Et Norge med kapitalkontroll!

Det fins mange alternativ til EØS-avtalen. Det beste er et Norge med kontroll over kapitalbevegelsene over grensene våre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EØS-avtalen har i ti år blitt brukt som mantra: «Det fins ikke noe alternativ til EØS.» Det er en tvangstanke uten reelt grunnlag.

Hvis Norge går ut av EØS, havner vi ikke i det store intet. Vi fanges opp av de rettigheter og plikter vi har som medlem av WTO. (Se forrige nummer av Ny Tid.)

Også økonomiske fordeler

Til nå har Norge – i motsetning til mange u-land – hatt klare økonomiske fordeler av WTO-reglene. Det er tross alt rike land som har lagd regelverket. Og EUs proteksjonisme har først og fremst hatt brodd mot u-land og land i Øst-Europa: mot import av landbruksvarer, stål og tekstiler. Det rammer ikke Norge.

Det blir derfor ingen katastrofe å stå utafor EØS. Det blir snarere klare økonomiske fordeler for samfunnet som helhet når tapet på gassmarkedsdirektivet veies mot økt tollbelastning på fiskeeksporten, når vi kan støtte næringslivet i distriktene mer effektivt enn i EØS, når vi kan skjerme noen av de arbeidstakerne som EØS har utsatt for så hardhendt konkurranse – og når vi kan unngå noen av de helseskadene og matbårne sjukdommene som EØS påtvinger oss.

Men derfra kan det utvikles et alternativt Norge i mange retninger, for eksempel ett som angriper et kjernepunkt i EØS – den frie flyten av penger over alle grenser.

Uten grenseløs flyt

Hvis vi innfører begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, vil mye endre seg. Det kan hindre kapitalflukt og gi bedre muligheter for en mer rettferdig fordeling av skattene på arbeidsinntekter og arbeidsfrie inntekter. Det kan gi langt bedre muligheter for å dempe konjunktursvingninger og holde en stabilt høy sysselsetting.

Det kan videre hindre at de med mest penger å plassere, kjøper seg pensjoner og sosialforsikringer utenlands og undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons- og trygdeordningene.

Kredittstyring

Stortinget diskuterer hver høst hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant kommuner og forbrukere. Samtidig kan private kredittinstitusjoner sprenge alle rammer for forsvarlig pengebruk når det er penger å tjene på utlån – fordi det ikke er mulig å styre det samlede utlånet.

Den styringa forsvant da det ble fritt fram å flytte penger over grensene våre.

Av og til tar det helt av: Høsten 1998 dreide debatten på Stortinget seg for eksempel om det var to milliarder mer eller mindre som skulle til for å skape balanse i norsk økonomi. Samme året økte private kredittgivere sine utlån med 165 milliarder kroner! Halvparten av utlånet kom fra utenlandske banker.

Offentlig sektor støtpute

Dette utlånet lar seg ikke kontrollere når penger skal flyte fritt, som i EØS. Eneste utvei for Stortinget var å sultefore offentlig sektor – for å motvirke den inflasjonen som det ukontrollerte utlånet skapte,

En offentlig regulering av lånemengden i samfunnet forutsetter at vi kan regulere valutastrømmene over grensene våre. Kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen. Hvis slik regulering følges opp med en aktiv konsesjonspolitikk som kan hindre oppkjøp av norske bedrifter og naturressurser når viktige samfunnshensyn står på spill, har vi vunnet tilbake mye av den handlefriheten som EØS tar ifra oss.

Er kapitalkontroll mulig?

Men er det mulig med slik kapitalkontroll midt i globaliseringen? Svaret er ja – ifølge UNCTAD, IMF OG Verdensbanken. Det de er uenige om, er hvor lurt det er og i hvilket omfang det bør settes inn kapitalkontroll.

Valuta- og finanskrisene i 1998 førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, tok et oppgjør med den frie kapitalflyten. («Trade and Development Report 1998»).

Forsvar mot kriser

UNCTAD-rapporten fastslår at land må ha lov til å innføre kapitalkontroll fordi slik kontroll «er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet.»

UNCTAD-rapporten hevder at kapitalkontroll «spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene.» Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land – ifølge UNCTAD.

Krisene sprer seg nettopp på grunn av «global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser.» Da kan ikke løsningen være mer av det som skaper problemene, slik IMF krever med sine stadige pålegg om å liberalisere kapitalbevegelsene ytterligere.

Intet tabu

UNCTAD fastslår at kapitalkontroll ikke på noen måte er et tabu i dagens verden – og viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll også fra det nyliberale 1990-tallet. Det er også en myte at slik kontroll med kapitalbevegelser bare tas i bruk i såkalte «anti-marked»-land.

Kapitalkontroll innføres, ifølge UNCTAD, av to hovedgrunner: som ledd i overordna økonomistyring på kort sikt og for å oppnå langsiktige utviklingsmål. Kontrollen kan ta mange former og rettes mot ulike typer pengeflyt. UNCTAD-rapporten går i detalj inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt om på kloden.

Kontroll med penger inn

Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, ved at salg av verdipapirer til utlandet forutsetter offentlig godkjenning, ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firmaer. Alt forbys i EØS.

Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt eller begrenses ved at det lages egne regler for utenlandske investorer. Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap. Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd. Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken. Alt forbys naturligvis av EØS.

Kontroll med kapitalflukt

Kontroll med pengeflyt ut av landet kan rette seg både mot direkte-investeringer og mot kjøp av verdipapir i utlandet. Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, for eksempel ved å kreve at profitten blir stående innenlands et bestemt tidsrom. Lengden av tidsrommet kan varieres etter hvordan valutabeholdningen utvikler seg.

Det kan legges begrensninger på hvor store aksjeposter innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet. Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta slik at den ugunstige kursen brukes ved de pengebevegelsene som en ønsker å begrense. Alt er forbudt i EØS.

Tapte virkemidler

Lista til UNCTAD er lang – og kan leses på to måter: som oversikt over hva slags kapitalkontroll som faktisk brukes rundt om på kloden – og som ei liste over hvilke virkemidler Norge har sagt fra seg retten til å bruke gjennom medlemskapet i EØS.

UNCTAD-rapporten viser at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten over grensene. Teknologien gir også muligheter for oversikt og kontroll – hvis den politiske viljen er til stede.

Retten til kapitalkontroll

UNCTADs konklusjon var oppsiktsvekkende klar: Regjeringer må fortsatt ha rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner etter egen vurdering. Autonomi, kaller UNCTAD det. På norsk kunne vi sagt sjølråderett i spørsmål om kapitalkontroll.

Året etter var også Verdensbanken og IMF på gli. IMF-ledelsen ga ros til Malaysia for «dyktig håndtering av kapitalkontrollen» i forbindelse med valutakrisa i 1998. I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review for 1999, gikk erkjennelsen i samme retning: «Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep …»

Skal vi kanskje begynne å pirke ved ett av EØS-avtalens tyngste tabuer?

---
DEL

Legg igjen et svar