Et problematisk arvestykke

«Vår kristne kulturarv» er blitt et mantra som dekker over de religionskonflikter som alltid har eksistert I Norge.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kulturarv] Jeg sier ikke det er løgn, jeg sier bare at når noe blir gjentatt tilstrekkelig mange ganger, fremstår det gjerne etter hvert som en udiskutabel sannhet. Slik er det blitt med begrepet «den kristne kulturarven» også. Som et besvergende mantra er det repetert – i leserinnlegg og politiske debatter om statskirke og formålsparagrafer, i skolelæreplaner og festtaler – fra Hernes til Høybråten. Den kristne kulturarven, vår kristne kulturarv, selve grunnmuren det moderne Norge er tuftet på.

Begrepsbruken gir inntrykk av noe som alltid har vært der, noe statisk og uforanderlig – en ubrutt linje gjennom historien – som vi arver fra våre forfedre. Og i motsetning til en tradisjon, som vi nå har lært at ikke nødvendigvis er udelt positiv – jamfør kjønnslemlestelse -må jo et arvestykke per definisjon være verdifullt. Den kristne kulturarven framstår som en slik gave fra fortiden, som gir oss viktig kunnskap om oss selv. Ja, begrepsbruken skaper inntrykk av at dette nærmest er den viktigste kunnskapen for å forstå hva Norge har vært, er – og kanskje også bør fortsette å være. Uten denne forankringen vet vi ikke hvem vi er og må være.

Og på samme måte som vi ikke lager miniskjørt av arvebunaden etter mormor, kan vi ikke kødde med vår kristne kulturarv.

For «river vi ut kristendommen av kulturarven vår, får vi en fattig arv» som KrFs nestleder Dagrun Eriksen erklærte i Ny Tid i en av de mange debattene som har gått om kristne formålsparagrafer. Eriksen har rett i den forstand at religion og kultur nødvendigvis har vært tett sammenvevd i Norge. Her har religion vært en maktfaktor i samfunnslivet i omkring tusen år – i nærmere 500 av disse som statsreligion. Og selv om ikke alt som har foregått gjennom Norges historie har sin rot i kristendommen, sier det seg selv at den har satt sitt preg på de fleste av livets områder under slike kår. For noen som en velsignelse og støtte i livet, for andre som en åpenbar tvangstrøye.

Samtidig skaper begrepsbruken inntrykk av at det er snakk om én kulturarv i bestemt form entall. Den skjuler at det aldri har eksistert en tid hvor samfunnet har vært harmonisk og homogent kristent, en slags «norsk, kristen gullalder» før kravstore humanister og muslimer dukket opp. For så langt vi vet, har det alltid eksistert opposisjonelle tanker – det være seg i opposisjon til religiøse forestillinger eller til autoritetspersoner. Og det er en lang tradisjon for fritenkning i Norge – både innenfor og utenfor en kristen ramme, både i byene og oppetter dalene.

Kampen mot et konfesjonsbundet religionsfag for eksempel, er ikke så ny som det kan virke. Allerede i 1818 fremmet en konsul Isaach Isaachsen forslag i Stortinget om å innføre moderne, dogmeløse religionslærebøker i almueskolen (forslaget fikk riktignok bare én stemme.) Og i 1821 ble det – anonymt – fremmet forslag om ny kirkelov. Lovforslaget argumenterte for full religionsfrihet og bortfall av alle tvangslover knyttet til dåp, konfirmasjon, nattverd og helligdagsfred. Motivasjonen var at prestene var Opplysningstidens verste fiender som det måtte settes grenser for.

I det hele tatt dekker kulturarvbegrepet over de konflikter som har eksistert rundt religion – og især religionslovgivning – gjennom historien. Begrepet underkommuniserer hvordan samfunnet hele tiden har vært i kontinuerlig forandring, blant annet på grunn av slike konflikter og kamp. Ikke minst skjuler det hvordan kristendommen selv har vært i kontinuerlig forandring.

Men selv om man er kritisk til bruken av kulturarvbegrepet, betyr ikke det at man er kritisk til alle bidrag fra kristen tradisjon. Jeg er for eksempel veldig glad for at protestantisk kristendoms vektlegging av Bibelen som basis for sann kristendom, gjorde at leseopplæring ble viktig og dermed la grunnlaget for at nordmenn flest lærte å lese og skrive.

Denne bibellesingen gjør det i dag mulig for opposisjonelle stemmer å stille spørsmål for eksempel ved begrep som «den kristne kulturarven».

Kirsti Bergh er redaktør i Human-Etisk forbunds medlemsavis Fri Tanke.

---
DEL