagord om at «det private (eller personlige) er politisk» med en butlersk vri: «det kroppslige er politisk».

Butlers vendinger. Som nevnt påpeker Butler i den nyskrevne introduksjonen at forfatterskapet har gjennomgått flere vendinger. Derfor er det beklagelig at hun aldri forklarer hva dette innebærer. Imidlertid vil jeg hevde at utsagnet best forstås på bakgrunn av den internasjonale fagdebatten, som fokuser på to vendinger som fant sted omkring midten av 2000-tallet.
Den første vendingen er ontologisk, og, siden sanseapparatet og følelseslivet er kroppslig, så defineres kroppen som det jeg kaller et «eksistensielt grunnvilkår». Dette illustrerer essaytittelen «Hvordan kan jeg nekte for at disse hendene og denne kroppen er min?» Dermed defineres kroppen verken som valgt eller noe som kan velges bort. Den er med andre ord felles og ufravikelig for alle mennesker. Denne vendingen er tydelig i flere av Butlers publikasjoner, men særlig i boken Precarious Life fra 2004. Ut fra min lesning er denne vendingen interessant også på bakgrunn av Butlers tiltakende interesse for eksistensfilosofen Hannah Arendt (siden 2006 har Butler innehatt et Arendt-professorat, omtrent samtidig med både den ontologiske og etiske vendingen), som tar utgangspunkt nettopp i slike menneskelige vilkår.

Etikken erfares primært når vi sørger over tapet av noen vi elsket – som ved en kroppens aller siste berøring.

Siden kroppen dermed forstås som menneskets ontologiske fundament, oppstår det etter hva jeg kan se en konflikt mellom den tidlige Butlers antiessensialistiske poststrukturalisme på den ene siden, og hennes sene eksistensielle kroppsfenomenologi på den andre. Førstnevnte avviser alle former for absolutter, mens sistnevnte forutsetter nettopp dette gjennom kroppslig sårbarhet som en ufravikelig egenskap ved oss mennesker.
All den tid Merleau-Ponty er Butlers viktigste inspirasjon når det gjelder vår kroppslige væren i verden, vurderer jeg som sagt dette dithen at hennes rammeverk først og fremst er basert på fenomenologi fremfor poststrukturalisme. Samtidig som det er viktig å understreke at selv om kroppen er et eksistensielt grunnvilkår, så tar fenomenologien til orde for at hver enkelt av oss forholder seg til sin unike kropp.

Ikke dø alene. «[A]nsiktet er den andre som ber meg om ikke å dø alene,» siterer Butler den franske filosofen Emmanuel Lévinas, som har inspirert hennes andre etiske vending. Terroren mot USA i 2001 motiverte Butler vedrørende hennes politiske kroppsetikk, en sentral tematikk i flere essays i Senses of the Subject. Butlers etiske vending kommer tydelig til uttrykk også i og med årets utgivelse av antologien Butler and Ethics (redigert av Butler-eksperten Moya Lloyd), hvor blant annet bøkene Giving An Account of Oneself (2005) og Frames of War (2009) vies oppmerksomhet. Dessuten er det verdt å minne om tittelen på hennes takketale – «Can One Lead a Good Life in a Bad Life?», med sin referanse til en velkjent aforisme i Adornos bok Minima Moralia – da Butler mottok Adorno-prisen i 2012.
Dermed føyer Butlers bok seg inn i rekken av feministisk filosofilitteratur om det jeg har kalt en politisk kroppsetikk. Et tilsvarende bidrag er Martha Nussbaums bok Political Emotions fra 2013.
Ifølge Butler handler vi etisk for så vidt som vi berøres kroppslig, som i sin tur altså forutsetter en sanse- og følelsesbasert personlighetsutvikling. Samtidig minner hun om at ingen verken er ekspert på eget følelsesliv eller garantert å bli emosjonelt anerkjent av andre i tilstrekkelig grad. Ikke desto mindre – eller kanskje nettopp derfor – hevder Butler at etikken erfares primært når vi sørger over tapet av noen vi elsket – som ved en kroppens aller siste berøring.


Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.

odin.lysaker@uia.no

---
DEL