Et økonomisk lokomotiv for Pakistan

Balochistan er den største av de fire provinsene i Pakistan. Området er rikt på naturressurser, særlig da gass fra områdene rundt Sui. Men samtidig er den også meget folkefattig og lite utviklet. Dette kan komme til å endre seg på meget kort tid, grunnet Gwadar.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Gwadar er en liten, litt søvnig, kystby i Pakistans vestlige Balochistan provins. Landsbyen Gwadar har ligget her i mange hundre år, og det sies at Alexander den store reiste gjennom her på vei tilbake til Makedonia. Landsbyen har vokst seg til en liten by, men har ikke vært så veldig viktig på noen måte.

Byen ligger i et område med en litt merkelig fortid, da det ble gitt til en omansk prins av khanen av Kalat, en lokal hersker. Den tilhørte dermed Oman fra 1797 og frem til 1958, da Pakistan kjøpte området tilbake for 90 millioner rupier. Lokalbefolkningen, en blanding av balocher, afrikanere og arabere, har hatt dobbelt statsborgerskap fra Oman og Pakistan frem til nå, en ordning som er på vei ut.

Pakistan har lenge hatt planer om å bygge ut en dypvannshavn i Gwadar, blant annet for å ha flere kystbaser for den pakistanske marinen. Man bygde det man kalte en minihavn eller en fiskerhavn i Gwadar etter krigen mot India i 1971. Denne kunne betjene skip opp til 1000 tonn. En større havn ble planlagt, men av forskjellige grunner har man aldri kommet lenger enn til planleggingsstadiet. Dette endret seg med den endrede globale situasjonen etter angrepene mot USA 11.september 2001. Kina, av årsaker vi skal komme tilbake til, fattet interesse for prosjektet, og ting begynte å skje.

Strategisk beliggenhet

Gwadar ligger strategisk meget velplassert ved munningen av Hormuz-stredet, 72 kilometer øst for den iransk-pakistanske grensen. Oljetankere og andre skip må gjennom dette stredet for å komme til og fra den arabiske gulfen. Billige iranske smuglervarer fyller hyllene i byens butikker, og er drivkraften for den lille økonomiske aktiviteten i området, i tillegg til noe fiskerinæring. Byen ligger 700 kilometer vest for den til nå eneste eksisterende havnebyen i Pakistan, nemlig storbyen Karachi, som er det viktigste drivhjulet i den voksende pakistanske økonomien.

Nettopp Karachi er på mange måter en modell for hvordan man ser for seg at Gwadar skal utvikle seg, bortsett fra at man vel håper at en vekst i Gwadar vil være noe mer kontrollert enn den har vært i Karachi. Disse to kystbyene skal for øvrig knyttes sammen via Makran kysthovedvei, som nylig ble bygget ferdig. Arbeidet med kystveien har vært problematisk, og har tatt fire år. Flom og regn ødela deler av veien kort tid etter at den ble åpnet, og dette skaper problemer for den økende mengden trafikk på veien. Før byggingen av denne kystveien var denne sørlige delen av Pakistan avkuttet fra resten av landet, unntatt fra luften.

Kinas interesser

Gwadar by er på ingen måte bemerkelsesverdig, men det er den nylig ferdigbygde havnen. Dypvannshavn-prosjektet startet 22. mars 2002, noe som gikk relativt ubemerket hen i verdenspressen, da avisoverskriftene fokuserte på den amerikansk-ledede krigen i Afghanistan. Etter at første fase i utbyggingen var ferdig, ble havnen erklært åpen i april

i år. Det mange ser på som den virkelige lanseringen av havnen vil komme etter at fase II i prosjektet er avsluttet.

Kina har store interesser i konstruksjonen, som tidligere nevnt, og bærer da også brorparten av konstruksjonskostnadene på 248 millioner amerikanske dollar. Pakistan selv stilte med 50 millioner dollar, mens Kina stod for de resterende 198 millionene. I tillegg til dette, har Kina bidratt med ekspertise og utstyr, og på det meste var det 450 kinesiske ansatte som jobbet på havneprosjektet. Som nevnt ovenfor er havnen åpen for trafikk, og endel skip har begynt å legge til kai ved Gwadar samtidig med at det arbeides på fase II for en mangedobling av havnekapasiteten. Man ønsker også å grave ut havnen noe mer, og Gwadar vil etter dette være blant verdens største dypvannshavner.

Kina har også lovet å hjelpe til med å knytte Gwadar til resten av landet gjennom en utbygging av jernbanenettverket. Havnen ses på som en mulighet ikke bare til å diversifisere havnetilgangen for Pakistan, men som et tilbud for havnetilgang til de sentralasiatiske landene, Afghanistan og kanskje det viktigste i denne omgang; det gir den kinesiske marinen en meget viktig og strategisk base som sikrer deres sjøveis forsyningslinjer, også kalt SLOC (sea-lines of communication.) Byggingen av denne havnen forsterker også det allerede gode forholdet mellom Kina og Pakistan.

