Et politisk redselskabinett

Vesten omfavner den nye regjeringen. Men det er noe ganske annet enn lukta av demokrati som nå sprer seg over Midtøsten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[palestina] Etter en skammens uke hvor palestinere skjøt på palestinere i Gaza, vant Hamas gatene. President Mahmoud Abbas erklærte umiddelbart Hamas’ væpnede styrker for lovløse, og utnevnte en ny kriseregjering på Vestbredden, til tross for av flertallet i det palestinske parlamentet fortsatt er kontrollert av Hamas. Det som enkelte medier i Vesten kaller et «Hamas-kupp», er for mange palestinere et kupp utført av Fatah. Man trenger ikke være spesielt henfallen til lokale konspirasjonsteorier for å kjenne at det er noe annet enn lukta av demokrati som sprer seg i åsene over Ramallah, hvor palestinernes politiske organer holder til.

Bare dager etter at Hamas raste inn i det palestinske parlamentet i januar 2006, ba Hamas Fatah og andre partier organisert i den palestinske frigjøringsfronten PLO, om å være med å styre. Hamas visste at de ikke var velkomne i europeiske hovedsteder eller rundt et eventuelt forhandlingsbord med Israel, de trengte PLO og Fatah til å ta seg av palestinernes diplomatiske kontakter. Men Fatah avslo. I mars 2006 dannet Hamas regjering alene, med Ismael Haniyeh fra en flyktningleir i Gaza som statsminister. Haniyeh ble betegnet som moderat og tilhørte den mer pragmatiske delen av den islamske bevegelsen. I 2005 var han delaktig i å forhandle fram en våpenhvile mellom de palestinske fraksjonene.

Den nye regjeringen ble møtt med boikott fra EU og USA. Israel hadde allerede begynt å konfiskere toll og avgifter de ifølge Oslo-avtalen driver inn på vegne av palestinerne, som ikke selv kontrollerer sine internasjonale grenser. I Gaza og Vestbredden sluttet myndighetene å betale ut regulær lønn til ansatte i offentlig sektor.

Et fortiet statskupp

Tre måneder senere, Gaza var på god vei ned i økonomisk krise, med Vestbredden et stykke bak, offentligjorde medlemmer av Fatah og Hamas i israelske fengsler en felles politisk plattform. Det såkalte «fangedokumentet» ba om at de palestinske partiene måtte jobbe sammen for en palestinsk stat. Dager etter offentliggjøringen av dokumentet angrep Israel Gaza i kjølvannet av bortføringen av soldaten Gilad Shalit, noe som umiddelbart førte til palestinske anklager om sabotasje av den politiske prosessen.

Men Fangedokumentet levde videre. Da en israelsk militæroperasjon mot Gaza avløste en ny en i november samme år, startet forhandlingen om en samlingsregjering for alvor. Endelig enighet ble det først i mars i år, da hadde de palestinske områdene gått på sparebluss i et år, med det resultat at levestandarden var gått merkbart ned, og med en av verdens raskest krympende økonomier. I de mest utsatte områdene, Gaza og de innestengte byene Jenin og Nablus på Vestbredden, hadde kampen for det daglige brød for lengst manifestert seg i kriminell bandevirksomhet, ofte forkledd som politisk fraksjonskamp. Finansministeren i den nye samlingsregjeringen, økonomen Salam Fayyad, reiste på frierferd til Vesten i et desperat forsøk for å åpne kranene. Noen dråper ble lovet fra enkelte europeiske land, deriblant Norge, ellers ble Fayyads mottagelse pent sagt lunken.

Men noen kraner har stått åpne helt siden Hamas’ valgseier ved inngangen til 2006. Kontoret og sikkerhetsstyrkene til president Mahmoud Abbas har mottatt midler. På denne måten har vestlige land kunnet forrykke maktbalansen mellom de palestinske styrende organene, som utgjøres – foruten av Abbas – av det Hamas-kontrollerte parlamentet, og altså to regjeringer som springer ut av parlamentet. I tillegg har USA og Egypt gitt militær støtte til Fatah-sikkerhetsstyrker, under kommando av Mohammed Dahlan, en av stripens mest beryktede menn. Dahlan og hans maktapparat anklages for å stå bak mye av uroen i Gaza den siste tiden. Dahlan var Yasser Arafats sikkerhetssjef i Gaza da de palestinske myndighetene på slutten av 1990-tallet slo ned på Hamas.

