Etikk når kroppen berøres

Når kroppen berøres for første gang, blir du sensitiv overfor egen sårbarhet, og dermed avhengigheten av andre. Dessuten utvikler du deg til en sansende og følende person som kan handle etisk.

Judith Butler
odinlysaker
Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. epost odin.lysaker@uia.no

Judith Butler: Senses of the Subject. Fordham University Press, 2015

«Jeg kan ikke elske uten først å elskes,» skriver Judith Butler et sted i sin nyeste utgivelse, Senses of the Subject. Sitatet oppsummerer bokens hovedbudskap. Når andre berører kroppen min, utvikles sanseapparatet og følelseslivet. Dette kaller hun menneskets primære berøring, som skjer allerede når vi er nyfødte, men som er avgjørende livet igjennom. Butler er opptatt av slike følelser som begjær, seksualitet og kjærlighet, som ifølge henne gjør oss til en person forut for utviklingen av fornuft og tenkning, selv om disse aspektene ikke utelukker hverandre. Ikke desto mindre er berøringen utgangspunktet, som ifølge Bulter gjør oss både avhengige av andre, og i stand til å handle fritt. Slik jeg leser henne, foreslår Butler dermed en finmasket tilnærming som skjelner mellom mennesket som (kroppslig) berørbart så vel som berørt (av andre) og berørende (overfor andre).

Intellektuell dannelsesreise. «Hva, om noe, forsvarer denne essaysamlingen?» spør Butler. Skal spørsmålet besvares ut fra forfatterens nyskrevne introduksjon, understrekes at essayene tematisk er forskjellige. Dessuten spenner de over mer enn to tiår. Dermed inkluderer de flere vendinger i forfatterskapet, opplyser Butler. I tillegg er essayene organisert ikke-kronologisk, som gir inntrykk av manglende indre sammenheng.
Allikevel hevder Butler at essayene hører sammen, siden alle dreier seg om den ovenfor beskrevne kroppslige personlighetsutviklingen. Dermed dokumenterer utgivelsen hennes vedvarende interesse for kroppen siden gjennombruddsboken Gender Trouble fra 1990. I Butlers nye bok forklarer hun at den franske kroppsfilosofen Maurice Merleau-Ponty er avgjørende. Et annet sted i introduksjonen forsvarer hun utgivelsen med at essayene fremviser mindre kjente sider ved hennes forfatterskap. Og ikke minst erkjenner Butler at etikken er viktig. Lest under ett, har essayene det til felles at de sirkler inn det jeg vil kalle Butlers politiske kroppsetikk.

Kroppen [defineres] verken som valgt eller noe som kan velges bort. Den er med andre ord felles og ufravikelig for alle mennesker.

Til sist kan nevnes at essaysamlingen kan leses som en hermeneutisk dannelsesreise i Butlers intellektuelle univers. Vi er innom så vel fenomenologi (Merleau-Ponty) og eksistensialisme (Kierkegaard, Sartre og Fanon) som Hegel, for bare å nevne noen viktige stoppesteder. Alt i alt – og motsatt dem som hevder at hun er poststrukturalist – leser jeg boken dithen at fenomenologi er viktigere. Trass i at alle essayene er tidligere utgitt, kaster boken dermed nytt lys over Butlers forfatterskap, og er en alternativ inngang til hennes tenkning. Det gjør Senses of the Subject verdt å lese.

Det kroppslige er politisk. Siden utgivelsen av Gender Trouble har Butler hatt sterk innflytelse i den feministiske diskursen. Hun kalles av mange postfeminist, som er en tredje bølge feminisme. Den viderefører «feminismens mor» Simone de Beauvoir – og hennes utsagn om at man ikke fødes som, men blir, kvinne – på postmodernistisk vis. Sentralt er Butlers begrep «performativitet», som betyr at kjønnsidentitet konstrueres gjennom språklig makt.
Her oppfatter jeg at det er en spenning mellom Butlers påståtte postfeminisme og fenomenologien i Senses of the Subject. For som Butler forklarer i ett av flere essays hvor Merleau-Ponty er brennpunktet: «[K]roppen er gitt gjennom språket, selv om den av denne grunnen ikke kan reduseres til språk.» I denne sammenhengen mener jeg at nettopp fenomenologiens snarere enn poststrukturalismens vedvarende og sterke innflytelse hos Butler fremvises. I så fall er kroppens primære berøring, og dermed vår sanse- og følelsesbaserte selvutvikling og etiske handling, noe som ikke fullstendig er underlagt den ovenfor nevnte performative makten. Snarere hevder Butler at «kroppen overskrider ethvert språklig forsøk på å fanges inn». Sitatet understreker etter hva jeg kan se at begrepet «kropp» for den fenomenologiske tradisjonen Butler lener seg mot i denne essaysamlingen, viser til hele mennesket i betydningen «fra topp til tå». Hun avviser dermed all dualisme, nemlig slike inndelinger som mellom «kropp og bevissthet».
Bokomslaget er et tydelig innlegg i den feministiske debatten. Senest i vår aksjonerte feminister med blodmalte kropper i USA. I 1985 døde den feministiske kroppskunstneren Ana Mendieta under mystiske omstendigheter, noe aksjonistene hevder skyldes et patriarkalsk rettssystem. Omslaget til Senses of the Subject viser Mendietas verk Body Tracks fra 1982 (videoopptak av performance-versjonen er nedlastbart fra YouTube), hvor kunstneren stiller seg opp mot en hvit vegg med underkroppen innsmurt med blodaktig rødmaling, glidende langsomt nedover veggen, mens hennes halvbøyde armer etterlater et avtrykk. Bokomslaget uttrykker Butlers opptatthet av kroppslig sanselighet kombinert med politisk aktivisme, som var temaet for hennes foredrag i Norge i 2014. Dermed reformuleres feminismens slagord om at «det private (eller personlige) er politisk» med en butlersk vri: «det kroppslige er politisk».

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here