Det vil være et viktig element for Kina å sørge for sikkerhet og stabilitet i energiforsyningen sin fra Midtøsten. Dette har høstet en del bekymring i USA, som kan komme i et konfliktforhold til Kina over Taiwan. Byggingen av Gwadar har også skapt bekymringer i Iran, som frykter Gwadar som en konkurrent til egne havner for det sentral-asiatiske markedet. Det bekymrer også India, som vil få en konkurrent til stillingen som stormakt i det indiske hav. India føler seg omringet av kinesiske baser, da India har hatt problematiske forbindelser til alle sine naboland, og nå ser at Kina utvikler strategiske relasjoner med samtlige av disse. Nå er det også slik at India vil utrykke skepsis over byggingen av Gwadar nærmest av prinsipp, men dette er noe man alltid regner med i forholdet mellom India og Pakistan.

Potensielle problemer

Gwadar havn er et gigantisk prosjekt som har skapt og vil fortsette å skape arbeidsplasser i området, og vil forhåpentligvis drive utviklingen videre. Nye veier bygges for å lette transporten fra Gwadar til resten av Pakistan, samt over grensen til Afghanistan, mot Kina og ikke minst mot Sentral-Asia. Flyplassen, eller flystripen, i Gwadar gjennomgår en oppgradering, og man kan faktisk allerede se forandringer i Gwadar hvis man ser på de siste tre fire årene. Det er mange som ønsker å kjøpe land, og nye prosjekter dukker opp nesten daglig. For investorene er det vanskelig å skille ut de seriøse blant disse, og mange har blitt lurt av svindlere.

Det er imidlertid mye som må på plass før en økonomisk bonanza av den typen den pakistanske regjeringen håper på skal finne sted. Det viktigste er politisk stabilitet, og det er en del problemer knyttet til dette med en sterk lokal-nasjonalistisk bevegelse som har sprengt bomber og angrepet regjeringsbygg i området. Disse er knyttet til en del føydale ledere, som imidlertid har liten støtte i befolkningen. I et forsøk på å øke støtten har de fortvilet prøvd å lokke den pakistanske regjeringen til å reagere med militæraksjoner som videre vil kunne føre til økt misnøye i befolkningen. Regjeringen har nektet å gå i denne fella, og har så langt heller satset på forhandlinger.

I tillegg til disse mer ekstreme gruppene finner man en usikkerhet hos mange i lokalbefolkningen. Med landpriser som skyter i været, og mange som ønsker å flytte hit fra resten av landet, er mange redd for at lokal innflytelse i området vil skrumpe hen og at andre grupper vil ta over.

Mange i Balochistan føler at de allerede er en minoritet i egen provins, da en stor andel av de afghanske flyktningene som kom til Pakistan på 80-tallet har bosatt seg i området og fått pakistanske papirer. Nå er de redd for at folk fra storbyene vil ta over alt. Løsningen, ifølge disse, er positiv diskriminering ved ansettelser, da folk flest i regionen ikke vil kunne konkurrere på lik fot med bedre kvalifiserte storbyfolk.

Skattefri sone

Den pakistanske regjeringen har varslet en del insentiver for å lette investeringer i området. Man har erklært Gwadar for en skattefri sone, hvor selskaper basert i den industrielle sonen vil kunne operere uten føderale skatter i de kommende 30 år. Regjeringen har også lovet å se på subsidier for energiforsyning til industriell og kommersiell virksomhet. Man har også åpnet for internasjonale investeringer etter modell fra skattefrie soner andre steder i verden.

Før en kommer så langt, må en imidlertid skape infrastrukturen som skal til, og selv om arbeidet med dette er godt i gang, er det fremdeles langt frem. Det delprivatiserte, statlige pakistanske oljeselskapet Pakistan Petrolium utforsker off-shore gassfelt i områdene utenfor kysten i Balochistan. Større internasjonale investeringer vil imidlertid nok la vente på seg til UNESCAP, FNs økonomiske og sosiale kommisjon for Asia og Stillehavet, har godkjent havnen. En UNESCAP-godkjennelse er på mange måter en sertifisering for havnen, men den lar nok vente på seg til veiforbindelsen til Gwadar har blitt bedret.

Lyse fremtidsutsikter

Gwadar har blitt kalt en neglisjert by i en neglisjert provins. Den pakistanske regjeringen satser på at Gwadar ikke bare skal virke som et økonomisk lokomotiv for Balochistan-provinsen, men også være en viktig faktor for å løfte hele landet opp økonomisk, samt det rent strategiske poenget at det gir den pakistanske marinen en mye tryggere base å operere ut fra. Alt dette, og mer til, kan Gwadar komme til å bety, ikke ille for en liten søvnig fiskerlandsby.

---
DEL

Legg igjen et svar