Et varslet nederlag?

Storkoalisjonen i Tyskland angår selve politikkens fremtid.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

(BERLIN:)»De nye mulighetenes koalisjon» har storkoalisjonen mellom de to tyske folkepartiene, kristeligdemokratene (CDU/CSU) og sosialdemokratene (SPD), som nå ser ut til å bli en realitet, blitt kalt. Men «Ingen andre muligheters koalisjon» er en mer presis betegnelse etter at valget den 18. september ikke ga noen forhåndsannonsert regjeringskonstellasjon flertall alene og begge de to kanslerkandidatene, Angela Merkel og Gerhard Schröder, gjorde krav på å lede en svart-rød regjering.

Etter hvert som helgen nærmet seg ble Mercedes-bilenes skytteltrafikk mellom henholdsvis Willy Brandt-Haus og Riksdagen og Konrad Adenauer-Haus og Riksdagen, der partispissene forhandlet, hyppigere. Man kunne ikke sjekke nettavisene på sin lokale kaffebar uten å få spørsmålet: «Haben wir jetzt einen Kanzler?»

Først sist mandag kom svaret. Tysklands nye leder er i de fleste henseender et unntak. Hun er den første kvinnen som bestiger maktens øverste tinder i Tyskland, og hun er den første kansleren fra det tidligere DDR. Likevel var det sånn det måtte gå. Tross alt fikk Merkel flere stemmer enn Schröder. Rent realpolitisk var nok imidlertid den økende interessemotsetningen mellom Schröder og den sterke mann i partiapparatet, Franz Müntefering, viktigere. SPD befant seg i en situasjon der Schöders uforsonlige linje kunne stå i veien for partiets innflytelse. Og da begynte fronten å slå sprekker. Dermed er en æra over i tysk politikk. Schröder har varslet at han vil trekke seg tilbake fra politikken etter syv år i kanslerstolen.

Men SPD solgte seg dyrt, og fikk åtte av statsrådspostene. CDU/CSU måtte klare seg med seks, men med kansleren og den såkalte bundeskansleramt-posten, er det formelt sett åtte-åtte i regjeringskabinettet. Dermed vil både dragkampene og kompromissene forfølge regjeringen.

Hva slags politikk den vil føre, er også i det blå, eller i de røde og svarte partiirrgangene, inntil videre. Bare noen ytterst få saker er kjent. Blant annet er det enighet om en storsatsning på forskning og utvikling, og noen av CDUs mest usosiale reformforslag er frafalt. Også familiepolitikk er et varslet satsningsområde. Men med SPD-folk i alle de tunge reformdepartementene og også i utenriksministerstolen, visekanslerstolen og i spissen for finansdepartementet, tyder mye på at Merkel får en stri turn med å holde det hele sammen. Hva konsekvensene blir for forholdet til USA og for EU-samarbeidet, Tyrkia og så videre, er foreløpig for tidlig å si. Hva det har å si for fremtiden til det europeiske sosialdemokratiet er et viktig, men, også det, uavklart spørsmål. SPD er et såret dyr og vil trolig både kreve og få relativt stort gjennomslag. Oppgaven Merkel står overfor er å få to (egentlig tre) partier som skuler på hverandre etter mange år med strid til å trekke i samme retning. Skal de to folkepartiene i tysk politikk komme seg igjennom dette med troverdigheten i behold er de imidlertid nødt til å skape resultater. Det er i grunnen det eneste som taler til denne koalisjonens fordel. Å gjøre noe med den økonomiske stagnasjonen og en arbeidsledigheten som har oversteget fem millioner ville være en god start. Men hvordan få til det uten å strupe velferdsstaten? Det er selve politikkens grunnproblem i dag.

Over helgen begynner de reelle forhandlingene om regjeringsplattformen og taburettene. De skal etter sigende vare til 14. oktober. Så skal partiene godkjenne forhandlingsresultatet hver for seg, noe som i alle fall i SPD kan by på visse problemer. De første signalene etter at forhandlingsgrunnlaget ble kjent sist mandag, tyder på uro i rekkene – særlig i de til venstre, men også der folk mener at SPD er blitt sittende med svarteper og alle de vanskelige og lite populære departementene.

Til sist skal Bundestagen godkjenne det hele. Spekulasjonskarusellen spinner allerede igjen.

---
DEL

Legg igjen et svar