Et nytt ideologisk paradigmeskifte?

Venstresiden har våknet, skal vi tro Bim Clinell i boka om Attac.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Men den kalde krigens slutt mista dei rikaste hemningane og vi på venstrekanten mista språket», skriver Berge Furre i forordet til den norske utgaven av boka «Attac – grasrotas opprør mot markedet» av svenske Bim Clinell. I et langt perspektiv er det kanskje ikke snakk om lange stunden, men for venstresidens aktører har det vært snakk om en evighet. På 1990-tallet mistet store deler av verden sin motkraft, og de aktørene som stod steile, mistet enten sitt språklige fotfeste eller sparket ut i løse lufta. Det kunne naturligvis ikke vare.

Enhver dominerende og påtrengende trend får etterhvert sitt opprørske motstykke. Spørsmålet er naturligvis om man står foran et nytt ideologisk paradigmeskifte, eller om barna av 1968 snart blir lei av å kaste stein på sine foreldre som løper avgårde.

Bim Clinell er en saklig journalist, og farer derfor ikke rundt med ideologiske konklusjoner i sin tynne bok. Derimot gir hun et godt innblikk i hvilket tomrom Attac dukket opp i, hvordan og hvorfor bevegelsen har spredt seg så fort og hvem som har kastet seg på bølgen. Sagt på en annen måte og med et spørsmål; hvorfor ble den første steinen kastet?

Sagt på en tredje måte og med et eksempel: Frankrikes general de Gaulle skal i sin tid ha fått installert doble sett med strømmålere. Det ene settet sto på om dagen og målte strømmen mens staben jobbet. Om kvelden slo generalen på settet som målte hans private forbruk og dette betalte han selv. De siste 10-15 årene har politikere imidlertid havnet i rampelyset på grunn av økonomisk og høyst privat griskhet.

Utryggheten

I 1994 viste en meningsmåling i Frankrike at den store skrekken for de fleste franskmenn ikke var å miste jobben, som tidligere, men å miste alt og havne på gata.

Det var da også en pirking i det franske trygdesystemet som utløste Desemberbevegelsen – «den største streikebølgen i Frankrike siden mai 1968» – i 1995, noe Clinell kaller opprinnelsen til Attac. Landet var lammet i nær en måned og den ene yrkesgruppen etter den andre i offentlig sektor stilte opp – med stor støtte fra resten av befolkningen. Sosiolog Henri Vaquin uttalte seg på følgende måte:

«Denne konflikten i offentlig sektor er bare den synlige bølgetoppen over en dyptgripende samfunnskrise».

Clinell nevner flere ting som bygget opp under den misnøyen som fikk sitt endelige uttrykk i Attac 1998, blant annet den massive motstanden og mobiliseringen mot MAI-avtalen på begynnelsen av året 1998.

Det konkrete startskuddet for Attac kom imidlertid med redaktør Ignacio Ramonets lederartikkel i Le Monde Diplomatique 1. desember 1997, som åpnet slik:

«Tyfonen som herjer Asia-børsene, truer resten av verden. Globaliseringen av finanskapitalen er i ferd med å sette befolkningen i en tilstand av allmenn utrygghet», skriver Ramonet og foreslår opprettelsen av den verdensomspennende ideelle organisasjonen «Action pour une taxe Tobin d’aide aux citoyens», bedre kjent under forkortelsen Attac. Den primære målsettingen var å jobbe for å innføre Tobin-skatten, en avgift på spekulativ, internasjonal handel. Ikke noe tidligere nummer av månedsavisa har ført til en lignende leserstorm. Skyteskivene ble forkortelsene WTO, IMF og OECD. Første møte ble holdt i mars 1998 og den 3. juni var Attac stiftet i Frankrike. I oktober samme år hadde organisasjonen fått 1300 medlemmer. Fem måneder senere: 5.000. Ett år etter starten: 10.000 medlemmer. Juni 2000 betalte 25.000 enkeltpersoner sin medlemsavgift til Attac. Omtrent samtidig får Attac rundt 800.000 besøk i måneden på sin nettside. Og resten, kan man si, er samtidshistorie. Denne uken ble Attac stiftet i Norge.

Moderne nettverk

Men hva er det som er så genuint nytt med Attac? Alt og ingenting, er man fristen til å si. Globaliseringskritikk og maktkritikk er intet nytt. Tobin-skatten ble foreslått allerede i 1972. USA-hatet er en gammel årgang. Den tredje verden har vært sulten lenge.

