Et nytt utgangspunkt for fred

Krigen i Libanon er ikke bare en kamp om territorium, men om Israels eksistens.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[midtøsten] Haifa, Beirut og mange andre libanesiske og israelske byer og landsbyer er under ild. Hvem ville for noen få uker siden tenkt at det var mulig? Verden over har reaksjonen på bildene fra Libanon, Gaza og Israel vært sjokk og avsky.

Det var selvsagt godt kjent at Hizbollah – som med god grunn betraktes som en terrorgruppe – hadde opparbeidet seg et lager av Katyusha-raketter og langdistanseraketter. Det var heller ikke noen hemmelighet at Hizbollah opererer som en stat innad i staten, med sin høyt motiverte privathær og terroriststruktur. Det er Hizbollah – ikke libanesiske myndigheter og deres hær – som har kontrollert den libanesisk-israelske grensen siden israelernes tilbaketrekning i 2000.

Selv om Hizbollah styrer to ministre i den libanesiske regjeringen og flere parlamentsmedlemmer, fremmer ikke gruppen interessene til den libanesiske staten. Deres interesser er tvert imot definert i Damaskus og Teheran hvor mye av våpnene kommer fra. Denne ytre kontrollen er hovedårsaken til den pågående tragedien, som i realiteten er en såkalt stedfortrederkrig.

Hvem er stedfortredere for hvem, og for hvilken sak? La oss se på bakgrunnen for denne krigen. Innad i Hamas, som også er sterkt påvirket av Syria og Iran, oppsto det i etterkant av valgseieren og det følgende mandatet til å styre de palestinske områdene, en grunnleggende debatt om hvorvidt organisasjonen skulle anerkjenne staten Israel. Man sto rett foran et gjennombrudd da Hamas-ledelsen (med base i Damaskus) beordret angrepet på en militærpost i Israel der flere soldater ble drept og én bortført.

Israels påfølgende militære respons som uvegerlig måtte forårsake mange palestinske ofre, var åpenbart forutsett og til og med kaldt innkalkulert i beregningene til de som organiserte angrepet. Den gryende palestinske enigheten ble torpedert, en anerkjennelse av Israel gjort irrelevant, og de radikale gikk nok en gang av med seieren.

Et par dager senere fulgte Hizbollah opp med å bortføre ytterligere to israelske soldater på den libanesisk-israelske grensen og gjorde det dermed klart at Hamas og Hizbollah hadde samordnet aksjonene sine for å fremprovosere en storstilt konfrontasjon med Israel. Alt dette skjedde bare dager før G8-møtet i St. Petersburg, hvor Irans atomambisjoner hadde høyeste prioritet.

Radikale krefter. Den pågående krigen i Libanon er ikke en krig mellom den arabiske verdenen og Israel. Det er tvert imot en krig iscenesatt av regionenes radikale krefter – Hamas og Islamsk Jihad blant palestinerne, Hizbollah i Libanon, pluss Syria og Iran – som kategorisk avviser enhver overenskomst med Israel. Det var tre grunner til å skape konflikten: For det første, å lette presset som var oppstått mot Hamas fra det palestinske samfunnet om en anerkjennelse av Israel. For det andre, å undergrave en demokratisering av Libanon som vil marginalisere Syria. Og for det tredje, å ta oppmerksomheten fra debatten om Irans atomprogram, og demonstrere for Vesten hvilke «redskaper» de har til rådighet i en eventuell konflikt.

Moderate arabiske regjeringer er fullstendig klar over hva som står på spill i denne krigen: Det handler om Syrias regionale hegemoni over Libanon og Palestina, og om Irans hegemoniske krav på hele Midtøsten. Likevel kan krigen i Libanon og Gaza vise seg å være en grov feilkalkulering fra de radikales side. Ved å fyre av raketter mot Haifa, Israels tredje største by, har en grense blitt sprengt. Fra nå av er det ikke lenger et spørsmål om territorier, tilbakeføring eller okkupasjon. Hovedspørsmålet er i stedet blitt den strategiske trusselen mot Israels eksistens.

