Et spørsmål om ære

Allerede etter fem dager måtte det trykkes nytt opplag av Unni Wikans siste bok, «For ærens skyld. Fadime til ettertanke». Den handler om Fadime, den svensk-kurdiske jenta som ble drept av sin far for et år siden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Unni Wikan, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, har oppnådd det alle dokumentarbokforfattere drømmer om; å bli lest av mange og å skape debatt. Og ikke minst å få kaktus fra Se & Hør, som symbol på bladets misbilligelse. Den er stolt plassert i vinduet på kontoret hvor hun har sitt daglige virke, på Blindern, bortest i en lang gang med en annen akademisk kjendis, Thomas Hylland Eriksen, vegg i vegg.

Hun har også fått Shabana Rehmans vrede kastet over seg fra Dagbladets spalter: «Norske sosialantropologer og forskere må gjerne få statsstøtte for å øke sin innsikt og sitte i godstolen sin og kose seg med den. De må gjerne skrive bøker for hverandre. Men de har ingenting å gi i frigjøringsprosessen. Ingenting. Vi må klarer oss uten dem,» tordnet Rehman.

– Jeg vet ikke at jeg har provosert noen andre enn Shabana Rehman, sier Unni Wikan.

– I artikkelen hennes stod det at boken hadde vakt strid, og da tenkte jeg: Hvor har den vakt strid?

Unni Wikan er karakteristisk i all sin mangel på akademisk konformitet. Hun skriver forståelig, hun snakker forståelig, og hun mener mye. Og hun svinser og svanser rundt iført store smykker med turkise steiner, fotsidt skjørt og fargerike bluser, med det lange, grånende håret hengende rett ned. Kontoret er fylt av fargerike tepper og bilder.

– Jeg kan ikke leve uten farger, kommenterer hun og vender oppmerksomheten mot en fiendtlig utseende maske over skrivebordet.

– Det er en heks. En virkelig heks fra Bali.

Mord for ærens skyld

Men det er Fadime det handler om. Fadime og æresdrap. Og et ønske om å forstå hvordan en far kan komme til å drepe sin egen datter, samtidig som familien støtter ham i retten.

– For meg var det viktig å få frem at disse personene i familien også er individer, og de reagerte på forskjellig måte, hadde ulike forhold til Fadime. Fadime hadde for eksempel fire søstre. Den ene kunne ikke tåle henne, og i hvert fall to hadde kontakt med henne. Lillesøsteren, som virkelig elsket Fadime, var også rasende på henne, fordi hun følte at familien hennes ble fremstilt som en monsterfamilie. Og hun ble del av denne monsterfamilien, fordi pressen gav et ensidig bilde. Og også fordi at Fadime jo sa ting i mediene som var enormt smertefullt for familien.

For Fadimes historie var ikke rettlinjet. Og æresdrap handler ikke bare om ren ondskap. For Unni Wikan ble det viktig å la flere stemmer slippe til, for sånn å kunne forstå.

– I utgangspunktet var det viktig å forstå også gjerningsmennene fordi Fadime selv hadde vært så veldig klar på at hun ville at vi skulle forstå foreldrene, det var hennes prosjekt hele livet. Hun gikk virkelig inn for å forsøke å skape forståelse for sin far og bror. For det var jo egentlig broren som skulle ta livet av henne.

Men det ble faren som tok livet hennes. Det skjedde etter at Fadime hadde blitt rikskjendis i Sverige for å sette søkelys på æreskodeksen blant enkelte innvandrergrupper i Sverige. Hun hadde levd flere år i stadig frykt etter gjentatte drapstrusler fra familien. Forbrytelsen var at hun hadde skaffet seg svensk kjæreste, og ikke minst at hun hadde stått offentlig frem med både ham og anklager mot familien. Til slutt skjøt faren henne, i hennes søsters leilighet i Uppsala, foran øynene på to søstre og en mor som forsøkte å kaste seg imellom.

Martyrer

Denne ved første øyekast nokså vanvittige familiehistorien er ikke så mye av et unntak som man kan ønske å tro. I 1996 ble en jente, Sara, drept i Umeå av familien sin. Hun ble bare femten år før hun endte kvalt i en snøskavl. Saras forbrytelse var at hun var blitt for svensk, det ble derfor maktpåliggende for familien å gjenopprette sin ære. Ikke alle betraktet dette som en forbrytelse.

– Fadime sa i et TV-intervju som hun gav våren 1998 at disse gjerningsmennene fremstod som martyrer for menn i hennes slekt. Sara-drapet i seg selv burde vært en vekker slik at svenskene tok æresmord på alvor. Det gjorde de ikke.

Gjerningsmennene, Saras bror og fetter, to tenåringsgutter, slapp med straffer på henholdsvis tre år og seks måneder og fire år. I ettertid kom det frem at de ikke hadde vært alene om å planlegge drapet, og det ble en viss debatt rundt hvorvidt det var kulturelt motivert.

