Et stort øyeblikk for verden – eller?

Venstresiden med tilliggende herligheter kjemper på tørre nevene mot en brutal globalisering. Underlig da, at nettopp de samme kreftene ivrer så sterkt for en global domstol.

Ny Tid

Argumentet er så forslitt, så gammelmodig og så politisk korrekt at det grenser til det ubrukelige. Men alle vet selvfølgelig at en russisk president i form av Vladimir Putin aldri vil bli stilt for en internasjonal domstol for sine krigsforbrytelser og forsøk på folkemord i Tsjetsjenia. Alle vet også at en Henry Kissinger aldri vil bli ført i håndjern til Haag, eller noe annet sted for den saks skyld, for å svare for sine forbrytelser mot menneskeheten i Kambodsja, begått under krigen mot Vietnam.

Alle vet, kort sagt, at en internasjonal domstol handler om at realpolitikkens avveininger vil bli ført videre under dekke av universell jus. Man kan si at det handler om den rike verden som vil straffe politiske ledere i den fattige delen av verden. Men det handler egentlig ikke om det. Snarere er det slik at de tyranner og despoter som tjener visse lands interesser fortsatt vil kunne være tyranner og despoter. Den internasjonale, politiske verden handler i bunn og grunn om realpolitikk, og slik vil det nok alltid være.

Det fins dem som hevder, eller som håper på, at det siste ikke vil skje, med andre ord at den påtenkte internasjonale domstolen vil operere på basis av universelle fellesverdier som vil gjelde alle klodens politiske og/eller militære ledere – og andre som begår krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og/eller folkemord. Årsaken til dette håpet ligger i at 60 land må ratifisere domstolen før den kan bli en realitet, og at disse landene ligger i alle deler av verden. Foreløpig ligger antall land som har sluttet seg til Roma-traktaten fra 1998 – hvori opptatt domstolen – et eller annet sted mellom 30 og 40. Det har fått menneskerettighetsaktivister og NGO’ er til å juble, fordi det innebærer at det som går under forkortelsen ICC – International Criminal Court – vil bli en realitet. Og det snart.

Så får jo heller dagens mektige statsledere – slik mange av dem gjør – grine litt på nesen.For det var jo mange av disse lederne som aldri hadde tenkt at denne domstolen skulle reise seg i form av en konkret Fugl Føniks fra dette tre år gamle papirvedtaket. Men det skjedde altså, og pr. i dag er det lite å gjøre med akkurat det. Annet enn å trekke seg fra hele ideen, slik USA har gjort.

Det siste er nok grunnen til at mange alternative bevegelser har latt seg fascinere av ideen om global folketribune der de rettferdige skal dømme de urettferdige slik at verden kan bli et bedre sted å leve i. For det USA er mot, det må jo være progressivt eller hva?

Det skal bli morsomt…

Digresjon følger. For det som skal bli veldig morsomt å se i nyhetssendingene en av disse dager, er det fotograferte og videofilmede øyeblikket da Belgias utenriksminister Louis Michel smekker håndjernene på den israelske statsministeren Ariel Sharon for deretter å trekke ham med seg til Brussel for å stille ham for retten der.

Belgia har nemlig gått til det noe oppsiktsvekkende skritt å akseptere et søksmål fra 23 overlevende etter massakren i flyktningeleirene Sabra og Chatilla i september 1982, dengang Sharon var israelsk forsvarsminister og sendte sine morderbander ut for å slakte ned palestinere på libanesisk territorium.

Søksmålet innebærer at Sharon vil bli arrestert og stilt for retten i det øyeblikket han måtte finne på å sette beina på belgisk jord. Hvilket nettopp er årsaken til at han avlyste sin tur til Brussel under en rundreise i Europa nylig.

Det betyr altså at en israelsk statsminister, så lenge han heter Ariel Sharon, ikke kan reise til Belgia eller Brussel for å møte belgiske eller andre toppolitikere. Hele saken har derfor satt den belgiske regjeringen i forlegenhet, fordi Belgia jo innehar presidentskapet i EU dette halvåret og fordi landets diplomater og ministre av den grunn møter både Ariel Sharon og andre av verdens store krigsforbrytere sånn dann og vann.

