Påskeaften sto jeg i bokhandelen Tronsmo i Oslo med Etikk i klimakrisens tid i hendene. Jeg plukket den opp, begynte å bla. Jeg kan ikke huske ett ord som fikk lov til å feste seg, bare at en stor, mørk klump steg opp i meg: «Jeg orker ikke forholde meg til dette nå.»
Da jeg noen uker senere endelig leser boken, er det med en slags lettelsens skam: Det er nettopp den mørke skyen de tar for seg. Filosofen Arne Johan Vetlesen og teologen Jan-Olav Henriksens bok er et steg inn i en ny etikk, tuftet på en rettferdighet utvidet til å gjelde mer enn menneskelige aktører. Forfatterne legger ingenting imellom og kaller krisen virkelig en krise – paradoksalt nok inngir det håp hos meg. Å anerkjenne problemet er som kjent første trinn.
Mangelen på handling og engasjement blant Norges befolkning behandles med bakgrunn i kunnskapen vi har om at vår levestandard hverken er forenlig med målet om en temperaturøkning på 1,5 ˚C eller å stanse tapet av natur og biologisk mangfold. Følgelig leder vårt levevis til at andre vil lide og dø — mennesker så vel som andre arter og hele økosystemer.
Forfatterne spør med oppriktighet snarere enn med moralisme: «Hvorfor fortsetter vi å gjøre ting vi vet har negative miljøkonsekvenser?» Spørsmålet de stiller, og de mulige svarene som undersøkes, er viktige bidrag til å motkjempe handlingslammelse, avmakt og forakt for hverandre.
Handlingslammelse
Et kapittel i så henseende er viet den norsk-amerikanske sosiologen Kari Marie Nordgaards forskning på klimafornektelse i boken Living in Denial Climate Change, Emotions, and Everyday Life (2011). I korte trekk fremholder hun at kulturen former virkelighetsoppfatningen hos individene, noe som fører til avmakt og bremser klimaetisk utvikling. Sosialt organisert fornektelse, sosial aksept for hva man kan diskutere, og kollektive normer for hvilke følelser man kan ytre at man har, former virkelighetsoppfatningen og handlingsrommet. I tillegg til å fremstille Nordgaards forskning som én av flere forklaringsmodeller på hvorfor vi rammes av handlingslammelse, trekker Vetlesen og Henriksen ut noen praktisk anvendbare konklusjoner: Vi må motvirke forestillingen om at det ikke nytter, ved å lære oss å håndtere ubehagelige følelser. For å gjøre det må vi skape arenaer for artikulering av ubehag og maktesløshet og fora for samhandling. Vi må bidra til realitetsorientering og betone at vi som fellesskap og samfunn er ansvarlige for at krisen fortsetter.
Holdningsendring
Argumentasjonen i boken svinger som en pendel mellom behov for politisk, strukturell, sosial og individuell endring, mellom intergenerasjonell rettferdighet og økologisk solidaritet. Iblant kan det likevel virke som om vel mye av ansvaret ligger på enkeltmennesket, da det fremheves at vi både har kunnskapen vi trenger, uten at det fører til handling, og at det er vår moralske plikt å oppsøke og bruke kunnskap som kan være avgjørende for fremtiden. Jeg er imidlertid ikke så sikker på at det er så lett for enkeltindividet å avgjøre når det er nok, hva som er tilstrekkelig handling, og hvor man skal begynne for å omstrukturere samfunnet uten å bli overveldet av tanken.
«Hvorfor fortsetter vi å gjøre ting vi vet har negative miljø-konsekvenser?»
Men som forfatterne skriver, er det snarere den generelle holdningsendringen de er ute etter, så må vi finne løsningene sammen: «Det dreier seg ikke bare om å vedta og iverksette effektive politiske tiltak, men om fundamentale spørsmål knyttet til hva slags samfunn vi ønsker å ha i fremtiden. […] Oppgaven involverer hver og en av oss, våre motiver og prioriteringer, hvilke verdier som skal styre og veilede våre handlinger, og hvilke praksiser som skal sikre en levende klode» (s. 17).
