Et solidarisk nei

Innadvendte, egoistiske, oss sjøl nok – bebreidelsene hagler mot oss som er skeptiske til norsk medlemskap i EU. Men det fins sterke solidaritetsargument for et Norge utafor EU.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Norge er nok mer en helt i norske øyne enn i utenlandske når det blir spørsmål om solidaritet med mennesker under andre himmelstrøk. Likevel har Norge overraskende ofte stilt seg på rett side – og i tillegg inntatt en nøkkelrolle – i dragkampene mellom fattig og rik på denne kloden.

På WTO-møtene slåss Norge riktignok som regel for snevre nasjonale interesser, uten sideblikk til hva det betyr for u-land og miljø. På de internasjonale miljømøtene bryter Norge derimot ofte ut av rikmannsblokken, går i allianse med land fra den tredje verden og tar tøffe konfrontasjoner med USA og EU.

Det skjedde i dragkampene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000), om frøavtalen (Roma 2001) og for å hindre at miljøavtaler skulle underordnes WTO-reglene for handel (Johannesburg 2002).

Montreal 2000

En slik nøkkelrolle hadde Norge under de langvarige forhandlingene om den såkalte Cartagena-protokollen, en FN-protokoll om såkalt «biotrygghet», som i realiteten er en avtale om handel med genmodifiserte planter, dyr og mikroorganismer.

Denne FN-protokollen fastslår at ethvert land sjøl kan avgjøre hva de vil importere av genmodifisert mat og genmodifiserte planter. Ingen kan overprøve nasjonal lovgivning på dette punktet.

Dette betyr at en viktig del av internasjonal handel ikke lenger er underlagt WTO, men reguleres av FN – slik det kreves i SVs arbeidsprogram.

Norge var pådriver

Under forhandlingene om biotrygghetsprotokollen sto USA steilt på at det skulle være full frihandel med genmodifiserte produkter. For å sikre frihandelen skulle det heller ikke være noe krav om at genprodukter skulle merkes.

Norge var pådriver på motsatt side sammen med en del u-land i de fire år forhandlingene varte. Denne alliansen fikk EU til å skifte side – slik at USA til slutt bare hadde støtte fra Canada, Australia, Argentina, Chile og Uruguay. 128 land sto på den andre sida.

Roma 2001

En tilsvarende rolle spilte Norge i Roma på en konferanse i regi av FAO (FNs matvare- og landbruksorganisasjon) i november 2001.

Da ble 116 land enige om å sikre bønder og planteforedlere en tryggere stilling i forhold til dem som har tatt patent på genmodifiserte frø eller frø-gener. De store genbankene for matplanter og fôrplanter skal ikke kunne båndlegges med patenter.

Det tok sju år å forhandle fram denne frøavtalen, og da de frivillige organisasjonene fra hele verden oppsummerte Roma-møtet, ble to av forhandlerne gitt særlig ros, én fra Malaysia og én fra det norske Miljøverndepartementet.

Johannesburg 2002

På FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i august 2002 klarte norske medier for første gang å oppdage betydningen av den taleretten som Norge har i verdenssamfunnet fordi vi ikke er medlem av EU.

Forslaget til slutterklæring fra FN-toppmøtet i Johannesburg hadde med en setning om at framtidige miljøavtaler må være forenlig med handelsreglene til WTO – altså i praksis underordnes WTO-reglene.

Det var det først bare Norge og Etiopia som reagerte på – mens USA, EU og den store u-landsblokken (G77) sto på den andre sida. Slaget syntes tapt, men iherdig innsats fra norske forhandlere fikk Sveits og enkelte u-land til å bryte ut.

Etiopia fikk hele u-landsblokken til å snu – og etter timelange interne diskusjoner snudde også EU-delegasjonen.

Et miljø-nederlag ble hindra

Det er knapt noe sannhetsbevis at norske aviser brukte store ord om Norges «heroiske» rolle i Johannesburg, men den norske innsatsen er bekrefta av talspersoner for internasjonale organisasjoner som fulgte forhandlingene, blant annet av Vandana Shiva fra India og Martin Khor fra Malaysia.

Uten innsatsen til Norge og Etiopia ville handelsreglene til WTO nå hatt forrang framfor alle internasjonale miljøavtaler. Det ville vært et dramatisk nederlag for den globale miljøkampen.

