Et uanstendig forslag

I debatten om tvangsekteskap og æresdrap som har blusset opp igjen, mangler det ikke på forslag til hva som kan gjøres for å hindre at unge jenter og gutter i Norge gifter seg med unge jenter og gutter fra foreldrenes hjemland. Slike ekteskap er selvsagt pr definisjon å regne som tvangsekteskap, siden ingen ved sine […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I debatten om tvangsekteskap og æresdrap som har blusset opp igjen, mangler det ikke på forslag til hva som kan gjøres for å hindre at unge jenter og gutter i Norge gifter seg med unge jenter og gutter fra foreldrenes hjemland. Slike ekteskap er selvsagt pr definisjon å regne som tvangsekteskap, siden ingen ved sine fulle fem foretrekker å gifte seg med sin egen fetter fra Pakistan framfor Smørbukk fra Smøla.

Å stille som krav at personer som ønsker å hente ektefelle til Norge skal ha en klar underholdsevne, kan bidra til å forhindre at unge jenter og gutter giftes bort. Det samme gjelder forslaget om en 25-årsgrense for familiegjenforening. Man bør likevel merke seg kommunalministerens poeng om at en slik regel ikke kan forbeholdes enkelte grupper, men må gjelde alle norske borgere – også norskinger som vil gifte seg med sin amerikanske, pakistanske eller danske kjæreste. Vi bør også merke oss at det vil ramme flyktningefamilier der ett av medlemmene kommer til Norge først, for så å ville hente ektefellen og resten av familien hit. Mange av disse flyktningene bruker år på å opparbeide seg den underholdsevnen som vil bli krevd.

Et problem med mange av forslagene som framsettes, er nettopp at de i så stor grad er preget av å skyte med hagle: De treffer bredt, men de treffer vilkårlig. De rammer tvangsekteskap, men de rammer også frivillige ekteskap. En årsak er at det er så vanskelig å vite hvem som er under tvang og ikke. Det ligger på sett og vis i sakens natur; Guttene og jentene tvinges jo ikke bare til ekteskap, men også til å stumt akseptere den maken foreldrene har valgt. Det er også verdt å spørre om en 25-årsgrense for familiegjenforening treffer bredt nok. Den rammer jo ikke tvangsekteskap mellom personer bosatt i Norge.

Ett av forslagene som er framsatt fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse er direkte uanstendig: De vil innføre forbud mot ekteskap mellom søskenbarn, og således ramme dypt inn i ekteskapstradisjonene til viktige innvandrergrupper. I motsetning til forslagene om 25-årsgrense og underholdsevne innebærer forslaget ikke bare en (tids)begrenset innskrenkning for å sikre frivillighet. Forslaget innebærer et evigvarende forbud ikke bare mot arrangerte ekteskap, men også i mange tilfeller mot kjærlighetsekteskap. At søskenbarn inngår giftemål er på ingen måte ukjent i Norge, om enn det er mer utbredt i andre samfunn.

I debatten om tvangsekteskap bør man ta inn over seg at det finnes glidende overganger mellom tvang, press, frivillighet og egenønske, mellom hvilken tvang den enkelte legger på seg selv og hva som blir lagt på en. Man bør ta inn over seg at ikke all urettferdighet kan forbys, men at mye urettferdighet kan bekjempes. Den kampen må man akseptere at blir lang og vil ta tid. Den handler i stor grad om å forandre tankene til de som undertrykker – og de som undertrykkes.

---
DEL

Legg igjen et svar