Antroposentrismen og forutsetningen om en intakt natur enhver generasjon har «rett til å utnytte», påpekes som hovedårsakene til de rådende etiske teorienes tilkortkommenhet. Om målet samtidig er å formulere en ny etikk, spør jeg meg hvor hensiktsmessig det er å snevre inn oppmerksomheten på de gjeldende etiske teoriene og utelukkende i den vestlige kanon.
I denne sammenhengen er det også underlig å bevisst utelate det de selv kaller «løfterike alternativer» hos amerikanske miljøfilosofer eller australske økofeminister for heller å forankre boken i norske samfunnsforhold.
Forfatterne har likevel noen lovende forslag til hvordan vi kan få til den grunnleggende holdningsendringen for å handle mer klima-etisk: Vi må anerkjenne naturens egenverdi og respektere økosystemenes helhet som noe verdifullt i seg selv i tillegg til å være livsgrunnlaget vårt. «Rettferdigheten må inkludere annet liv, og dette liv må bli verdsatt ut fra mer enn hva de betyr for å tilfredsstille menneskelige behov. At andre også skal ha sin rimelige del av jordens muligheter og ressurser, er en forutsetning for å sikre biologisk mangfold ut over det som tjener menneskelige interesser.» De påpeker nødvendigheten av å si at nok er nok, og taler vekstøkonomien midt imot – også den såkalte grønne veksten. Dette til tross for andre som fremholder at økonomisk vekst ikke er i konflikt med økologisk bærekraft, viser tendensen fra 1990 at veksten fra materialforbruk er på høyde med veksten i BNP. Vi påminnes stadig om konkrete tilfeller der trenden går i motsatt retning av tiltak vi vet må gjennomføres for å sikre naturmangfold og holde 1,5 gradersmålet: «Noe av den menneskelige responsen på klimakrisen må være tilbakeholdenhet (restraint). […] Derfor er det stadig grunn til å spørre: Må vi bygge ut her? Er det nødvendig med en firefelts motorvei dersom vi kan utnytte eksisterende toglinjer bedre? […] Å gi landskaper en sjanse til å utvikle seg uten menneskelig inngripen, bidrar til å ivareta kvaliteter og verdier som er av betydning for alt liv på kloden. Det motsatte er fortsatt utplyndring av regnskogene eller å bruke fjorder som deponi for slam fra industrien.»
Direkte erfaringsgrunnlag med naturen og «vår økologiske leseevne» vektlegges for å avgjøre hva som er adekvat respons. Dessuten vektlegges det å møte ubehaget, samt å gi rom for økosorgen det kan fremkalle, idet likegyldighet snarere kan tyde på følelsesmessig avstumpning i selvforsvar: «På et personlig plan kan vi ikke nekte for ubehaget det å åpne seg for skaden vi har forvoldt, har på oss. Da gjelder det at vi ikke reagerer med å bli hardhudede, herdede og kyniske, i selvforsvar og som en form for benekting.»
En brutal realitetsorientering
Et avsnitt om hvordan hensynet til arbeidsplasser stadig veier tyngst, og uvilje mot endringer som innebærer motstand mot mektige aktører i oljeindustrien, resonnerer trist idet fristen for høringsrunden om tildeling av forhåndsdefinerte områder (TFO2022) til Olje- og energidepartementet gikk ut 2. mai. Det blir spennende å se om Stortinget og OED denne gangen lytter til miljøfaglige innspill og lar være å åpne Wisting-feltet, som ligger både dels innenfor iskantsonen og midt i et rødlistet polarfugltrekk. Det kan forløpig ikke virke slik på Arbeidpartiet. Vetlesen & Henriksen legger seg på samme linje som FNs generalsekretær António Guterres gjorde i sin tale 4. april, og peker på at bevisbyrden har skiftet side: Det radikale er å opprettholde status quo, ikke å utøve sivil ulydighet for å få politiske ledere til å ta ansvar. Jeg vil oppfordre både regjeringen og stortingsrepresentantene samt Norges borgere til å skaffe seg det forfatterne kaller en brutal realitetsorientering om hvor vi (fortsatt) er på vei, og gjøre seg egne refleksjoner omkring hva en etikk for vår tid må innebære, noe denne boken absolutt er et nyttig bidrag til.
Se også https://naturvernforbundet.no/energi/fossil_energi/olje/tfo-2022-moralsk-og-okonomisk-galskap-article43012-118.html og https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03008622