Det er også grunn til å tro at hvis Norge hadde vært del av EU-delegasjonen, ville vi ikke ha klart å sette så stort press på EU som når det skjedde i full åpenhet i plenumsdebattene. I de debattene ville ikke Norge hatt talerett hvis vi hadde vært medlem av EU.

Sverige og Danmark hadde bare talerett innad i EU-delegasjonen. Utad måtte svenske og danske medlemmer av EU-delegasjonen hevde EUs fellesstandpunkter.

Hvorfor mer solidarisk?

Disse eksemplene gjør det viktig å forstå hvorfor Norge av og til står fram med en mer aktiv solidarisk profil enn EU-land – og hvorfor det er enklere å forbedre den profilen om Norge ikke er medlem av EU.

Når Norge til nå har støttet u-land når EU og USA vil bruke WTO til å styrke patentrettighetene til vestlige storkonsern, er det ikke fordi våre myndigheter «er bedre». Det skyldes at vi ikke har like mange konsern med krav om slike patentrettigheter som EU og USA.

Av samme grunn har Norge sammen med de fleste u-land gått mot å innføre «patenter på liv» i WTO. Vår biotekniske industri er ikke en like sterk pressgruppe som den samme industrien i EU og USA.

Når Norge kunne være pådriver for en biotrygghetsprotokoll som gir hver stat rett til å begrense import av genprodukter på fritt grunnlag, er årsaken den samme: Vi eksporterer ikke slike produkter og har ingen næringsinteresser som presser oss til å mene noe annet.

Vi presses av færre konsern

Svaret er altså såre enkelt: Overfor u-land har Norge et begrensa antall såkalte «offensive næringsinteresser» sammenlikna med EU og USA. Store land har vanligvis offensive interesser på mye bredere front rett og slett fordi de er større.

Store økonomiske blokker som EU har økonomiske interesser i alle retninger. Britene vil selge finanstjenester, franske bønder korn og kjøtt, tyskerne teknisk utstyr, danskene flesk og melkepulver. Spanjolene vil verne ris-, oliven- og appelsindyrkere, italienerne vinprodusenter og grekerne tobakksbønder.

Med samme nidkjærhet

Ingen ting tyder på at Norge hevder sine offensive næringsinteresser med mindre nidkjærhet enn EU og USA.

Vi slåss for rederne våre, for fiskeeksporten, for Statoil, Telenor og entreprenørselskap som vil bygge kraftverk og veier.

Men fordi de norske interessene er færre og smalere, har norske myndigheter et større handlingsrom i internasjonale forhandlinger. Det betyr at de på en del områder kan være lydhøre for overordnede solidaritetshensyn – og særlig hvis det fins en norsk opinion som presser på den veien.

Et større handlingsrom

Ved internasjonale forhandlinger er det ofte vanskelig for en regjering å skyve klare næringsinteresser til side. Det er langt lettere å slåss for global solidaritet på områder der næringsinteresser ikke trekker i motsatt retning.

Det er derfor et grunnleggende strukturtrekk at et lite land som Norge har mulighet for å innta en mer solidarisk rolle enn EU og USA. At vi har mulighet for det, er ikke det samme som at vi gjør det – ofte nok.

Men når vi først bruker den muligheten, kan vi av og til innta en helt utrolig rolle for et land med under en promille av verdens befolkning; rollen som avgjørende pådriver for en mer solidarisk verden.

Enklere utafor EU

Når et i-land som Norge går på tvers av andre i-land mens et hundretall u-land kan følge med på hva som skjer, setter det opp et press på andre i-land som ikke er der ved forhandlinger innad i EU.

Media vil også gi en slik uenighet mellom i-land en langt større oppmerksomhet enn om det skjer ved forhandlinger i lukkede rom. Det var det som skjedde på FN-møtet i Johannesburg i august 2002.

Ved forhandlinger innad i EU ville vi også lett bli feid av banen med argumentet: Det er lett for dere i Norge å vise solidaritet på et område der dere ikke har næringsinteresser som rammes. Det argumentet er ubrukelig utad.

Utfordringer for åpen verdensscene kan derfor sette spor etter seg – også innad i EU. Hvis vi er mange nok som vil et slikt Norge – og får en regjering som vil bruke handlingsrommet for internasjonal solidaritet systematisk og aktivt.

---
DEL

Legg igjen et svar