Et USA som forsvant

En gang hadde nordmenn ustyrtelig mange søskenbarn i USA.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mor mi hadde 42, mens far min måtte nøye seg med 12. Av slikt ble det mange amerikapakker og julebrev. Og i julebrevene lå det gjerne en dollarseddel. Og en dollar var kr. 7.14. Det visste alle. Den gangen – altså de første tiårene etter krigen – var det ikke noe som hette valutakurser for folk flest. En dollar var og ble 7 kroner og 14 øre.

I mange tiår langpendlet folk fra bygder på Sørlandet til Brooklyn og andre eksotiske steder «over there». I USA ble folk rike.

USA var en filantropisk stat som spredte sine dollar og sitt gode budskap over hele verden. Nesten alle presidentene kom fra de nordøstlige delene av USA enten de var demokrater eller republikanere.

Derfor visste de at Atlanterhavet var selve havet, at Europa var utlandet og at det var forskjell på Potsdam og Paris. De var nesten som en av oss. Ingen ble flaue når den amerikanske presidenten talte. Og det stod aldri et vondt ord om USA eller amerikansk politikk verken i Fædrelandsvennen eller andre ordentlige aviser. Var du kritisk til USA, var du kommunist. Ingen tvil om det, verken i avisene eller andre steder.

Sett fra Vest-Europa var USA lykkelandet. At det meste så annerledes ut fra bakgatene i Buenos Aires, fra slummen i Manila eller landsbyene i Vietnam, var på et vis en annen sak.

Bush annerledes?

Mange mener at det var med Bush junior at alt ble annerledes. Med ham ble USA mer aggressivt, mer selvopptatt og arrogant. Jeg er ikke så sikker på det. Det som derimot er helt sant, er at det her i landet de siste årene har skjedd en dramatisk holdningsendring til USA og amerikansk utenrikspolitikk. Sympati med USA og amerikansk utenrikspolitikk er i dag et rent høyrestandpunkt.

Folk flest ser hva som skjer. Men ikke bare det. De sier det også. USA framstår som en vulgær og hensynsløs stormakt. Kjensgjerninger og sannhet er noe de selv definerer. De jukser og lyver både i FN og andre steder.

At dagens toneangivende republikanere med presidenten selv i spissen er svært gudelige, gjør nok at ekstra mange vemmes over deres mangel på respekt for det åttende bud. Når i tillegg Bush sine fremste allierte i Europa er moderne teflonpolitikere som også omgir seg med en eim av gudelighet, blir det ekstra tungt for mange av USAs gamle venner.

Men igjen; hva er det som er forandret? Er det USA eller vår holdning til USA og amerikansk politikk?

Mer sivilisert enn Reagan

Bush startet en meningssløs krig mot Irak. Men det var ikke Bush som brukte atomvåpen mot Japan, som gikk inn i Korea, som drepte mer enn en million vietnamesere. Det var heller ikke Bush som gjennomførte kupp i Argentina, Chile eller Nicaragua eller som bombet Guatemala city. Det gjorde presidenter som de fleste av oss både likte og beundret.

Noen mener at det er noe nytt som har skjedd med Bush junior. Andre tror at elendigheten startet med Reagan, mens atter andre mislikte Clintons tilbøyelighet til damer.

I stil og framtoning er nok dagens Bush annerledes enn hva vi har vært vant til. Men han er en sivilisert og opplyst person sammenliknet med Ronald Reagan. Og de mange som lot seg sjenere av at Bill Clinton hadde damer på kontoret, har lett for å glemme at det eneste som i så måte skilte Clinton fra en rekke andre presidenter, var at hans damehistorier ble offentlige. I ettertid vet vi at det har vært ganske vanlig at amerikanske presidenter ikke har nøyd seg med USAs førstedame.

Det er altså ikke så mye nytt med Bush junior. Det er mer det at han sier tingene på en litt enklere og mer bramfri måte. Men på ett område er det likevel blitt annerledes i dag. Og det gjelder økonomien.

Svære underskudd

USA har i dag svære underskudd både i sine utenriksregnskaper og på statsbudsjettet. Og de har blitt helt avhengige av import når det gjelder olje og gass.

I l944 ble det holdt et møte i den lille amerikanske byen Bretton Woods i New Hampshire. Her ble representanter fra 44 nasjoner enige om å binde verdens viktigste valutaer til hverandre. Det var her i denne lille byen at dollaren ble 7 kroner og 14 øre. Dette valutasystemet ble oppløst i begynnelsen av syttiåra. Siden da har valutakursene svingt kraftig. Dollaren har vært nede i kr. 5.50 og over kr. 9.00. Det er den amerikanske sentralbanken som styrer dette. Og de styrer med utgangspunkt i hva som tjener amerikansk økonomi. Og det er det ingen grunn til å bebreide dem.

Men det er et problem for resten av verden fordi dollar fortsatt er den viktigste internasjonale valutaen. Norge handler olje i dollar. Når dollaren faller, så faller våre inntekter. Og når dollaren faller – og det gjør den fordi renta i USA i dag er ekstremt lav – så blir amerikanske varer billigere og de selger mer til andre land.

Norsk økonomi greier seg fint med den uansvarlige amerikanske økonomiske politikken. Krona følger stort sett dollaren. Vi er heldige som ikke er medlemmer av EU og ikke har euro. For euroområdet sliter.

Slik har det vært i perioder også tidligere før vi fikk euroen. Men det nye er altså at USA har pådratt seg en enorm utenlandsgjeld. Import av olje og gass og krig rundt omkring i verden krever sitt. Med Bush sitt nye forslag til statsbudsjett fortsetter underskuddene på både statsbudsjettet og utenlandsregnskapet å øke. Men ved å la dollarkursen være lav så reduserer de i virkeligheten gjelda si. De lar resten av verden – særlig EU – betale for seg.

Bush vinner

New York Times skrev her om dagen at trusselen mot «the American way of life» ikke er å finne i fjellhulene i de østlige delene av Afghanistan, men i Bush sin økonomiske politikk. Bush gir rause skattelettelser til de rike og øker forsvarsbudsjettet, men uten å stramme inn på andre områder. Det er som kjent valgår, og da strammer man ikke inn.

Bush sin utfordrer er demokraten John Kerry. Alt tyder på at han lett vil vinne på demokratenes nominasjonsmøte til sommeren. Men vil han vinne presidentvalget? Jeg er ikke så sikker på det. De folketunge og økonomisk sterke områdene i USA er ikke lenger i øst og nord. Det hele har dreidd mot sør og vest. Jeg er derfor ikke sikker på at Kerry vil slå Bush. Det ender nok med at Bush blir gjenvalgt. Og så starter innstrammingen – den økonomiske oppryddingen – etter valget.

At USAs økonomi bryter sammen, tror jeg ikke. Jeg greier ikke å forestille meg at amerikansk økonomi skal ende slik argentinsk har gjort i perioder. Jeg greier heller ikke å forestille meg at USAs president igjen skal komme fra de liberale øststatene. Og om så skjer, vil det nok ikke gjøre så stor forskjell. Den viktigste forskjellen vil være at noen av USAs gamle venner vil tro at USA igjen har blitt noe det aldri har vært. Men de fleste søskenbarn i USA vil være døde. Og tremenninger teller ikke, så USA vil nok aldri mer bli selve landet i våre hjerter.

---
DEL

Legg igjen et svar