Et spill med mennesker

I fotball foregår menneskehandelen på stadig mer sofistikerte måter. Og mens Europas store klubber frister afrikanske talenter med rikdom og berømmelse, forfaller de afrikanske klubbene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

AV EIRIK SOLBERG, skribent

[fotball] Fotballmigrasjonen har bidratt til å føre den afrikanske klubbfotballen inn i en såkalt ond sirkel. I løpet av de siste fire til fem årene har de beste klubbene i Nigeria blitt stilt ovenfor vanskelige problemer, på grunn av lavere tilskuertall og en generell nedgang i interessen for den nasjonale ligaen. En mulig forklaring på situasjonen, er den enorme eksporten av nigerianske spillere til alle andre kriker og kroker rundt om i verden. For eksempel spiller samtlige nøkkelspillere i den nigerianske landsstroppen i utlandet. Den vanlige startoppstillingen består av spillere som Obafemi Martins (Newcastle, Storbritannia), John Obi Mikel (Chelsea, Storbritannia), Joseph Yobo (Everton, Storbritannia) og Stephen Makinwa (Lazio, Italia). Alle er verdenskjente stjernespillere som spiller fast i europeiske toppklubber. Ingen av de beste spiller i hjemlandet Nigeria, ei heller i klubber tilhørende på det afrikanske kontinentet. I 2006 var kun syv av totalt 60 spillere basert i den nigerianske eliteserien innom landslagsstroppen.

Lavere interesse for de nasjonale ligaene på det afrikanske kontinentet betyr mindre billettintekter og sponsorpenger, noe som igjen vil tvinge dem til å gi fra seg de beste spillerne fordi de ikke har råd til å holde på de. Både lokal media og internasjonal satelitt-tv velger å fokusere på de største europeiske seriene og regionale turneringene, fremfor å bidra til å eksponere lokale lag og cuper.

Kalkulerende talentfabrikker. Tradisjonelt har unge afrikanske menn vært overrepresentert på migrasjonsstatistikken fra Afrika til Europa. Det er en økende trend i Afrika at talentfulle fotballspillere blir kontaktet og slutter seg til talentakademier i veldig ung alder. De fleste akademiene, som for eksempel sør-afrikanske Ajax Cape Town, har ulike lag segmentert etter aldersgrupper, eksempelvis 12-14 år, 14-17 år og en A-stall med spillere over 17 år. De beste spillerne som klubben har tro på blir på sikt forfremmet til seniorlaget.

Talentfabrikkene tilbyr spillerne muligheter og fasiliteter mange ellers ikke ville hatt tilgang til, som nok mat, tak over hodet og kyndig treningsveiledning. Alt er selvsagt siktet inn mot et eneste mål: Å trene spillerne så gode at de en dag kan bli solgt til en europeisk klubb. Slik tjener akademiene gode penger på salget, mens spilleren får oppfylt sin drøm om å spille i Europa.

Men det er ikke bare økonomiske motiver som frister afrikanske talenter til å migrere til Europa. Mange ønsker å flykte fra det afrikanske kontinentet på grunn av sosiale, kulturelle og politiske aspekter som manglende respekt for menneskerettigheter eller fraværende demokratiske prinsipper. Akkurat som for «vanlige» migranter er det mange såkalte «push»- og «pull»-faktorer involvert i en migrasjonsprosess. Med push- og pull-faktorer menes forhold i hjemlandet som enten «dytter» folk ut, eller incentiver i et annet land som tiltrekker seg migranter på jakt etter et bedre liv.