Så, i 2001, kom en ny sak opp for retten. Denne gangen var det den kurdisk-irakiske Pela som ble drept, også hun av to nære mannlige slektninger. Det spesielle denne gangen var at morderne allerede var dømt i Irak da det svenske rettsvesenet grep tak i saken. De to gjerningsmennene var svenske statsborgere, og også her lot det til å ha vært flere om å planlegge drapet.

– Det jeg vil frem til, er at det er helt utrolig hvor lang tid det tok for myndighetene å sette ting i sammenheng.

Ifølge Unni Wikan handler det om en kultur hvor menn er bærere av ære, og kvinner utgjør æren. De skal underordne seg familien, giftes bort som jomfruer og på alle måter være ærbare. Det gjelder forskjellige regler for jenter og for gutter. For mens jentene bringer skam over familien med å ikke opptre ærbart, kan guttene fint ha forhold til svenske jenter.

En æreskultur

– For at vi skal kunne si at noe er et æresdrap, må vi kunne belegge at personen som begår drapet, har et applauderende eller bifallende publikum rundt seg som faktisk er villig til å hylle ham fordi han drepte. Det er det som ligger i at du kan gjenvinne ære. I de tradisjonene som jeg har undersøkt, begås ikke æresdrap på vegne av et individ, men på vegne av et kollektiv. Du gjenvinner ære for deg selv, men også for en familie, en slekt, forklarer Wikan. – I vår oppfatning er skam motsatsen til ære. Men det har ingenting med dette æresbegrepet å gjøre. Det motsatte til ære er ikke skam, men mangel på ære.

Æresdrap følger en kultur hvor ære er en ytre egenskap ved mennesket, noe som speiles i samfunnet rundt en og måten andre oppfatter en på.

– Det er et mindre problem enn det kunne vært, ettersom de fleste jentene som blir truet av familien, gir seg. Og da inngår de heller arrangerte ekteskap og innretter seg etter familien. Men i Sverige har det jo vært flere saker hvor kvinner har blitt drept.

I Norge vil Unni Wikan derimot ikke bastant si at det har forekommet æresdrap.

– Det kan ha noe å gjøre med hvilke minoriteter man har. I de tre sakene i Sverige hvor en jente er drept av egen familie, har alle vært kurdere. Det vi har grunnlag for å si ut fra internasjonal forskning, er at æresdrap er utbredt blant kurdere.

Unni Wikan er imidlertid bestemt avvisende til at det har med islam å gjøre. Æresdrap gjenfinnes både blant hinduister, buddhister og kristne også, og det eksisterte i europeiske samfunn tidligere, da man også her knyttet æren an til ytre kvaliteter og gjerninger fremfor personlig integritet.

– I alle disse gruppene er det et unntak at man begår æresdrap. Æresdrap er i det hele tatt et unntak, fordi man innenfor familien vanligvis prøver å finne andre løsninger. Man har innarbeidet måter å takle det på, forteller hun, med henblikk på jenter som bryter æreskodeksen. – En av måtene er at hvis for eksempel jenta har hatt et forhold til en mann eller gutt som familien ikke aksepterer, kan man forvise dem. Det er en måte for familien å bevare æren og samtidig unngå å ty til vold. Og Fadime ble jo sendt i eksil.

Eksilet

– I utgangspunktet trodde jeg jo at Fadime ble drept på grunn av sin kjærlighet, at hun forelsket seg i en svensk mann. Men etter hvert som jeg jobbet med stoffet, kom jeg til at det var en kombinasjon av at hun brøt reglene for eksilet og at hun like før hun døde holdt en tale i Riksdagshuset. Eksilet er et ultimatum: Du går i eksil og du blir i eksil til du blir tatt til nåde. Hvis du bryter eksilet, hvis du tar deg til rette, så kommer familien etter deg.

Fadime brøt eksilet. Hun forlot riktignok Uppsala sammen med den svenske kjæresten sin, Patrik, i første omgang. Og hun holdt seg borte i flere år. Men så vendte hun tilbake, fullt vitende om trusselen. Hun var allerede blitt banket opp av broren sin på åpen gate, bare så vidt reddet av forbipasserende, og både faren og broren var dømt for vold og trusler mot henne. Og – tragisk nok – kjæresten var død i en bilulykke.

– Jeg tror Fadime hadde kunnet få leve hvis hun ikke hadde brutt eksilet, men på den annen side betyr jo ikke det et sekund at hun hadde ansvaret for at hun ble drept. Hun er skyldfri. Det må være helt klart at hun er uten skyld i det som skjedde. For uansett skal man ikke drepe. Og som hun sa, og som hun selvfølgelig har rett i: Sverige er et fritt land. Hun ville ikke akseptere at hun skulle måtte leve i eksil. Men samtidig hadde hun ikke noe valg når det gjaldt dette regelbruddet, for hun elsket jo familien, og især moren. Hun var i en umulig situasjon. På slutten var det eneste Fadime ønsket å bli gjenforent med familien.

Antagelig hadde Fadime allikevel tro på at drapstruslene ikke skulle bli fulgt opp, og at forholdet til familien skulle kunne normaliseres.