Dette til tross representerer Attac en ny og tidsriktig måte å tenke politikk på. Organisert i moderne nettverk med god gammeldags folkeopplysning som våpen, blir organisasjonen slagkraftig så lenge den er i stand til å forene steinkasting med høy hjerneaktivitet, forene folk på tvers av ideologiske skillelinjer og forene prinsipiell kritikk med få, konkrete enkeltsaker som overskrift. Noe av det mest bemerkelsesverdige med Attac, er at bevegelsen ser ut til å ha vekket en del mennesker som var på sitt mest aktive for 33 år siden. Uenighetene som har vært framme i forkant av Attac-møtet denne uken, handler ikke bare om et ja eller nei til EU, men også om venstresidens behov for å definere organisasjonen inn i sitt eget verdensbilde. Innføring av Tobin-skatt, gjeldsslette, avskaffelse av skatteparadis er det voksende enighet om langt inn i de mest konservative og pengesterke sirkler. Derimot vil kritikken av den generelle liberale trenden i verden, som Attacs plattform direkte uttaler seg kritisk om, stoppe ved sosialdemokratiets dørstokk – nettopp fordi de ikke kan kritisere status quo uten å bedrive altomfattende, dypt angrende og ideologisk selvkritikk. Derfor er Attac mer enn noe annet en forståelsesmodell og et orienteringspunkt for en venstreside som lenge har vært i villrede, som både Clinell og Berge Furre påpeker(uten dermed å erklære eierskap). Og viktigst av alt har venstresiden et sterkt behov for å erobre tilbake begreper som nyliberalismen stjal mens radikalerne tørket seg bak ørene. «Den nyliberale propagandaen hyller en samfunnsorden som inntil nylig gikk under betegnelsen kapitalisme. Den har klart å legge beslag på på dynamiske benevnelser som «fornyer», «moderne» og til med «revolusjonær. Dermed blir motstanderne «bakstrevere», «gammelmodige» og til og med «reaksjonære»», som Clinell skriver. Forfatteren, som også tidligere har skrevet bok om den franske høyrebevegelsens fremmarsj i Frankrike og som bor i landet, nevner også andre eksempler på at venstresiden – inntil nylig? – ble presset til grublende taushet. For eksempel Front National og partiets nestleder formulerte seg slik, da rasismen var på sitt mest arrogante i 1995:

«Vi er i ferd med å gjennomføre en kulturrevolusjon som innebærer at vi innfører venstresidens metoder i en høyrebevegelse».

Etter murens fall tok altså høyrekreftene over de organisasjonsmodellene som hadde gjort venstresiden så sterk i Frankrike. Bim Clinell mener dette er hovedårsaken til at Attac spredte seg så fort i Frankrike. Strukturene var der, det var bare å vekke dem til live og skyve tilside Le Pen og hans menn.

Inspirasjonsskrift

«Attac – grasrotas opprør mot markedet» er nok ment som et kort innføring og minner mest om en lang artikkel som siden er utvidet med kunnskap som sitter i journalistens kropp, noe alle de innimellom malplasserte henvisningene til den høyreekstreme franske bølgen kan være et tegn på. Clinell beveger seg på overflaten av alle de strukturelle forandringene i økonomien og samfunnet som har inntruffet de siste 10-20 årene. Dessuten gir hun en del innblikk i Attac som nok har rukket å bli allmenn kunnskap innenfor visse kretser i Norge allerede. Skal man ta Clinell og Attac på alvor, er det altså viktig å gå videre; lese, få innsikt og forstå de mekanismer som beveger vårt nye, økonomistyrte liv. Tidens radikale sosiologer har fått en renessanse og fremstår som klokere enn noensinne i sine tykke bøker.

Dog – som en innføring i en folkelig og intellektuell bevegelse, som har rystet Vestens statsledere og deres forlengede forkortelser, er boka viktigere og vektigere enn tykkelsen skulle tilsi. Tonen i boka er for nøktern og «journalistisk» til at den kan gå for å være en pamflett, men som et inspirasjonsskrift er den midt i blinken – og i tiden. Er det noe boka og bevegelsen viser, så er det at tiden er overmoden for aktiv og målrettet handling fra folk flest. Eller for å si det med Ignacio Ramonet, fra en lederartikkel i Le Monde Diplomatique januar 2000:

«Vi har fått nok av å se markedet bestemme i de folkevalgets sted. Vi har fått nok av å se verden blir forvandlet til en handelsvare. Vi har fått nok av å svelge, resignere og la oss kue».

---
DEL

Legg igjen et svar