Et steinkast fra muren

– Tidligere, før settlerne fikk sin egen vei, pleide de å skyte på oss. Det trenger de ikke lenger. For nå har de okkupert hele denne nydelige dalen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Natsmy Daana er en av de heldige. For han har fortsatt huset sitt i utkanten av Hebron. Det er et nydelig hus; stort og velholdt, i hvit stein. Slik de fleste hus er her. Det må ha vært et privilegium å bo i dette nabolaget. Alle kjenner alle, og det er bare å spørre seg fram. Selv barna i gata vet hvor familien Daana bor.

Det er ikke bare dette huset. Flere i familien bor rundt, i egne boliger. Det har de gjort de siste 23 årene, etter at Natsmy og broren flyttet ut av gamlebyen i Hebron. De trodde de kunne bo her. De trodde at ingen kom til å ta husene deres fra dem.

Det var for mye optimisme i det, selvfølgelig. For nå nærmer muren seg med stormskritt. Bare førti meter fra huset er det en militær veisperring. Fra vinduene i tredje etasje ser man rett ned på såret i terrenget. Gravemaskinene har glefset i seg store deler av jorda. Akkurat nå står de stille.

I bunn og grunn er det bare et spørsmål om tid. Men ingen i familien Daana vet hvor de skal flytte denne gangen.

Tønne med rødt kryss

Det er en litt sliten historie. Litt dratt i strukturen; kantet med resignasjon – og litt bitterhet også, naturlig nok. Men det finnes noe annet i tillegg. Flammer av hissighet og oppdemmet raseri. Den type sinne som ønsker politisk handling, ikke bare oppgitt taushet.

Han har sett tegningen lenge. Faktisk har han sett den i alle de årene han har bodd her:

– Kort tid etter at vi hadde flyttet inn her, så vi plutselig at noen hadde plassert en tønne ute på jordene. På denne tønna var det påmalt et rødt kryss. Det var et varsel. Settlerne hadde blinket ut denne dalen. Den skulle bli deres.

Det var i begynnelsen av 80-årene, og det skulle ta over tyve år før truslene ble iverksatt. Men det betydde ikke at settlerne var fraværende gjennom disse årene. Kirjat Arba var i full utvikling på bakketoppen noen hundre meter unna. Med felles vei var det mange konfrontasjoner.

– Det var spesielt om natten at de angrep. De skjøt på palestinere som forsøkte å krysse veien. Jeg husker at vi måtte overnatte i kjelleren fordi vi fryktet nattlige raids fra settlerne. Men i dag er det en helt annen og krypende fare som nærmer seg nabolaget. Nå kommer piggtråden. Hele denne nydelige dalen vil bli konfiskert. Palestinerne vil bli stengt inne.

Daana bruker ord som klan. Dalen han refererer til ligger nedenfor huset hans, og midt imellom Kirjat Arba og en annen bosetting: Givat Harsina. Hvis Daana ser til høyre, ser han Kirjat Arba. Ser han til venstre, ligger Givat Harsina i synsranden.

De, israelerne altså, har tatt jord som tilhører den klanen Natsmy Daana er medlem av. Sjøl har han ikke mistet noe jord. Men mange i hans familie har. Nitti prosent av den fruktbare dalen er nå under kontroll av israelerne. Palestinerne prøvde å gå den legale veien.

– Jeg var tilstede på et møte der også den politiske ledelsen i Hebron deltok. Eierne som hadde mistet markene sine la fram skriftlige protester mot det de oppfattet som en ulovlig konfiskering. Men de palestinske politikerne sa at de ikke kunne gjøre noenting. Fra den kanten var det ikke mye hjelp å få.

Natsmy Daana nærmest fnyser. Bare i hans nabolag vil mer enn et dusin familier miste den jorda de tidligere har eid. Problemet, forklarer Daana, er at de ikke egentlig har eid den. Sånn juridisk, altså.

