Et norsk Abu Ghraib?

Vi kan ikke utelukke at norske soldater vil gjøre seg skyldige i brudd på Folkeretten, skriver førsteamanuensis Torkel Brekke i ukas kronikk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Afghanistan har lenge vært Norges militære hovedsatsingsområde. I september overtar Norge ledelsen av et såkalt regionalt stabiliseringslag i den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF i Meymaneh. Formålet med slike stabiliseringslag er å utvide afghanske myndigheters autoritet i provinsene, noe som er en forutsetning for en gradvis overføring av ansvar for sikkerheten til afghanske sikkerhetsstyrker, og for stabilitet i landet på sikt. Det er positivt at Norge bidrar til stabiliteten i Afghanistan. Men med de erfaringene vi nå begynner å få fra internasjonale operasjoner, slik dette f.eks. er dokumentert av Professor Bård Mæland i boken Skadeskutt idealisme – norsk offisersmoral i Kosovo, vet vi at man ikke kan utelukke at norske soldater vil gjøre seg skyldige i brudd på Folkeretten. Sannsynligheten for dette øker selvsagt med antall soldater i tjeneste.

Det største og tydeligste eksemplet på hvor galt det kan gå var de amerikanske overgrepene i Abu Ghraib, som ble et symbol på USAs feiltrinn i den globale krigen mot terror. USA hadde hele tiden hevdet at de skulle befri Irak fra Saddam Hussein og demokratisere hele Midtøsten, men i okkupantens fengsel foregikk grov mishandling av uskyldige irakere. Senere har man fått lignende historier fra Afghanistan, hvor altså Norge nå øker sin tilstedeværelse. I forbindelse med avsløringene om Abu Ghraib uttalte krigspsykolog i Forsvaret, oberstløytnant Pål Herlofsen, til Dagbladet (7. Mai 2004): «Problemet er at mange nå framstiller dette som handlinger utført av en horde dumme amerikanere, og at dette ikke kunne skjedd med for eksempel norske soldater. Selvfølgelig kan dette også skje med dem.»

Det er situasjonen som avgjør om potensialet for slike handlinger blir manifestert i faktiske overgrep. Derfor må vi forstå hva som er spesielt og nytt ved den typen konflikter som norske soldater faktisk deltar i nå og i nærmeste framtid.

En global anti-geriljakrig

Jeg vil komme med to enkle, nesten banale, påstander. For det første mener jeg at krigen mot terrorisme tenkes, planlegges og utkjempes som en global antigeriljakrig. For det andre mener jeg at en antigeriljakrig aldri er blitt ført, og aldri i framtiden vil bli ført, på en måte som er i nærheten av å tilfredsstille Folkeretten. Hvis disse to påstandene er riktige, vil man måtte ta inn over seg at norske soldater vil bli involvert i konflikter og situasjoner hvor folkerettslige problemstillinger vil slå inn med stor tyngde. Derfor bør politikere, byråkrater og militært personell som er med på planleggingen av norske bidrag i internasjonale operasjoner, tenke gjennom eventuelle konsekvenser av at bilder av norske soldater framstår som overgripere i internasjonale media.

La oss se på min første påstand, altså at krigen mot terrorisme tenkes, planlegges og utkjempes som en global antigeriljakrig. General Wesley K. Clark må regnes som ekspert på krig og krigføring etter sin tid som øverstkommanderende for NATOs styrker i Europa og en sentral aktør i NATOs engasjement på Balkan på midten av 90-tallet. De fleste av oss husker vel General Clark best som CNNs kommentator for militær saker, nå da krig i stor grad er forvandlet til underholdning på TV. I boken Winning Modern Wars skriver Clark at det var først etter at amerikanske styrker hadde okkupert Bagdad i februar 2003, at man forsto hva slags krig man egentlig ville få i Irak. Man så nemlig ganske snart begynnelsen på de bakholdene, skyteepisodene og eksplosjonene som viste at en geriljakrig på lav intensitet var begynt, skriver Clark (s. 158). Og slik har det fortsatt. Krigen i Irak ble fra et militært synspunkt raskt en geriljakrig, hvor fienden ikke bærer uniform og ikke gir seg til kjenne, men angriper myke mål når og hvor det måtte passe ham. Francis Fukuyama har i likhet med Clark vært moderat kritisk til hvordan militærmakt er blitt anvendt i krigen mot terrorisme, og han er kritisk til det manglende diplomatiske forarbeid utført av USA rundt krigen mot Irak. Fukuyama skrev i det konservative tidsskriftet The National Interest sommeren 2004 en kritikk av Charles Krauthammers ideal for amerikansk utenrikspolitikk som en global innsats for demokrati og sikkerhet med militære midler. Fukuyama definerte USAs globale kamp mot terrorisme på en måte som går igjen i mange analyser: «The War on Terror is, in other words, a classic counter-insurgency war, except that it is one being played out on a global scale.» Viderer er slike anti-geriljakriger svært vanskelige å utkjempe og vinne fordi USA og dets allierte er helt avhengige av holdningene i den bredere befolkning der terrorister skjuler seg. Global anti-geriljakrig krever en finjustert blanding av militærmakt levert med presisjon, politisk dømmekraft, og ekstremt god etterretning, mener Fukuyama. Man må ødelegge motstanderen, sier Fukuyama, uten at hele befolkninger blir fiendtlig innstilt av metodene man bruker.