Manglende felles lovverk. Den pågående tappingen av de beste spillerne til Europa, har etterlatt de spillerne som velger å bli igjen i et slags ferdighetsvakuum. Afrikanske nasjonale serier ribbet for alle sine beste spillere står igjen som lavferdighetsligaer uten tilstrekkelig ferdighetsnivå for unge spillere som ønsker å utvikle seg, med tanke på spill i en større europeisk serie. Egypts landslag kan illustrere hvordan flukten fra afrikanske ligaer til utlandet har vært de siste årene. I 1998 vant Egypt Afrika-mesterskapet, med kun fire spillere basert i utenlandske klubber. I det neste sluttspillet, i år 2000, var det plutselig elleve spillere i troppen som spilte for utenlandske klubber.

Mange av de unge spillerne blir oppdaget av talentspeidere, når de spiller for talentakademienes lag eller seniorlag i en av de afrikanske seriene. Har spilleren gode nok ferdigheter, blir han raskt et yndet objekt for både agenter med kontakter i Europa og for europeiske klubber som alltid er på jakt etter forsterkninger. I dag har ikke EU-landene noen felles lovverk for migrasjon. Noen medlemsland tenderer til å begrense mulighetene for migrasjon for ufaglærte arbeidere i meget stor grad, mens høyt utdannede enkelt kan få innpass.

Dette påvirker mulighetene for unge spillere, som vanligvis er for unge til å ha hatt muligheten til å opparbeide seg slike kvalifikasjoner. For å komme seg inn i Europa fra Afrika på lovlig vis, trenger migranten vanligvis visum eller oppholdstillatelse, som må anskaffes fra hjemlandet før avreise.

Ved mange tilfeller blir migranter avvist til tross for at de har påkrevd

gyldig dokumentasjon, fordi de mistenkes for å planlegge bli i landet etter at tillatelsen har utløpt.

Populært i Norge. De strenge reglene for migrasjon fra Afrika til Europa har åpnet opp for mellommenn, spilleragenter, til å ta del i den stadig økende formen for sofistikert menneskehandel. Agentene har kontakter i flere europeiske klubber, og kan tilby spillerne enklere tilgang til å migrere til Europa på lovlig vis. Hvis agenten har kontakter i en europeisk klubb som kan sende de en invitasjon, for eksempel på prøvespill, er det forholdsvis enkelt å komme seg til og å bli i Europa. En slik invitasjon inneholder informasjon om besøket, om hvilket forhold de to partene har mellom seg, intensjonen bak besøket og økonomiske garantier, hvis senderen forsørger for mottageren mens han eller hun oppholder seg i landet. Invitasjonen er også en avtale mellom senderen og staten, fordi den garanterer at senderen vil dekke statens utgifter hvis mottageren skulle bryte avtalen og bli værende utover angitt tid og må sendes tilbake med makt.

Dette invitasjonssystemet har blitt meget populært blant norske toppklubber, som alle håper å signere unge talenter de kan utvikle og selge videre for å tjene penger. Et eksempel er Tippeligaklubben Strømsgodset, som høsten 2006 inviterte to unge zambiere til å komme på treningsopphold i Drammen. Før zambierne ble tilbudt prøvespill, hadde en av klubbens talentspeidere sett de spille i en turnering for juniorlag på Hamar, hvor de to unge afrikanerne representerte laget Edusports. Edusports er en frivillig organisasjon fra Lusaka, hovedstaden i Zambia, som gir unge fotballspillere en form for grunnskoleutdannelse og trening. Strømsgodset hadde planer om å knytte de to ungguttene til seg på permanent basis, men valgte til slutt å droppe det. Angivelig var årsaken at det ville blitt mye dyrere enn de først ble forespeilet, etter at flere europeiske toppklubber (blant andre Real Madrid) viste interesse. Det faktum at de sendte spillerne tilbake til Zambia endrer ikke klubbens motivasjon og intensjoner for å hente de til Norge i utgangspunktet. Det var klart helt fra begynnelsen at de ønsket å utvikle de to spillerne på lang sikt, for så å selge de videre om noen år. Før det var snakk om tilbud om permanent tilknytning til klubben var de to på prøvespill i Norge i en måned, hvor de bodde hos en zambisk vertsfamilie i Oslo. Før de ankom Norge ble de tilsendt nødvendig dokumentasjon, og var garantert innreise.