– Mye av jorda her lå under gamlebyen i Hebron. Så når israelerne tok kontroll over den, tok de også kontroll over markene. Det var selvfølgelig en genial manøver. Men verre er det at palestinske bønder ofte ikke har papir på at de eier all jorda si. Det er en historie som går tilbake til det ottomanske, og seinere det britiske, styret. Fordi det var så dyrt å registrere land i sitt eget navn, valgte bøndene å bare registrere en del av det. Det betydde at kanskje fem mål av i alt ett tusen mål ble formelt overført til de jordeierne som alltid hadde bodd her.

– Da jordanske myndigheter overtok kontrollen, ble det aldri gjort noe forsøk på å rette opp dette. Bøndene ble ikke oppmuntret til å registrere jorda i sitt eget navn, og prisene på skjøtene var fortsatt altfor høye. Da israelerne kom, ble det påstått at dette området ikke hadde noen eiere. Jorda ble konfiskert og overført til den israelske staten.

– Når palestinerne klaget, var svaret alltid det samme: har du noe papir på at dette landet er ditt? Mange hadde ikke det, sier Daana.

En historisk tabbe, selvfølgelig. Men en tabbe som bunnet i fattigdom og tro på at hevdvunne rettigheter ville bli respektert. De hadde jo bevis på, alle disse palestinske bøndene, at de hadde dyrket denne jorda i generasjoner. De fleste framvoksende stater vil da også takle overgangen fra ikke-regulerte bondesamfunn til moderne økonomier ved å anerkjenne faktisk eiendomsrett og bringe eksisterende strukturer inn i lovlige former.

Men ikke israelerne, selvfølgelig. Det gjerdet som nå eter seg inn mot Daanas hus, er bygget på statens grunn, sier de. Den israelske statens grunn.

Eter seg nærmere

Knappe tre uker er gått siden gravemaskinene begynte å ete av jorda. Eldre er ikke gjerdet her. Ingen vet derfor hvor muren vil komme, og hvem som må flytte. Bare én ting er sikkert. De første hundre meterne vil berøre akkurat denne landsbyen. Palestinerne her lever allerede i en militær sone.

– På den ene siden kommer muren. På den andre siden er veien inn til landsbyen blokkert. Vi kan ikke lenger kjøre hjem med matvarene. Vi må bære dem de siste hundre meterne. På de to høydene rundt oss ligger det allerede to bosettinger. Givat Harsina er i stadig ekspansjon østover. Til sammen bor det mange tusen settlere her. Disse bosettingene er ikke midlertidige, men permanente.

Bare i Kirjat Arba bor det fem tusen settlere. Givat Harsina er i vekst, og Daana vet ikke riktig hvor mange settlere som holder til der. Men han vet at den eter seg nedover skråningen. Om ikke lenge kan Daana kaste stein bort på den nærmeste settler-boligen.

Det er så sprøtt, dette. Å bo ved foten av katastrofen. Et damoklessverd av jødisk aggresjon. Denne gata ender allerede i intet. Innbyggerne her frykter det verste.

Men vil de handle?

Det sitter en ung mann i den samme stua. Han bryter inn i samtalen nå og da. Hissig og anspent. Snakker om krig; om å gripe til våpen. Til slutt ler han litt av seg selv. – Jeg, terroristen, sier han. Han hører ikke til i huset, etter de mange hilsningene å dømme. Har vel bare slengt innom fordi ryktet om besøk har gått foran oss.

Det blir aldri utvekslet navn. Det er vel like greit. Det finnes jo en ambassade i Oslo, også, som kan finne på å sende navn over eteren.

Natsmy Daana er ikke redd for det. Noen må tale. Noen må ta til motmæle. Noen må fortelle verden at dette ikke handler om israelernes sikkerhet, men om å tvangsdeportere et annet folk. De burde jo vite hva de gjør, israelerne; historien tatt i betraktning. Men der jødene havnet i diaspora, klorer palestinerne seg fast. Ingen flytter før de må. Meg må de bære ut, sier Daana.

Det er så velholdt, dette huset. Og stua vi sitter i er stor og lys, med et bord i midten og to nydelige salonger langs veggene. Gjestestua, slik mange palestinske hjem har.