– Fadime gikk jo ut med sin historie fordi hun trodde at det kunne beskytte henne, at familien ville backe unna når det kom ut, men også for at hun ville gi stemme og ansikt til andre i en lignende situasjon. Men det er klart at hun sa ting i den forbindelse som var forferdelig for familien å høre på, sånn som at moren hadde sagt at alle svenske kvinner er horer. Og lillesøsteren kan fortelle at hun var jo helt ute av seg da det ble spredt til hele det svenske folk.

En splittet familie

– Det har vært veldig viktig for meg å få frem at dette er individer med ulike ståsted, og at det var en splittet familie, sier Wikan, som satte seg fore å forstå ikke bare Fadime, men også de andre familiemedlemmene og dynamikken dem imellom. Og menneskene bak drapet ble forståelige, kan hun fortelle. Kanskje litt i meste laget til tider. Og for henne er også faren et offer, et offer for en kultur «som tilsier at han skal råde, styre, kontrollere, straffe; ikke tåle noen utfordring mot sin ære, som han ikke eier alene».

– Når du da under rettssaken hører det mennesket snakke, sier hun og sikter til Fadimes far, Rahmi Sahindal, – da kan du ikke annet enn føle at det er et menneske i dyp nød, som har handlet i desperasjon. Noen ganger steilet jeg jo fordi jeg underveis iblant fikk mye mer sympati enn jeg ønsket å ha.

Men det handler også om kulturkollisjoner, om foreldre som blir skremt av at barna deres blir for tilpasset den svenske – eller norske – kulturen. Æresdrapene kunne allikevel godt ha skjedd om familiene var blitt i hjemlandet.

– Den situasjonen disse jentene kommer i i Sverige eller Skandinavia, er spesiell. Det som går igjen når man ser på drapene i Sverige, er at familien sier at jentene har blitt for svenske. Jentene får et ønske om noe av den friheten som de ser at andre har. Derfor rammes de gjerne av en enda sterkere frihetsberøvelse enn det de ville gjort der de kom fra.

Et integreringsproblem

Derfor blir spørsmålet om tvangsekteskap blant enkelte innvandrergrupper, om trusler, æresdrap og utstøtelse handler om integrering, og om en innvandringspolitikk som Wikan mener er feilslått.

– Rasismen går begge veier, men, som Fadime sa: De har ikke noen kunnskap om vårt samfunn. De får ikke anledning til å få revurdert sine stereotypier ettersom de lever helt på siden av samfunnet. Det er enormt viktig at de som kommer hit, blir kjent med det samfunnet de bor i. Fadimes familie hadde jo for eksempel bodd i Sverige i tjue år. Og at de får anledning til å ta imot informasjon, at de for eksempel kan få anledning til å se på nyheter og forstå hva som skjer. Og at de kan få omgang med svensker – eller nordmenn, for den saks skyld, slik at de kan få anledning til å danne seg et nyansert bilde. Og til det er det viktig at mødrene får lære språk, og får anledning til å orientere seg.

Wikan mener at forsøkene på å motarbeide tvangsekteskap i større grad også må inkludere hele familiene, ikke bare jentene.

– Det jeg har lært om hvordan man skal forebygge tvangsekteskap, er at vi må arbeide mer i kontakt med foreldrene. Vi skal hjelpe jentene, og vi skal beskytte dem, vi skal trygge dem, men vi må prøve å komme til ondets rot. Vi må jobbe i forhold til foreldregenerasjonen, vi må få innvandrerorganisasjonene i tale.

Makt og avmakt

I boken skriver Unni Wikan et sted om Fadime at «Den spinkle kvinnens ‘makt’ over sin slekt var uhyrlig». Wikan er enig i at ordvalget her ikke har vært helt heldig, for det dreier seg vel så mye om avmakt som om makt.

– Med det mener jeg at etter familiens vurdering var det slik at Fadime ved å gå hånd i hånd med en svenske i full offentlighet på gaten fullstendig hadde ødelagt en hel slekts gode navn og rykte. Hun sa selv at hvis hun tok en sigarett, så ville det virkelig sverte en slekts renommé, og det er flere hundre mennesker. Det er det jeg mener, det vanvittige i at man har laget et system hvor sånne små og uskyldige handlinger fra en jentes side kan drive en slekt ut i den ytterste skam. Det trenger ikke engang å være handlingen, det er nok at det er ryktet om handlingen. Når jeg brukte ordet makt, var det i mangel av et bedre ord. Jeg prøvde å finne et bedre ord, for Fadime var jo avmektig.

Wikan mener også at Fadime mot slutten angret på noen av utspillene i mediene.

– Jeg tror hun angret på hvordan hun hadde stått frem, hun angret ikke på at hun hadde stått frem. Hun følte at hun ikke hadde noe valg. Situasjonen var at hun var truet på livet, hun gikk til politiet, og de tok det ikke på alvor. Det var da hun bestemte seg for å gå til mediene. Så det var på en måte en nødhandling. Hun angret seg aldri på at hun hadde gått ut, men jeg tror nok at hun i ettertid angret seg på enkelte ting hun hadde sagt. Og når man går til mediene, vet man jo ikke hva man går inn i og hvordan ting blir vinklet.

---
DEL

Legg igjen et svar