Et svakere nei?

Valget til høsten kan få store konsekvenser for den videre samfunnsutviklinga i landet vårt. Graden av privatisering, pensjoner, sykehusenes organisering, hjemfallsretten, skolene – sakene står i kø. Og så blir det selvsagt EU-valg. Helt avgjørende blir det om Høyre og Arbeiderpartiet gjenvinner sitt flertall på Stortinget. Da kan EU-saken bli satt på dagsorden når det […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valget til høsten kan få store konsekvenser for den videre samfunnsutviklinga i landet vårt. Graden av privatisering, pensjoner, sykehusenes organisering, hjemfallsretten, skolene – sakene står i kø.

Og så blir det selvsagt EU-valg. Helt avgjørende blir det om Høyre og Arbeiderpartiet gjenvinner sitt flertall på Stortinget. Da kan EU-saken bli satt på dagsorden når det måtte være.

Siden vi i over 30 år har skuslet bort mulighetene til å gjøre noe med prosedyren i denne saken, vil vi møte like uforberedt i tredje runde. § 93 i Grunnloven og dens fokusering på avstemningsregler i Stortinget fanger ikke lengre inn de politiske realitetene. Så skulle en likevel tro at kravet om trefiredels flertall ville være et klart og tydelig signal om hvordan vi skal forholde oss til resultatet av folkeavstemningen. Men nei, de politiske opportunistene har for lengst entret banen og overtatt spillet.

Det som ikke er stavet ut til siste komma og punktum teller ikke. Siden vi mangler både tid og politiske vilje til å endre Grunnloven (det vil si prinsipielt å likestille flertallskrav i Storting og folkeavstemning), er vi henvist til opplysningsvirksomhet omkring § 93 – samt nei-partienes standhaftighet.

Et parti som flagger et nei-standpunkt og forplikter seg i valgprogrammet overfor sine velgere, burde selvsagt forventes å følge opp dette med sin stemmegivning i Stortinget den dagen det blir alvor. Hvor «prinsipielt» er et standpunkt man løper fra om flertallet av velgerne vil noe annet? Det er all mulig grunn til å reise tvil om dybde og engasjement når en ikke våger å trosse folkemeningen. Da har man løpt fra sitt ideologiske fundament og gjort denne saken til en sak blant alle andre.

Å henvise til folkeavstemningen er imidlertid en sikker måte å løse interne partistridigheter på. Dette innså Arbeiderpartiet rundt 1970 da de ideologiske frontene i EF-saken kom til syne. Derfor kan Stoltenberg si at han er for EU uten at det skaper opprørstemning i et delt parti. Der i gården er det selvsagt ikke snakk om kvalifisert flertall i folkeavstemningen. Det ville bare være med på å ødelegge Stoltenberg-fløyens politiske prosjekt.

Så skulle en tro bedre om nei-partiene. Kristelig Folkeparti og Venstre er nei-partier (jeg tar forbehold om landsmøtene), men begge bøyer seg for et rent ja-flertall i folkeavstemningen. Med en stor andel ja-velgere og uten en klar ideologisk nei-forankring, blir løsningen å henvise til folkeavstemningen, uten krav om kvalifisert flertall (Sponheim: «Vi arbeider for et nei, men bøyer oss for et ja».)

I 1994 hadde vi en «koalisjon» av tre partier som ville ha kunnet forhindre EU-medlemskap i Stortinget. Sp, SV og RV hadde til sammen den nødvendige fjerdedelen av representantene, og var beredt til, med litt forskjellige innfallsvinkler, å avvise et rent ja-flertall. Foruten at det selvsagt var helt i tråd med Grunnloven og de tre partienes ideologiske fundament, ga det nei-sida håp og trygghet da det røynet på som verst. Det minsket ikke innsatsviljen, snarere tvert imot.

Vi kan være i ferd med å miste dette ankerfestet. Landsstyret i SV har gjort kort prosess med det «dobbelte flertall» og anbefaler at partiet bøyer seg for et rent flertall i neste EU-avstemning («dobbelt flertall» betyr ja-flertall både på landsbasis og i et flertall av fylkene). Om landsmøtet skulle godta dette, har partiet brent alle konstitusjonelle broer og gitt seg opinionssvingninger og meningsmålinger i vold. Medlemskap i EU betyr at vi på formelt grunnlag overfører makt fra Stortinget til en overnasjonal organisasjon. Å redusere Stortingets makt er en direkte svekkelse av folkestyret. Derfor skal det være vanskelig å gjennomføre og er gitt et spesielt vern i Grunnloven. Dette vernet blir ikke borte om avgjørelsen tas av velgerne i stedet for Stortinget, slik ja-sidens prokuratorer forsøker å innbille oss.