Krigens etikk i en ny tid

Dermed er vi over i min andre påstand, nemlig at det ikke er mulig å føre en antigeriljakrig uten å begå overgrep mot uskyldige og uten å bryte krigens folkerett. Det er heller ikke mulig å føre den uten å mistenkeliggjøre store grupper mennesker, og skape mistro og hat. Den viktigste årsaken til at dette er umulig, er selvsagt at fienden er usynlig og blander seg med den lokale befolkning, og finner tilflukt og en viss grad av støtte her. Derfor har en okkupant en svært krevende oppgave med å identifisere motstandere.

Jeg har diskutert disse to påstandene med dem som burde vite ganske mye om det, nemlig med ansatte i Forsvaret. Mange av dem har vært i tjeneste på Balkan, i Afghanistan eller Irak. De aller fleste av dem er enige i disse påstandene. Det mest positive i denne situasjonen, er at Forsvaret selv innser disse problemene. Alle er enige om at vi står overfor grunnleggende og alvorlige nye problemer av juridisk og etisk art. Vi kan se på hvordan disse problemene håndteres i dokumentet Styrke og relevans, et strategisk konsept fra 2004 som gir det sikkerhets- og forsvarspolitiske rammene for Forsvarets virksomhet: «En rekke av de krisehåndteringsoperasjoner som det kan bli aktuelt for Norge å bidra til i fremtiden, vil kunne sette store krav til Forsvarets evne til å takle folkerettslige vanskelige situasjoner. Det er viktig at trening og utdanning reflekterer dette… Internasjonal terrorisme og asymmetrisk krigføring har allerede illustrert denne problemstillingen. Jus ad bellum vil alltid være et politisk ansvar. De norske mannskapene som deltar i skarpe militære operasjoner skal konsentrere seg om jus in bello.»

Forsvarets ledelse innser altså klart at man vil få folkerettslig vanskelig situasjoner, og at dette krever mye av den enkelte soldat. Selvsagt vil utdannelse hjelpe mye for å unngå at norske soldater deltar eller godtar overgrep, men utdannelse vil aldri være nok fordi selve situasjonen soldatene havner i, er av en slik natur at Folkeretten til stadighet blir satt på prøve. Soldatene blir satt inn i en situasjon som oppfattes som en legitim geriljakrig av visse grupper, og hvor taktiske forhold tvinger USA og andre allierte til å definere sin aktivitet som en anti-geriljakrig. Da hjelper det ikke at norske politikere tviholder på at norske soldater bare gjør gjenoppbyggingsoppgaver og vaktoppdrag. Vi må ikke være naive og tro at overgrepene skjer fordi amerikanere er dummere eller mer brutale enn nordmenn. Vi kan gå tilbake til psykologien. Overlege Lars Weiseth ved Kontor for psykiatri i Forsvarets Sanitet uttalte til Dagbladet (7. Mai 2004): «I gerlijakrigføring – slik man opplever i Irak, blir kanskje kamerater drept på en måte man opplever som skitten og urett. Da er det lett å la raseriet ta overhånd.» Dette handler om hvordan man definerer en situasjon, om hvordan man planlegger en konflikt ut fra sine grunnleggende antagelser om hvordan verden ser ut.

Norge – fredsnasjon?

Det er først når vi setter et mulig norsk Abu Ghraib i sammenheng med vår tenkning om Norges rolle i verden, at konsekvensene av et slikt scenario blir tydelige. Jeg mener at det eksisterer en motsetningen mellom norsk sikkerhetspolitisk tenkning slik den utformes i tradisjonelle forsvarspolitiske miljøer, hvor alliansen med USA og NATO er bærebjelken, og slik den utformes i utenrikspolitiske miljøer, som har bygget opp Norges image som fredsnasjon, og hvor FN er bærebjelken. Det er Norges mulighet for en fortsatt utenrikspolitisk profil som fredsnasjon og fredsmegler som står på spill. Denne politikken er blitt formulert av utenrikspolitikere og diplomater og er institusjonalisert i UDs avdeling for fred og forsoning. Statsminister Kjell Mange Bondevik er også engasjert i dette arbeidet. I en tale 15. februar 2004 sa han: «For meg er det en visjon at Norge skal framstå som en fredsnasjon… Norsk fredsinnsats i Guatemala, i Midt-Østen, i Sri Lanka og i Sudan er eksempler som viser at Norge lar teori følges av praksis. Også Filippinene og Haiti er steder hvor norsk innsats for forsoning og fred nå er ønsket.»

Utmerket, men hva hvis slik innsats ikke er ønsket lenger fordi Norge plutselig oppfattes som krigsnasjon, ikke en fredsnasjon? Problemet har ligget latent en stund, men det blir stadig tydeligere fordi den internasjonale politiske utvikling går i en retning som gjør de to posisjonene stadig mer uforenelige. Norges politiske personlighet er splittet. De tradisjonelle forsvarspolitiske miljøenes vektlegging av forholdet til USA er på kollisjonskurs med utenrikspolitikeres og diplomaters arbeid for fred og forsoning. Deltagelse i internasjonale operasjoner kan vise seg å være uforenelig med en rolle som fredsnasjon. Det å bygge videre på Norges rolle som fredsnasjon krever at verden ser Norge som et land med en høy grad av politisk og moralsk integritet. Hvis og når norske soldater havner på CNN og al-Jazeera som overgripere – i Irak, Afghanistan eller Kosovo – vil dette på en rask og effektiv måte ødelegge Norges anseelse som en nøytral og uavhengig fredsnasjon. Det er vanskelig å se at norske politikere har ofret dette dilemma en eneste tanke.

---
DEL

Legg igjen et svar