Et skudd mot sionismen

Ariel Sharon har skutt en pil rett inn i hjertet av sionismen, skriver Grete Gaulin.

010319-D-9880W-071 Secretary of Defense Donald Rumsfeld (right) introduces Vice Chairman of the Joint Chiefs of Staff Gen. Richard Myers (left)
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Året er 1894. Stedet er Paris. Journalisten Theodor Herzl dekker rettssaken mot den antatte landsforræderen Alfred Dreyfus for avisa Neue Freie Presse. Anti-semittismen rir landet som en farsott. Den tiltalte og den utsendte er begge jøder.

Bare to år etter kommer boka Der Judenstaat – en slags sosialistisk utopi om et eget hjemland for jødene. Herzl har gitt opp Europa. Drømmen om frigjøring og aksept innenfor gamle og nye nasjonalstater ligger i ruiner.

Slik var det spede utgangspunktet, ifølge myten. Men uansett om det var Dreyfus-saken som skapte sionismen, eller om Herzl bare førte videre tanker som allerede var blitt formulert lenger øst, så skulle denne ideologien bli en formidabel arv til jødene. Fleksibel og tilpasningsdyktig sluttet den etter hvert fred med (deler av) den jødiske ortodoksien, som mente statsdannelse var et brudd på Guds lover. Taktisk og politisk ble den et legitimerende våpen i hendene på stadig mer aggressive settlere.

Inntil nå. For det Sharon gjør, er intet mindre enn å kaste vrak på den delen av sionismen som handler om full jødisk suverenitet i hele det bibliske Israel.

Sharons drøm

Analogier kan være farlige. Men Ariel Sharon har definitivt en drøm. Det er en drøm som handler om grenser. Sharon ønsker å være mannen som hamrer ut det endelige Israel. Det er en politikk basert på feilslåtte forventninger. Men det er også en politikk som gir israelerne tilbake en nasjonalstat som er jødisk i innhold og demokratisk i form.

Det er en ny erkjennelse. For det jødiske nasjonalhjemmet ble aldri det fristedet for diasporaen som sionismens grunnleggere hadde tenkt seg. I den grad jøder hadde et valg, dro de til Vest-Europa – eller aller helst til USA. Fortsatt er det flere jøder utenfor Israel enn det er innenfor. Og verken franske eller amerikanske jøder har vist særlig tegn til å ville ofre egne luksusliv til fordel for en utsatt tilværelse som krigere i sionismens tjeneste.

Tilbaketrekningen fra Gaza var et resultat av denne fallitterklæringen. Det var bare åtte tusen jøder som bodde der. Det var ikke nok til å fungere som redskap for den israelske ekspansjonismen. I stedet ble de en sikkerhetsrisiko som satte altfor harde avtrykk på statens budsjetter. Å beordre dem tilbake var en erkjennelse av demografiske sannheter på to plan: jødene var for få i Gaza, og palestinerne var for mange i det utvidede Israel. Dermed ble Gaza skåret vekk, hardt og brutalt.

Den samme pragmatismen gjelder bare delvis på Vestbredden. Her er det hundretusener av settlere, og for å si det enkelt: de har gjort jobben sin. Jerusalem har ikke lenger felles, åpne grenser mot Vestbredden. Et hvilket som helst kart over hele området viser et kaleidoskop av ulike mønstre og farger som på bakken bare betyr én ting: at jøder og palestinere på Vestbredden, selv om de er skilt fysisk, lever så sammenvevd at å skille den ene gruppa fra den andre har blitt helt umulig.

Hvis settlerne i Gaza ble en sikkerhetsrisiko fordi de var for få og for lite effektive i sionismens tjeneste, er problemet på Vestbredden nesten det motsatte. Bosetterne her er en risiko fordi de har vært for flinke til å infiltrere palestinske områder. Det hadde ikke vært noe problem hvis det demografiske grunnlaget hadde vært sunt. Men det er det ikke. Om noen få år vil palestinerne – araberne i israelernes øyne – være i flertall i den framvoksende fellesstaten. Så noe er nødt til å vike: enten den jødiske staten, demokratiet – eller de okkuperte territoriene.