Bare uker før den siste bølgen av vold entret 300 godt utstyrte soldater scenen fra Egypt. 13. og 14. juni så folk i Gaza baken på denne styrken, der de tok seg tilbake, på flukt fra Hamas. 15. juni erklærte Hamas at de hadde kontroll over Gaza. Svaret fra Ramallah kom raskt, restene av samlingsregjeringen i Gaza ble avsatt, presidenten erklærte at en ny kriseregjering ville dannes, uten Hamas.

At presidenten avsetter en regjering som springer ut fra en folkevalgt forsamling for å innsette en kriseregjering basert på et mindretall i folkeforsamlingen, ville i de fleste demokratiske land betegnes som et statskupp. Men Abbas utnevnelse av Fayyad som ny statsminister for en Fatah-dominert regjering ble ikke kalt statskupp i vestlige medier. CNN lot i stedet en historie om Hamas’ statskupp i Gaza rulle og gå over skjermen. Arabiske medier har unnlatt å ta side. Fayyads nye regjering ble raskt omfavnet av EU og USA, som har varslet endelig oppheving av boikotten mot palestinerne. Budskapet var klart: Nå som dere har en regjering vi kan jobbe med, snarere enn den dere har valgt, opphever vi beleiringen, som den internasjonale boikotten heter på folkemunne.

Radikalisering

Paradoksalt nok er de lovene Abbas viser til, som gir presidenten tvilsomme muligheter til å avsette regjeringer, de samme lovene Vesten i mange år forsøkte å fravriste den forrige palestinske presidenten – Yasser Arafat. Selve lovverket er en overlevning fra det britiske protektoratets dager.

I den «arabiske gata» er meningene om hvem som har kuppet hvem delte. Det de fleste er enige om, er at både Fatah, Hamas og den palestinske befolkningen har tapt på de siste ukenes hendelser. Verst er det i Gaza som vil fortsett å være under beleiring i en uviss framtid. I tillegg til de restriksjonene de allerede har levd med en stund, har Israel varslet at de vil kutte tilførsel av bensin, og muligens andre livsviktige varer som fortsatt strømmer gjennom Israel til Gaza. Alle palestinere har tapt. De har tapt på det menneskelige planet, de interne stridighetene har gått på tvers av familier og landsbyer. Og de har tapt på det politiske planet. Abbas’ krisekabinett er for mange palestinere den endelige bekreftelsen på at demokrati er lite annet enn et festtaleord for vestlige donorer. For palestinere er de siste ukenes hendelser et politisk redselskabinett.

Må kontakte Hamas

Utviklingen av politiske institusjoner og fragmentering av politisk makt har stanset opp. For Fatah betyr dette at palestinsk politikk igjen blir mer eller mindre et internt Fatah-anliggende, mens småpartier lurer i utkantene av en ettpartistat. For Hamas kan tilbakeslaget føre til at mer radikale krefter tar over for de mer moderate som har vist vei de siste to årene. I verste fall betyr det en gjenopptagelse av Hamas’ mest fryktede taktikk, selvmordsbombere mot sivile. Avviklingen av det palestinske demokratiet åpner nye dører for langt mer ekstreme grupper enn Hamas.

Palestinsk politikk er også regional politikk, den palestinske diasporaen, spesielt i Libanon, Syria og Jordan, følger hendelsene. De store leirene i disse landene er delt mellom de palestinske fraksjonene og partiene, et sammenbrudd i palestinsk politikk betyr trøbbel også her. Som i Gaza gir kampen mellom Fatah og Hamas, og konspirasjonsteorier om Israel og USAs innblanding i kampene, næring til mer ekstreme grupper. En av disse er Fatah al-Islam som kjemper sin egen krig mot libanesiske tropper i en palestinsk flyktningleir i Nord-Libanon. For å forhindre polariseringen av palestinsk politikk kan presidenten gjøre det klart at kriseregjeringen er midlertidig og skrive ut nyvalg til parlamentet. Abbas kan da risikere at Hamas vinner på nytt, og dermed er vi tilbake til start. Uansett må Abbas kontakte Hamas, som jo faktisk sitter med en god porsjon av velgermassen, og eventuelt dele makten med islamistene om det skal finnes en varig løsning på det herskende kaoset. Og om palestinerne ønsker å gi Hamas ny tillit i en eventuell regjering eller andre steder, må resten av verden respektere det.

---
DEL

Legg igjen et svar