Et ulykkelig ekteskap

Endelig har Norge fått en visjonær likestillingspolitikk for kvinner i sør. Men den lanserte handlingsplanen mangler klasseperspektiv og feministisk analyse i bunnen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[essay] Den 8. mars i år lanserte Utenriksdepartementet (UD) Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingsarbeidet. I ryggen har utviklingsminister Erik Solheim et kompetent byråkrati med en mengde prestisjetunge og engasjerte høringsinstanser. Uredd proklamerte han at Norge skal gå i bresjen for kvinners rettigheter – ja til og med ta opp upopulære tema som kvinners reproduktive helse og retten til trygg og sikker abort: «Vi må tørre mer, vi må våge å være det land som sier fra der andre tier,» skrev han i pressemeldingen sin på lanseringsdagen.

Utviklingsministeren vil kreve av Norges samarbeidspartnere, enten det er regjeringer, internasjonale institusjoner eller frivillige organisasjoner, tar kvinnene og likestillingsspørsmål på alvor. «Gjør de ikke det, må det i det lange løp få konsekvenser for samarbeidet,» erklærte han. «I de aller fleste sammenhenger skyves hensynet til kvinners rettigheter på sidelinjen og ansvar blir pulverisert hvis ikke det jobbes systematisk og målrettet på feltet,» konkluderte Solheim i forordet til den nye handlingsplanen.

Vestlig likestillingscocktail.

Mens den forrige regjeringens kvinnestrategi bygget på ideen om å integrere kvinneperspektivet i det øvrige utviklingsarbeidet i stedet for å legge spesifikke planer for kvinner, opprettes det nå i tillegg tematiske satsningsområder, en økning av bevilgninger til FNs kvinnefond, UNIFEM, på 30 millioner kroner og en egen kvinnebevilgning på 200 millioner kroner.

Alle ingrediensene i den suksessfulle vestlige likestillingscocktailen er å finne i UDs storsatsning: sentrale feministiske kampsaker som politisk og økonomisk deltakelse i samfunnslivet, reproduktive rettigheter og helse samt retten til et liv uten vold står på lista over handlingsplanens tematiske satsningsområder. Tilsynelatende all mulig grunn til å si seg fornøyd. Hvor ville vel likestillingen vært i den vestlige verden uten suffragettenes kamp for stemmerett og 70-tallsfeministenes kamp for retten til selvbestemt abort og økonomisk selvstendighet?

Mangel på klasseperspektiv.

Kvinner som gruppe fremstår i utviklingsterminologien, ikke bare hos UD, ofte som en enhetlig gruppe. I handlingsplanen gjør UD et forsøk, men det blir for vagt og snevert. «Kvinner» blir definert som jenter, unge, voksne og eldre. Men ikke et eneste sted står det noe om at noen grupper av kvinner skal få høyere prioritet enn andre grupper av kvinner. Noe av det første som slo meg ved gjennomlesningen var derfor mangelen på klasseperspektiv, noe som er særdeles overraskende når handlingsplanen kommer fra en rødgrønn regjering.

Fra et feministisk perspektiv er naturligvis mangel på klasseperspektiv problematisk. Flere steder lever konservative og antifeministiske krefter i beste velgående hos overklassekvinner som tjener på andre kvinners underordning. Slik sett blir den feministiske ideen om et globalt søsterskap absurd. Det er ingen automatikk i at kvinnerettet bistand kommer de fattigste kvinnene til gode, eller at den har et feministisk fundament. Slik antifeminisme er delvis et produkt av kolonial arv.

Tahera Aftab, som er professor i historie og stifter av kvinnestudier ved universitetet i Karachi, forteller at kvinnebevegelsen i Pakistan er svært klassebundet. Høyt utdannede urbane kvinner fra middelklassen danner allianser med elitemenn. Den pakistanske eliten er på sin side et produkt av de britiske kolonialistenes allianser med lokale føydalherrer, helt tilbake til 1800-tallet. «Føydalisme og patriarkat, to sider av samme sak, kontrollerer livene til menn og kvinner i rural og urban slum i en slik grad at det blir ren og skjær eksistens. Pakistanske kvinner, som kvinner i alle slike situasjoner, er i en situasjon hvor de er dobbelt undertrykt og underordnet menn,» skriver Aftab i boka Feminists doing development (1999).