Sharon vil ha en jødisk stat. Han vil ha det formelle demokratiet. Det betyr at de okkuperte områdene må vike. I praksis ofrer Sharon ideologien til fordel for sikkerheten. For når jøder er i mindretall, da er de truet. Det viser hele deres historie.

Sikret nasjonalstaten

Sionismen sikret jødene en egen nasjonalstat. Gjennom kriger ble denne staten utvidet til også å omfatte Vestbredden og Gaza. Men den offensive settler-ideologien, som var sekulær i utgangspunktet, ble aldri sterk nok til å legge hele det bibliske Israel under jødene. Og hva verre er; sett med ultranasjonalistenes øyne: den vil heller aldri bli det.

Den siste store immigrasjonen skjedde så seint som på 1990-tallet. Da kom det omlag en million jøder fra det sammenraste sovjetimperiet. Det var antakelig slutten på de store folkevandringene i retning Israel. Da Ariel Sharon for noen år siden fridde til de syv hundre tusen franske jødene – i et klima hvor muslimer brente ned synagoger over hele Frankrike – møtte han en kald skulder. Bare noen få tusen dro.

Denne skriften på veggen har Ariel Sharon sett. Det vil aldri bli millioner av settlere inne på Vestbredden. Drømmen om det bibliske Israel har kræsjet mot demografiske realiteter. En fortsatt ekspanderende sionisme må vike til fordel for et Israel der jøder er i flertall og grensene er sikret.

Det Sharon er ute etter, er dermed å redde staten fra seg selv. Og ikke minst; redde den fra de mange som ennå ikke har forstått at den arabiske befolkningsøkningen kombinert med lavere jødisk immigrasjon har fjernet bærekraften fra et Stor-Israel. Mange av disse gamle ideologene sitter i det Likud-partiet som Sharon nå har forlatt. Om opposisjonen mot den sittende statsministeren, ikke minst fra fløyen rundt Benjamin Netanyahu, på mange måter hadde rent ut i sanden, var stillingskrigen på ingen måte over. Og Sharon var rett og slett lei av å slåss mot hardline-politikere med religiøs-ideologiske mål som ikke lenger er realiserbare.

Og som dessuten er direkte farlig for staten.

Katalysatoren for avhoppet var valget av Amir Peretz til ny leder i arbeiderpartiet. Det førte partiet til venstre, og også ut av regjeringen. Det gravde dessuten en kløft i det israelske politiske landskapet, og gjorde et samarbeid over blokkgrensene umulig. Et sentrumsparti var nødvendig for å unngå stillstand. Innad i Likud hadde spriket mellom pragmatistene og ideologene også blitt for stort.

Nå skal Ariel Sharon og Shimon Peres gjøre en siste innsats for landet sitt før de dør. De skal – slik de ser det – føre Israel inn på den veien som sikrer den jødiske nasjonen.

Liv eller død

Israelerne er ikke så opptatt av den sionistiske ideologien lenger. De er mer opptatt av å leve sine små og gode liv. Men historien har vært brutal mot jøder som har mistet årvåkenheten. Og Sharon og Peres er nettopp i den aldersgruppen hvor denne typen frykt nærmest er patologisk.

For Sharon handler det derfor mer om sikkerhet enn om ideologi. Sikkerhet; ikke bare mot selvmordsbomber, men mot utslettelse, intet mindre. Hele spørsmålet knyttet til disengagement, muren og de nye grensene ligger utenfor den moralske dikotomien rett og galt slik de to gamle krigerne ser det. For dem er det rett og slett et spørsmål om liv eller død for staten, og dermed også for jødene.

Det er det grandiose prosjektet. Hvis de får tillit fra velgerne, og noen år å gjøre det på.

---
DEL

Legg igjen et svar