I tredje etasje er boligen fortsatt uferdig. Antakelig har de bygget denne etasjen på seinere. Det er ubehandlet mur i golv og vegger. Det er fra dette rommet vi står og betrakter Kirjat Arba – skimrende hvit i den svake disen.

– Settlerne, sier Daana – er regjeringens spydspiss inn på Vestbredden. Først kommer settlerne og gjør drittjobben. Så kommer soldatene som skal forsvare dem. Men spør ikke hva de skal forsvares mot. Det er de som skyter på oss.

Daana forteller historien om da israelske soldater kom på besøk. Det var innført portforbud, og plutselig en kveld banket det på døra.

– Det var to måneder siden. De skulle gjennomføre en rutine-inspeksjon, sa de. Antakelig lette de etter våpen. Vi satt i stua alle sammen. Det var barn og kvinner der, men det stoppet ikke soldatene. De tvang seg inn i hjemmet vårt og undersøkte alt. Vi ba dem la være, og sa at de heller burde snakke med oss. Vi ba dem spesielt om ikke å forstyrre barna til min bror, som lå og sov i huset ved siden av. Han var nettopp blitt drept i Irak. Han var korrespondent der; jeg vet ikke om du husker det. Barna var fortsatt i sjokk, og ville blitt skrekkslagne over å bli vekket av soldater med våpen. De lot faktisk barna være i fred. Men de herjet med oss i flere timer.

– Britene svekket oss!

Muren vil bli bygget. Hvis det er én ting Natsmy Daana er sikker på, er det at ingen vil klare å stoppe den. – Dette handler ikke om et sikkerhetsgjerde på midlertidig basis. Det handler om å destruere ethvert håp om en palestinsk stat. De vil bygge muren under dekke av egen sikkerhet. Men til syvende og sist handler det om ressurser; og ikke minst vann-ressurser, ifølge Daana.

– Mye av det vannet som idag forsyner Israel, kommer fra Palestina. Vannet nær Jaffa og Haifa er rett og slett ikke egnet for mennesker. Reservene fins her hos oss, og de vil ha kontrollen over dem. Det sammer gjelder den gode jorda rett øst for den grønne linja.

– Når de har tatt dette, og inkludert de fleste bosettingene i Israel, kan de si til verdenssamfunnet: se! Vi har gitt palestinerne en egen stat! Men den framtidige palestinske staten, den israelerne sier vi skal få, vil ikke ha noen av de trekkene som kjennetegner en stat. Den vil være svak og konstant truet. Palestina vil bli et eneste stort fengsel.

Som andre palestinere vi har møtt, henter Daana fram historiske forklaringer på hvorfor palestinerne ikke har kraft til å stå imot. Og igjen kommer denne kraftsalven: at det var britene som gjorde Palestina svakt. Det var britene, under mandatperioden, som avvæpnet palestinerne og la forholdene til rette for jødene. Som eneste part med en militær slagkraft, fikk jødene lett match. Britene, som skulle ha utviklet jordbruk, industri, helse og velferd i egenskap av mandat-myndighet, gikk i stedet til det fatale skritt å forlange alle våpen innlevert. Da israelerne begynte å bygge sin egen stat, fantes det ikke militær motstand igjen på den andre siden.

– Det britiske folket skulle vært bannlyst! De skapte velstand for israelerne, og fattigdom hos oss. De la til rette for den sionistiske immigrasjonen, og la bevisst opp til en svekkelse av araberne. Vi hadde ingen kraft under krigen i 1948. Israel fikk alle våpnene; vi fikk ingen!

En rettferdig fred mellom Israel og Palestina vil komme den dagen partene er likeverdige, mener Daana. Det er et politisk standpunkt mer enn det er et håp om at den dagen noensinne vil komme. For Daana er klar på at en framtidig palestinsk stat må bære i seg noen logiske konsekvenser. Én av disse konsekvensene, er at jødene må flytte ut.