Den avvisende fronten har undervurdert Israels besluttsomhet og evne til gjengjeldelse. Det er blitt bevist at det ikke er noen vei tilbake til status quo i Libanon, og Irans hegemoniske ambisjoner er blitt avdekket for hele verden. Det ustrategiske i dette er åpenbart, for det krever ikke mye fantasi for å se hvordan Midtøsten ville se ut om en iransk atomparaply skulle beskytte de radikale.

Feilkalkuleringen vil bli åpenbar etter hvert som fire forhold utvikles:

  • Israel unngår å bli trukket inn i en bakkekrig i Libanon.
  • FNs resolusjon nr 1559 – som krever avvæpning av alle militser i Libanon ved hjelp av det internasjonale samfunn – blir iverksatt og en tilbakevending til status quo blir gjort umulig.
  • Dagens (de facto) anti-hegemoniske koalisjon, bestående av moderate arabiske stater (inkludert moderate palestinere) utvikler seg til å bli et solid og seriøst fredsalternativ.
  • Midtøsten-kvartetten, ledet av USA, blir aktivt involvert for en levedyktig løsning og bidrar med den nødvendig politiske, økonomiske og militære garantiene for å opprettholde løsningen over tid.

Muligheter for fred. Israel har en nøkkelrolle å spille her. To ganger trakk de unilateralt tilbake styrker til de anerkjente grensene – fra Sør-Libanon og Gaza. Begge gangene resulterte Israels land-for-fred strategi i land-for-krig. Når Israels eksistens nå er truet, synes en fredsløsning med de arabiske nabostatene å være mer uoppnåelig enn noensinne.

Jeg tror dagens krig i Libanon kan åpne opp nye muligheter for fred. Jo raskere våpnene stilner i Libanon, jo bedre. Men la oss ikke glemme krigens utgangspunkt: Konflikten innad i Hamas rundt en eventuell anerkjennelse av Israel. La oss heller ikke glemme de moderate arabiske regjeringenes holdning til denne krigen og til de skjulte intensjonene til dem som startet den.

Israels sikkerhet gjør en restrukturering av Libanons indre organisering og en garanti for statens suverenitet til et udiskuterbart punkt. Tiden er inne for å spille det syriske kortet og hjelpe president Bashar-al-Assad inn på veien mot normalisering. Med Golanhøyden har Israel nøkkelen i hånden. Uten Syria står Iran helt alene. Irak ville også tjene på en slik utvikling.

Situasjonen er ikke så håpløs for palestinerne som den ser ut til. I israelske fengsler har det blant ledende innsatte Fatah- og Hamas-palestinere utviklet seg en konsensus for å akseptere en palestinsk stat innen grensene fra 1967. Denne nye palestinske realismen må støttes. Men det finnes ingen vei utenom det historiske punktet juni 1967 (for noen av partene).

Har forståelsen av en ny strategisk trussel fått debatter om landområder og bosetninger til å synes irrelevante for israelerne? Fordi denne krigen er rettet mot Israels eksistens, vil strategisk og dermed regional sikkerhet bli desto viktigere.

Hvordan vil så Israel definere sin sikkerhet i fremtiden? For øyeblikket vektlegger Israel massiv gjengjeldelse, men de ville være tjent med å utnytte de politiske og diplomatiske mulighetene denne krigen bringer med seg til å ta initiativet for å innby til en omfattende fred til alle som anerkjenner deres eksistens og tar avstand fra vold på permanent basis – ikke bare i ord, men også i handlinger.

Dette er øyeblikket for å tenke stort! Det gjelder ikke bare Israel og deres naboer, men også USA og Europa. Denne krigen tilbyr en mulighet for varig fred. Vi må ikke la den gå fra oss.

Av: Joschka Fischer

Joschka Fischer har vært leder for det tyske partiet De grønne i 20 år, tysk utenriksminister og visekansler fra 1998 til 2005.

© Project Syndicate/Institute for Human Sciences

Oversatt av Anne Arneberg

post@nytid.no

---
DEL

Legg igjen et svar