Louis Michel vil derfor ha en endring av den loven fra 1993 som knesatte prinsippet om «universell kompetanse» for det belgiske rettsvesenet; det at belgiske domstoler kan dømme krigsforbrytere og torturister fra hele verden, uavhengig av hvilket land forbrytelsen ble begått i og hva slags nasjonalitet overgriperne eller ofrene måtte ha. Den eneste begrensningen domstoler og påtalemyndighet har, er at de tiltalte må befinne seg på belgisk territorium før de kan pågripes.

For belgiske myndigheter innebærer det at de må operere med en noe begrenset gjesteliste når de ønsker å invitere verdens statsministre eller presidenter for å diskutere dette eller hint på den politiske dagsorden.

Problemet for Michel er at dagens lov ikke konkretiserer noe unntak for sittende statsledere, som ellers nyter godt av immunitet i forhold til gjeldende, internasjonal lov. Den belgiske utenriksministeren ønsker et slikt unntak, og vil også at den belgiske riksadvokaten alene skal kunne bestemme hvilke søksmål som er «mottakelige» for det belgiske rettsvesenet – etter «samtaler» med justisministeren og utenriksministeren.

Dermed er belgiske domstoler satt under politisk administrasjon i spørsmål som angår den «universelle kompetansen.»

Belgiske dommere er derfor i slett lune, fordi intet rettsvesen i noe land ønsker politisk innblanding i juridiske avveininger. Det var politikerne som ga belgiske domstoler rett til å dømme hele verden for åtte år siden, og det er de samme politikerne som har gjort det umulig for dommerne å avvise søksmål som har sin basis i vitnemål fra de aktuelle ofrene. Og nå er det altså de samme politikerne som vil styre hvilke krigsforbrytere som skal trekkes for retten, og som vil beskytte dem som faktisk sitter i posisjon.

Og så hører det med til historien at belgiske dommere egentlig aldri har ønsket seg en rolle hvor de, for å sitere en av dem, skal være overdommere for hele verden i påvente av en internasjonal domstol. Det er en mangel på beskjedenhet som grenser til delirium, raljerer dommerne, og i tillegg kommer det faktum at de ikke lenger får lov til å operere uavhengig innenfor gjeldende lov. På toppen av det igjen, kommer det faktum at søksmålet mot Ariel Sharon bryter med tanken bak en internasjonal domstol om at ingen skal kunne dømmes av den hvis saken har vært ført for retten i den aktuelle staten.

I Israel, for 19 år siden, ble Ariel Sharon etterforsket av den såkalte Kahane-kommisjonen, som fastslo at forsvarsministeren hadde et moralsk ansvar for massakren og at han var ansvarlig for ikke å ha forutsett og dermed stanset ugjerningene. Kommisjonen lot det være med det, men faktum gjenstår at saken har vært oppe i Israel og at en internasjonal domstol som sådan aldri skulle tatt i den.

Klebrig masse

Og hva forteller alt dette? Jo, det forteller at juss, moral og politikk er vevet sammen til en klebrig og ugjennomtrengelig masse i saken Ariel Sharon. Jussen tilsier at han ikke kan trekkes for en internasjonal domstol, fordi hans sak allerede har vært rettslig behandlet i Israel. Moralske hensyn tilsier at han fortest mulig bør bli stilt for en internasjonal rettsinstans slik at vi endelig kan få buret inne slakteren fra Sabra og Chatilla. Realpolitiske hensyn tilsier at han rett og slett ikke vil bli buret inne, fordi verdens statsledere knapt ser noe poeng i å begynne å arrestere hverandre.

Dessuten nyter fyren godt av rettslig immunitet, både nasjonalt og internasjonalt. En arrestasjon av Ariel Sharon vil derfor være et angrep på den israelske statens suverenitet, hevder folkerettseksperter.

Den israelske staten har derfor helt rett når den hevder at den belgiske loven i dette tilfellet blir brukt i politisk øyemed. Israelerne peker på det underlige i at dette søksmålet blir fremmet hele 19 år etter at ugjerningen fant sted, at det ble fremmet rett etter et BBC-program som omhandlet massakrene i Sabra og Chatilla, og dessuten midt under palestinernes seks måneder gamle intifada.