– Det betyr ikke at vi hater jøder eller at vi ikke vil bo sammen med dem. Tvert imot sier vi at alle jøder som bodde i dette området før 1948 er velkommen til å bli. Fra gammelt av var jødene en respektert gruppe i Midtøsten. Jøder, kristne og muslimer bodde sammen, og den tidens jøder var på mange måter en del av den arabiske kulturen med de samme vanene og tradisjonene. De kledde seg som oss, og kvinnene gikk med slør. Vi ser på disse jødene som arabere, og har ingenting imot at de blir del av det nye Palestina.

Men de andre må ut. Hvis man altså først skal diskutere en palestinsk stat og dens geografiske og demografiske avgrensing. Men det er bare snakk, selvfølgelig. For Israel har ingen intensjoner om å gi palestinerne en egen stat:

– Israel er den sterke parten her. Og Israel er ikke fornøyd med 1948-grensene. Det er derfor de bygger muren, som vil okkupere 40 prosent av den foreslåtte staten. Det kan israelerne gjøre fordi historien er på deres side. Der den arabiske verden er svak, er USA og Israel sterke. Og de to partnerne har samme politiske mål: å legge den arabiske verden under seg.

Det betyr at palestinerne ikke vil få en egen stat nå. Til syvende og sist vil de måtte kjempe for den med våpen i hånd, mener Daana.

– Arafat vet at denne konflikten bare kan løses gjennom væpnet kamp. Men denne kampen kan ikke tas nå. Så lenge noen har olje de kan selge dyrt til USA, vil den arabiske verden være splittet. Men dypest sett er palestinernes skjebne et islamsk og arabisk spørsmål. En dag vil endringen komme, og hele Midtøsten vil reise seg til støtte for den palestinske kampen.

– Slik det var på 60-tallet, sier Daana. Han snakker om en revolusjon som vil komme i morgen – eller om hundre år.

Klorer seg fast

Framtida, altså. Men hva gjør man i mellomtiden?

– Man fortsetter å kjempe. Man sender budskapet ned gjennom generasjonene om at kampen må vedvare. Men da snakker man om den lange striden som til slutt vil ende i rettferdighet. I et kortere perspektiv handler det om at vi som bor i denne landsbyen ikke vil at den skal deles i to. I alle kriger fins det taktiske og strategiske perspektiver, sier Daana.

Han tror muren vil føre til voldsomme sammenstøt mellom palestinere og israelske soldater. Han tror at flere på den palestinske siden vil gripe til våpen:

– Ingen av oss ønsker noe blodbad. Men dette er en strategi som israelerne tvinger på oss. Vi har bedt om en stat, og Israel har sagt nei. Vi har foreslått en felles stat for alle, og israelerne har sagt nei. Det eneste Israel sier ja til, er deportasjon av palestinerne. De vil at vi skal forlate landet. Og de driver oss stadig lenger østover.

– Opprør oppstår ikke av undertrykkelse, men av en subjektiv følelse av undertrykkelse. Ingenting fremmer en sånn følelse mer enn når israelerne griper til det ultimate våpenet å ta jorda fra oss. Uten jord har palestinerne ingen framtid. Uten arbeid har de heller ikke det. Israel forsøker å drive oss vekk ved å stjele framtida fra oss. Men de får ikke viljen sin fordi vi rett og slett nekter å dra.

I denne lille landsbyen utenfor Hebron klorer palestinerne seg fast. Sta og stivnakkede. Seige og utholdende. Der de ikke kommer fram med bil, går de. Hvis ikke soverommet føles trygt, bruker de kjelleren.

Men det betyr at muren kommer bare noen meter unna en komplett palestinsk infrastruktur. Ingen buffer. Intet «no man’s land» som man hadde i Berlin. Soldatene kan skyte rett inn i hjemmene til folk. Men det er på den andre siden at angsten er størst.

– Israelernes behov for sikkerhet har ingen ende, sier Daana. – Og det vil på sikt ødelegge dem.

---
DEL

Legg igjen et svar