Etter den mye omtalte saken med John Obi Mikel, som spilte for Lyn før han flyttet videre til Chelsea, har det blitt mer populært å invitere unge afrikanske talenter til prøvespill norske toppklubber. Afrikanske spillere er generelt mye billigere enn europeiske spillere, både å kjøpe fra lokale afrikanske klubber og når det kommer til lønninger. Da Mikel ble kjøpt av Chelsea mottok Lyn en god slump penger for spilleren, som kun hadde spilt i Norge en kort periode.

Et raskt blikk på spillerstallene til noen av de største Eliteserieklubbene gir en viss indikasjon på at det er populært å hente unge afrikanere til Norge. Brann knyttet nylig til seg det unge gambiske midtbanetalentet Tijan Jaiteh, etter å ha fulgt utviklingen hans nøye i et par år. Rosenborg har knyttet til seg to unggutter fra Elfenbenskysten, Didier Konan og Abdoulrazak Traoré, med forhåpninger om fremtidig gevinst ved videresalg. FFK har sikret seg talentfulle Ismael Beko Fofana fra Elfenbenskysten, mens Start har knyttet til seg Anthony Annan fra Ghana som spås en stor fremtid. Felles for alle er at de er unge afrikanere som ønsker å bruke den norske Tippeligaen som et springbrett til større europeiske ligaer.

Klubben fikser asyl. Ikke alle spillere migrerer lovlig til Europa. Noen forsøker å skaffe seg prøvespill etter å ha tatt seg over grensene ulovlig, og håper noen vil hjelpe dem å skaffe lovlig opphold hvis de er gode nok til å få kontakt med en klubb. Et eksempel er albanske Edwin Murati, som fikk hjelp av broren sin til å bli smuglet inn i Frankrike. Han prøvespilte for Paris St. Germain (PSG) og fikk kontrakt med storklubben. Klubben hjalp han med å søke om asyl, og han fikk senere innvilget status som flyktning. Dette førte igjen til at han kunne bevege seg fritt innenfor Schengen-området, uten å frykte for å bli kastet ut. Etter at han hadde spilt for PSG flyttet han videre til Tyskland hvor han spilte for Fortuna Düsseldorf, før han ble plukket opp av den greske klubben Iraklis.

Migrasjonsstatistikkene fører ikke oversikt over hvilke yrkesgrupper de forskjellige migrantene tilhører, men sannsynligvis forsøker mange spillere å komme seg inn i Europa via de tradisjonelle hovedrutene fra Vest Afrika til Kanariøyene, Nord-Marokko til Spania eller fra Libya til Italia.

Bekymringsfull utvikling. Afrikas skattkiste med utallige unge billige spillere med stort potensiale har tiltrukket seg mange seriøse og mindre seriøse aktører som spekulerer i ren menneskehandel. Så lenge det ikke eksisterer noe felles juridisk rammeverk som kan beskytte både de individuelle spillerne og de afrikanske klubbene, lignende det vi har i mange europeiske land, vil den afrikanske fotballen være meget sårbar og enkel å utnytte.

Etter å ha tatt en kikk på dette temaet vil jeg ta til ordet for nødvendigheten av et slikt system, og samarbeid i større grad mellom de afrikanske fotballforbundene enn CAF (Confederation of African Football) er i stand til å tilby i dag.

Hvis de nasjonale afrikanske ligaene vil fremstå som mer attraktive, for spillere, supportere, media og sponsorer, er det helt avgjørende å forhindre at de mest attraktive spillerne forsvinner til utlandet i ung alder. I dag blir mange afrikanske klubber regelrett utnyttet, fordi mesteparten av pengene utveksles mellom utenlandske klubber, agenter og spillere, uten at de lokale klubbene får ta del i handelen. ■

---
DEL

Legg igjen et svar