Et slag i løse luften?

Nå har Valgerd foreslått en begrensing av eierskapskonsentrasjonen i norske medier. Men dette er ingen garanti for mer demokrati og mangfold.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Under totalitære regimer, som i Hviterussland, Zimbabwe, Burma, Nord-Korea, eller i Iran, lider den offentlige samtale under statlige sensurordninger eller bruk av trusler og fengsling av kritiske journalister og redaktører. Vi skal prise oss for den uavhengige og kritiske pressen vi har. To tegn i tiden peker imidlertid i retning av enfold og ensretting også i Vestens liberale demokratier – ja, sågar her til lands. Vi tenker på eierkonsentrasjonen og lønnsomhetslogikken i mediefeltet, som raskt kan bli de største truslene for meningsmangfold og en i demokratisk henseende velfungerende offentlighet i årene som kommer.

Norske medieeiere er relativt profesjonelle, og uttøver sjelden direkte innflytelse over det redaksjonelle innholdet. Det er tette skott mellom redaksjon og eierskap – enn så lenge. Men også her er det behov for å være føre var, noe raske blikk til Russland og Italia med grelle farger mer enn antyder. Det var derfor gledelig at man etablerte en medieeierskapslov med virkning fra 1. januar 1999, og at man la seg på det som skulle bli et europeisk gjennomsnittsnivå i forhold til hva slags grenser for eierkonsentrasjon som skulle gjelde. Det ser ut til å være enighet i Europa om at en tredel av markedet bør være øvre grense for kontroll i hver enkelt mediesektor. Slik er det foreløpig også i Norge. Derfor er det ikke fullt så gledelig at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland nå foreslår å heve grensen fra 33 til 40 prosent.

Departementet mener at økningen i de nasjonale terskelgrensene sannsynligvis ikke vil få negative konsekvenser i forhold til lovformålet, som er å sikre meningsmangfold, ytingsfrihet og demokrati. Samtidig gir forslaget Norges største medieeier Schibstedt anledning til å øke sitt engasjement i dagspressemarkedet, uten at tredelingen i medielandskapet – mellom Schibstedt, Orkla og A-pressen – kollapser til en todeling som er uakseptabel fra et demokratiståsted. Som Bjørgulv Braanen skriver i onsdagens Klassekampen, kan det medføre at Schibstedt kan legge under seg de store regionalavisene, uten å stange mot det nye taket.

Men også i kringkastingssektoren kan eierkonsentrasjonen bli utilbørlig høy fordi departementet samtidig foreslår å regne NRK med når man avgjør markedsandeler. Resultatet blir at en og samme eier kan ha full kontroll over P4, Radio 1 og nesten alle lokalradioene i landet uten å overstige grensen (hadde man hatt alle lokalradioene, ville man endt på 41 prosent).

Like fult er det gledelig at Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland nå også foreslår å begrense adgangen til multimedieeierskap. Dersom man kontrollerer over 30 prosent av markedet innen en mediesektor, vil man ikke kunne kontrollere mer en 20 prosent i en annen, foreslår hun. Det kan begrense en eierform som blir stadig vanligere, noe ikke minst TV2s oppkjøp av den nye radiokanalen Kanal 24 viser.

Medieselskapene ser synergieffekter i slike oppkjøp. Fra et demokratiståsted, ser man mest ensretting. For hvordan kan det tjene menings- og informasjonsmangfoldet at TV2 og Kanal 24 i stor grad samkjører nyhetsredaksjonene sine. For ikke å nevne at det samme lenge har skjedd i TV2 nettavisen (tidligere nettavisen). At regulering av multimedieeierskap vil kunne sette grenser for stoffutveksling og innholdssamkjøring må man hilse velkommen.