Parallell politisering og avpolitisering.

Norsk utviklingspolitikk handler ikke om altruisme, men må ses i sammenheng med Norges øvrige utenriks- og sikkerhetspolitiske agenda. At Norges relasjon til Verdens handelsorganisasjon (WTO) først og fremst sorterer under utenriksminister Jonas Gahr Støre, og ikke Erik Solheim, sier sitt.

Utviklingspolitikken som den nåværende regjeringen fører, bygger på et arsenal av handlingsplaner og Stortingsmelding 35 Felles kamp mot fattigdom som Bondevik-regjeringen la frem i 2003. Om Regjeringens handlingsplan for kvinners rettigheter mangler et klasseperspektiv, er foreldrene – Stortingsmelding 35 og den respektive handlingsplanen Kamp mot fattigdom i sør mot 2015 – i beste fall mangelfulle, i verste fall bærer de preg av slett analyse av årsaker til fattigdom. De er forankret i FNs Tusenårserklæring og de respektive Milleniumsmålene som har blitt kritisert for å avpolitisere det globale fattigdomsproblemet.

Til tross for at flere innflytelsesrike økonomer som Samir Amin tidligere har gått ut og sagt at Tusenårsmålene ikke kan tas alvorlig, videreføres altså denne politikken av Regjeringen Stoltenberg. «Tusenårsmålet om å redusere ekstrem fattigdom og halvere sult, er ingenting annet enn tomme ord så lenge politikken som skaper fattigdom ikke er analysert og klarlagt og alternativer foreslått,» sier Amin til magasinet Monthly Review i 2006. I Felles kamp mot fattigdom blir det servert en analyse av årsaker til global fattigdom med overvekt av forklaringer som peker på interne årsaker til fattigdom i mottakerlandene: alt fra mangel på teknologi, utdanning, likestilling, integrasjon i verdensøkonomien, diskriminerende handelsregler, dårlig styresett og handelsmessig proteksjonisme i form av såkalt importsubstitusjon.

Slik forklares fattigdom og mangel på utvikling med trekk ved de fattige landene selv. Forbindelsene til utviklede lands rikdom reduseres i beste fall til at vi ikke importerer varer fra Sør. For fattige i Sør betyr det at det ikke stilles spørsmål ved fordeling, litt enkelt formulert, mellom det rike Nord og det fattige Sør, samt mellom klasser i land. Mange land som tilsynelatende er fattige har i virkeligheten et inntektsfordelingsproblem hvor korrupte eliter danner allianser med eliter i Nord. For kvinnefrigjøringens del betyr en slik avpolitisering at ingen setter spørsmålstegn ved maktforhold som skaper deres økonomiske marginalisering. Politisering og avpolitisering er to sider av samme sak. Politiseringen av fattigdom skjer ved at norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser sauses sammen i avpolitiseringen av årsakene til global fattigdom.

Gammel vin på nye flasker?

Når det i Tusenårsmålene tas til orde for økt integrasjon i verdensøkonomien, nevner få det økonomiske styrkeforholdet mellom rike og fattige land som gjør at førstnevnte ofte tjener på kvinners usynlige arbeid som ikke inngår i beregninger av bruttonasjonalprodukt. Kvinners billige arbeidskraft er for eksempel en vesentlig komponent i den globale tekstilindustrien som forsyner Vesten med billige klær mens transnasjonale selskaper høster overskuddet. Selv om den nåværende regjeringen ikke ligger på knær for Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), og Soria Moria-erklæringen i større grad knytter an til FN, er det grunn til å engste seg når utviklingspolitikken bygger på de samme analysene av fattigdom og kvinneundertrykking som den forrige regjeringens.