Det lukter politikk av sånt, det må man i hvert fall kunne innrømme. Men spiller det egentlig noen rolle?

Kanskje gjør det det, fordi politiske prosesser kan brukes til hva som helst. I dag har vi to internasjonale domstoler i sving; en krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia og en ditto for folkemordet i Rwanda i 1994. Begge har helt klare mandater, og begge er territorialt avgrenset. Men ser man på den eneste, virkelig internasjonale domstolen så langt, nemlig den i Belgia, så aner man fort et mønster:

Tusenvis av ofre står nå i kø for å fremme sine sivile søksmål gjennom de belgiske domstolene. Foreløpig er det tatt ut arrestordre mot utenriksministeren i Den demokratiske republikken Kongo, Abdoulaye Yerodia. Et søksmål fremmet mot den irakiske presidenten Saddam Hussein, av irakiske kurdere, er til vurdering. Det samme er et søksmål mot den ivorianske politiske ledelsen.

Pluss den israelske statsministeren Ariel Sharon.

Tidligere i år ble fire rwandere dømt for folkemord i den belgiske hovedstaden, noe som skyldtes at de alle bodde i Belgia og at de rwandiske myndighetene valgte å samarbeide. Men ellers har ikke belgisk påtalemyndighet noe mandat til å drive etterforskning i eller pågripe folk i andre land. Domstolen er derfor mer teoretisk enn virkelig, men mønsteret er der uansett: det er lederne i den fattige delen av verden og eller vestens hatobjekter som Belgia ønsker å stille for retten.

Og ikke Henry Kissinger.

Derfor er det underlig at venstresiden med tilliggende bevegelser er så entusiastisk for en ny, global rettsordning. Amnesty Norge mener norske domstoler bør få samme universelle kompetanse som det belgiske domstoler har blitt pålagt … av politikerne. De som slåss mest for denne kompetansen i Belgia, og som er mest mot de foreslåtte begrensningene, er … statsminister Guy Verhofstadts økologiske og sosialistiske partnere. Human Rights Watch er helt i ekstase, og ville ha amerikanske myndigheter til å arrestere Sharon da sistnevnte var i USA i sommer. De såkalte NGO’ ene slåss for opprettelsen av en internasjonal domstol. Og så videre.

Men motstanden øker

I andre kretser er motstanden økende. Blant statsvitere og jurister, og i medienes kommentarspalter, rettes det advarende fingre mot hva denne internasjonale domstolen vil kunne føre til. Det pekes på at en slik domstol ikke vil måtte svare for noen, at den vil være på hemningsløs jakt etter krigsforbrytere rundt omkring i verden uten tanke på de landene som vil måtte leve med konsekvensene av dens handlinger, at den vil operere uten folkelig forankring og uten det nødvendige politiske rammeverket – selv uavhengige domstoler virker innenfor en nasjonal fellesoppfatning av hva som er domstolenes rolle – og at den vil bli styrt i fellesskap av de landene som tilfeldigvis måtte velge å undertegne avtalen.

Et kontrollorgan med 21 representanter fra like mange land skal overvåke domstolens virksomhet, og man skjelver ved tanken, som det heter i Washington Post.

Når den er på plass, vil domstolen kreve jurisdiksjon også over de landene som har valgt å ikke undertegne Roma-traktaten, noe som aldri har vært vanlig ved internasjonale avtaler. Og hva vil domstolen finne på å oppfatte som forbrytelser mot menneskeheten? Vil Norges asylpolitikk, for eksempel, kunne bli oppfattet som det?

Vel, i så fall har vi ingen sympati med norske myndigheter. Men uansett: Som ethvert annet internasjonalt organ vil domstolens arbeid bli bestemt av det aktuelle styrkeforholdet i verden til enhver tid. Det er realpolitikk, og derfor vil verken Putin eller Kissinger noengang bli ført i håndjern til Haag. Selv om deres forbrytelser er uendelig mye større enn det lille Slobodan Milosevic er tiltalt for…

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.