Et nyanserende bilde

Når leste du sist en selvbiografisk tegneserieroman av en ung kvinnelig iransk forfatter?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvis svaret er aldri, er det bare én av grunnene til å lese Marjane Satrapis Persepolis. En annen grunn er at det er en god bok som nyanserer bildet av Iran, en bok som kan få deg til både å gråte og le samtidig som du lærer noe.

Marjane Satrapi er født i 1969 i Iran. Hun gikk på det franske gymnaset i Teheran hvor hun vokste opp. Hun har gått på skole i Wien og studert illustrasjon i Strasbourg. Nå bor Marjane Satrapi i Paris og leverer bidrag til aviser og tidsskrifter over hele verden. Hun har også gitt ut barnebøker.

Persepolis er oversatt fra fransk av Asbjørn Øverås. Den ble en stor suksess i Frankrike, har vunnet flere priser, er oversatt og utgitt i en rekke land, herunder Sverige, USA og Tyskland.

Historisk perspektiv

I Persepolis følger vi oppveksten til Marjane; det starter med at hun som seksåring drømmer om å bli profet og fører lange samtaler med Gud. Men som datter av progressive, intellektuelle og politiske foreldre blir hun tidlig opptatt av hva som skjer rundt henne, hun leser bøker, hun ønsker å være med å demonstrere.

Satrapi forteller oss den nære historien til Iran samtidig som hun viser hvordan denne historien har påvirket enkeltmennesket. I fortellingen får Marjane vite at den styrtede keiseren var hennes oldefar og at bestefaren hennes var en prins som ble kommunist og gikk ut og inn av fengselet.

Etter revolusjonen i 1979 får Marjane treffe onkelen sin som har sittet fengslet, han forteller sin historie og blir hennes helt. Men hun får ikke ha onkelen sin lenge, han blir fengslet og henrettet. En rekke av familiens slekt og venner forlater landet. Men foreldrene til Marjane ønsker å bli, delvis fordi de har gode jobber i Iran og det vil være vanskelig å få jobb i et vestlig land som Iraner. Så kommer krigen mot Irak. Universitetene stenges, grensene stenges. Og den individuelle friheten reduseres mer og mer i islams navn. Etter krigen når grensene igjen er åpnet og Marjane er fylt fjorten bestemmer foreldrene seg for å sende henne alene til Wien. Marjane er opprørsk og full av motstand mot påbud hun blir påført, hun utsetter seg stadig for fare og foreldrene tror hun vil ha det bedre i Wien.

Kultursjokk

Det er klart at det ikke er lett for fjortenårige Marjane å komme til en fremmed by, i et fremmed land i en annen verdensdel, uten kjente, uten å beherske språket og å bli møtt med en helt annen kultur. Dette tatt i betraktning klarer hun seg ganske bra, ganske lenge. Likevel føler hun seg aldri helt akseptert, hun blir ikke vestlig. Etter fire år reiser hun tilbake til Iran og til foreldrene sine, for å finne ut at hun er blitt for vestlig for Iran. Etter en tid søker hun Kunstakademiet og kommer inn, boken slutter med at hun på nytt forlater Iran for å studere videre i Frankrike.

Tegneserieformatet gjør at det ikke tar lang tid å lese disse 340 sidene. Likevel får Satrapi uttrykt veldig mye ved hjelp av tegninger og tekst, ikke bare historien til Marjane selv og tidvis hennes families, men Irans historie blir også formidlet på en forbilledlig måte. Satrapi nyanserer bildet mange av oss har av Iran. Som hun selv sier i forordet blir Iran stortsett omtalt i forbindelse med fundamentalisme, fanatisme og terrorisme: «Som iraner, som har levd mer enn halve livet mitt i Iran, vet jeg at dette bildet er langt fra sant. Det er derfor det var så viktig for meg å skrive Persepolis. Jeg synes ikke at en hel nasjon skal dømmes etter de gale handlingene til noen få ekstremister».

Åpner dører

Satrapi beskriver hverdagslivet sitt som student i Teheran, hvordan de viste motstand mot regimet gjennom små ting som å bære sjalet på en slik måte at noen hårlokker vistes. Hun beskriver også forskjellen mellom den offentlige sfære og den private sfære. Fester med musikk og alkohol; gutter og jenter sammen, uten at jentene var tildekket, alt dette var strengt forbudt og alt fant sted.

Satrapi har klart å skrive og tegne en virkelig god tegneserie, som har mange fellestrekk med romanen, derfor er det fristende å kalle det en tegneserieroman. Presist og konsist forteller hun hva hun har opplevd, og det treffer leseren, det berører leseren. Tegningene er gode og formidler historien i minst like stor grad som teksten. Streken er enkel, på grensen til det naive, detaljene viser at dette er en personlig beretning. Formen kler fortellingen og Satrapi behersker både ordet og bildet.

Det finnes ikke så mange tegneserieromaner av unge iranske kvinner, iallfall ikke på norsk. Det finnes heller ikke så mange bøker som i så stor grad både er nyanserende og lærerik, samtidig som den kan få deg til å både le og gråte. Dette er en politisk bok som kan være med å åpne noen dører i en tid da det konstrueres store skiller mellom «oss» og «dem». Jeg håper mange vil lese Persepolis.

Dette er en viktig utgivelse og det er prisverdig at forlaget No Comprendo Press har utgitt og oversatt denne boka til norsk. Prisverdig er det også at Norsk Kulturråd har gjort den tilgjengelig på norske bibliotek via innkjøpsordningen. Noe som er uvanlig for oversatte tegneserier. Jeg håper det kommer flere bøker fra Marjane Satrapi og at også de vil bli tilgjengelig på norsk.

---
DEL

Legg igjen et svar