Blaming the victim?

Når norsk likestillingspolitikk i Sør kobles opp mot den generelle handels- og utenrikspolitikken, får vi et ulykkelig ekteskap. Manglende likestilling og svekkede rettigheter for kvinner i Sør inngår nå som en del av en større nyliberal forklaringsmodell der «tradisjon» og «machokultur» kobles sammen med argumentet om «mangel på modernisering» som er fremtredende i den forrige regjeringens handlingsplaner.

Dét betyr selvfølgelig ikke at patriarkat og kultur ikke er vesentlig for å forklare kvinners underordning. Det betyr at kvinner i sør ikke er garantert frigjøring bare de får servert likestillingscocktailen vår. Kanskje blir utviklingspolitikken til og med anti-feministisk fordi de makroøkonomiske modellene som i utgangspunktet har skapt fattigdom og grobunn for kvinneundertrykking, ikke utfordres eller stilles spørsmål ved.

Patriarkatet gjør motstand.

Mantraet «trade, not aid» kan være fornuftig for land som har hatt anledning til å komme seg ut av gjeldsfellen og bygge opp en økonomi der de kan brødfø egen befolkning før de orienterer seg mot eksport. Men for de minst utviklede land som eksporterer mat og råvarer for et internasjonalt marked før de fattigstes munner er mettet, får dette dramatiske konsekvenser spesielt for kvinners matvaresikkerhet.

I noen kulturer er det tradisjon for at mannen som familiens overhode får forsyne seg først, og sult blir dermed feminisert. Studier av jordbruk i Afrika viser at innføring av ny teknologi ofte sementerer klasseskiller og skjeve maktforhold mellom menn og kvinner, fordi kvinner ikke får tilgang til teknologien og menn er registrert som jordeiere. Samtidig mister kvinnenes arbeid status og de blir dobbelt arbeidende når den nye teknologien resulterer i økt avkastning i jordbruket. Andre ganger har forsøk på å styrke kvinners økonomiske selvstendighet ført til økt voldsbruk.

Her hadde utviklingspolitikken og bistandsarbeidet tjent på en feministisk analyse i bunn. Er det noe feministisk teori har vist oss, er det nemlig at patriarkatet gjør motstand. I handlingsplanen ønsker man å synliggjøre kvinners dyktighet som ledere og derved styrke politisk deltakelse, men omfordeling av makt og privilegier handler ikke bare om kvinnesyn, men om radikale virkemidler i overgangsperioder. Som mannsforskeren Michael Kimmel så riktig påpeker må menns privilegier utfordres ved å synliggjøre dem for menn selv. Derfor er det viktig at det i bistanden og det utviklingspolitiske samarbeidet virkelig følges opp på den nye handlingsplanens ambisiøse vektlegging av holdningsendring hos menn. Begge kjønn, og ikke kvinner separat, må inkluderes i beslutningsprosesser så forsøk på frigjøring ikke ender med å forverre kvinners situasjon.

Lakmustesten.

Lakmustesten for norsk og internasjonalt utviklingsarbeid må alltid være at den såkalte «utviklingen» ikke sementerer klasseskiller og patriarkalske kjønnsroller, og at den slår beina under den økonomiske asymmetrien mellom nord og sør. Når det gjelder handlingsplanen for kvinner, er det til syvende og sist bare én suksessfaktor som teller: Om de fine ordene faktisk blir realisert. På et Norad-seminar i juni i år kom det frem at Handlingsplanen for kvinners rettigheter ble møtt med «sukk» fra ambassadene. Det forsterkede fokus på kvinner oppleves som et tillegg til alt det andre.

Utenrikstjenesten er fremdeles er fersk som forvalter av bistand etter at Norad ga fra seg ansvaret for det langsiktige stat-til-stat samarbeidet med utviklingsland i 2004. I en slik situasjon er det helt avgjørende at handlingsplanen settes i sentrum for virksomheten og ikke forblir et appendiks. Vi har dårlig tid.

---
DEL