§ 93 ble vedtatt 8. mars 1962. Ti år senere, i god tid før den første folkeavstemningen, var det bred enighet i de politiske partiene om å følge resultatet i folkeavstemningen. Det var derimot ulike oppfatninger om en skulle legge til grunn et kvalifisert flertall i tråd med intensjonene i § 93. Endog en fremtredende politiker på ja-sida som Kåre Willoch sa i debatten om folkeavstemning i 1972: «Hvis en representant er overbevist om at det under enhver omstendighet vil være galt å akseptere medlemskap i EF, bør han ikke stemme for allikevel under henvisning til at det er et knapt flertall ved en folkeavstemning» (Stortingstidende 1972, s.334).

Før avstemningen i 94 utformet SV sitt krav om «dobbelt flertall». Ved også å kreve flertall i et flertall av fylkene ville partiet sikre at Norge ikke skulle gå inn i EU som et splittet folk. At modellen er hentet fra Sveits (den er også blitt kalt «agrarmodellen») må være uten den minste interesse. At SV nå er i ferd med å kaste vrak på denne solide plattformen, kan ha flere årsaker:

  • Presset fra ja-sida er blitt for sterkt, og beskyldningene om «demokratisk underskudd» har etter hvert satt sine spor.
  • «Et flertall er et flertall!» finner lett gjenklang ute blant velgerne. Det er en ren demokratisk ryggmargsrefleks og trenger ingen nærmere begrunnelse. At EU-saken, som dreier seg om selve de demokratiske spillereglene, er gitt en spesiell status i Grunnloven, er der vanskeligere å få gjennomslag for.
  • Hensynet til partiets ja-velgere. Ved ikke å «diskriminere» ja-sida i prosedyresaken, håper en å øke sin popularitet blant nye velgergrupper.

Grunnene kan være flere og andre enn de jeg har nevnt her. Det er uansett uttrykk for politisk unnfallenhet. Et sosialistisk parti må våge å bruke sitt helt legitime grunnlovsvern mot et EU som er konstitusjonelt forpliktet til å føre ren og skjær høyrepolitikk. Om SV på landsmøtet skulle avskaffe sitt «dobbelte flertall», er det all grunn til å spørre om det faktisk gjenspeiler en svekkelse av partiets nei-engasjement. Hvis en ikke er villig til å mobilisere Grunnlovens regelverk til forsvar for demokratiske verdier og sitt sosialistiske grunnsyn, har en gjort knefall for kortsiktige popularitetshensyn. Det kan bli en dyrekjøpt gallup-gevinst.

Om SV skulle snu i prosedyresaken, har ja-siden vunnet en stor seier. Tredve års anstrengelser for å heve folket over Grunnlovens § 93, vil være kronet med seier. Vi kan umulig tenke oss at Senterpartiet og RV alene skulle kunne mønstre en fjerdedel av representantene etter høstens valg. Da er vi inne i en ny fase i EU-saken, hvor politiske meningsmålinger rår grunnen, og hvor 50,1 prosent ja-stemmer kan føre oss inn i Unionen. Det burde være nok å minne om dagens meningsmålinger.

Det er blitt hevdet at det ikke ville bli ro omkring saken om Stortinget skulle trosse et ja-flertall i folkeavstemningen. Så sant, så sant. Det er vanskelig å forestille seg det oppstyret som ville oppstå i en slik situasjon, men det er fordi vi i alle år har gitt velgerne falske beslutningsforventninger. Et nei i Stortinget vil gi et etterlengtet pusterom og sett fokus på Grunnloven. Og ikke minst; norske velgere ville se at SV tar sitt sosialistiske grunnsyn på alvor. Om vi bruker noe av tida framover til å forklare og forsvare den posisjonen § 93 vitterlig gir oss, kan dramatikken bli atskillig mindre.

Vi er inne i tolvte time, og landsmøtet står ved en skillevei. Skal vi tåle ja-sidas vrede og fortsatt være med å danne en ekstra barriere mot unionsmedlemskap, eller er «Respekt for velgerne» blitt viktigere?

Å trosse Grunnloven for å oppnå kortsiktig popularitet hos velgerne er ikke SV verdig. Det kan vel heller ikke være særlig oppløftende å være med å sage over den politiske greinen vi sitter på?

Paul Dietrichson er lektor ved Bjertnes videregående skole.

---
DEL

Legg igjen et svar