Spørsmålet er imidlertid om Valgerds lut er hard nok, for eierkonsentrasjon er bare den ene siden av historien. Den andre trusselen mot en velfungerende offentlighet er relativt uavhengig av denne. For å illustrere: La oss først tenke oss en gammel mediebedrift i familieeie, for eksempel et avishus med en regionsavis og to lokalaviser, som har monopol i et område, men som samtidig har solide tradisjoner for å pleie den offentlige samtalen på stedet. La oss så tenke oss de samme to lokalavisene med hver sine utbyttehungrige eiere. I et lite marked, hvor avisene er nødt til å konkurrere om de samme leserne og de samme annonsekronene – er det gitt hva som gir minst mangfold og offentlig debatt?

Poenget er ikke her at slik konsentrasjon er å foretrekke fremfor harde inntjeningskrav i konkurranse på mediemarkedet, men snarere å peke på at begge deler utgjør en trussel mot en demokratisk offentlighet.

Det er ikke sikkert det siste har noe å gjøre med et forslag til nye reguleringer av eierskap. I alle fall ikke dersom man reduserer det til hva som eies av hvem. Trusselen som stammer fra inntjeningskravene, kan det videre innvendes, motvirker man gjennom andre mediepolitiske tiltak, nemlig pressestøtten og null-momsen for aviser. Eller gjør man det?

I en undersøkelse foretatt av norsk redaktørforening i 2002, konkluderes det med at den faktor som mest har påvirket redaktørers rolle som redaktør er de økte inntjeningskravene eierne stiller. Det skriver regjeringen selv i høringsnotatet som ledsager forslaget til regelendringer. De fortsetter: «70 prosent av dei som har svart på undesøkinga, seier at konflikten mellom børs og katedral er det som kjem til å påverke norsk presse mest dei neste ti åra.» I et sitat fra rapporten heter det videre: «Både «endringer i eierforhold» og «konsernene» liger i nedre del av skalaen over påvirkningsfaktorer. Det som bekymrer ser snarere ut til å være hvordan de eier, altså hvilke krav som stilles i det daglige (inntjeningskrav) og hvilke konsekvenser disse kravene har for måten de som redaktører skal lede virksomheten.» (min kursivering).

Nøyaktig hva konsekvensen av dette er, er ikke godt å si, men kanskje betyr det at det i grunnen ikke spiller så stor rolle om det er Audhild Gregoriusdottir Rotevatn eller noen andre som leser opp nyhetene, fordi de er valgt ut og vinklet på samme måte. Og det med bare et mål for øye, nemlig å skaffe lesere eller lyttere, som igjen kan skaffe klingende annonsekroner i eiernes kasser. I så fall ender honnørordene om «samfunnets vaktbikkje», «de svakes beskytter» og «den fullkomne arena for offentlig debatt» på skraphaugen, mens hensynene til mangfold, demokrati og ytringsfrihet blir underordnet eiernes utbyttefester.

Om dette foreløpig er en grov overdrivelse, angir det i alle fall fargen på skyene i horisonten. Spørsmålet er hvordan man skal få dem til å skifte, ikke bare i nyanser. Dette kunne vært en gratulasjon til Valgerd, for mot i mediepolitikken, og et klapp på skulderen får hun herved, for ikke å ha foreslått en økning i terskelgrensen til 49 prosent, slik alle unntatt Ap, SV og Sp tidligere har vært enige om i Stortinget. Men det burde gå an håpe at hun ble enda litt tøffere for å «Lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale», slik ytringsfrihetskommisjonen vil det skal hete i grunnlovens nye paragraf 100. Nøyaktig hvordan? Vel, for avisenes del kan hun jo stille «innholdskrav» eller kvalitetskrav for å få momsfritak og pressestøtte. Men, huff, da begynner det vel å ligne ayatollahens metoder. Eller gjør det egentlig det? For hvordan definerer vi «avis»? Skal Se og Hør ha momsfritak? Vi kan jo si «kjør debatt», en gammel slager i mediesammenheng.

---
DEL

Legg igjen et svar