Et naturlig ekteskap

Denne uka har vist at Norge igjen dilter etter Sør-Afrika og katolske Spania. Det er ikke lenger radikalt med en felles ekteskapslov for homofile og heterofile.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[25. april] Mandag ble det i Stortinget avholdt en høring som sier noe avgjørende om hva slags samfunn Norge vil og kan bli i det 21. århundre.

Den norske kirke, som nylig er blitt sikret framtidig særbehandling under staten gjennom et tverrpolitisk kirkeforlik, gikk til angrep på den odelstingsproposisjon som formelt heter «Lov om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv.». Også kalt felles ekteskapslov for heterofile og homofile par.

Kirken vil nemlig «stoppe gråsoner det privatpraktiserende homoprester tøyer kirkens liturgi». Altså en slags «sikkerhetsparagraf» for å sikre at homofile ekteskap kun er gyldig etter liturgi fra Kirkemøtet.

Den umiddelbare bakgrunnen for kravene ligger i den nye felles ekteskapsloven. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) la den fram 18. mars, mens Stortingets familie- og kulturkomité vil avlegge innstilling om den innen juni. Noe spesiell spenning knyttet til selve konklusjonen er det ikke: Et bredt flertall – hvori ikke opptatt Fr.p., Kr.F. og deler av Senterpartiet – vil sikre at homofile og heterofile får like ekteskapsrettigheter. Og det var på tide.

Ikke et pionérland

Det er bare 26 år siden homofili var forbudt i Norge, avkriminaliseringen i 1972 kom 163 år etter Belgia og 90 år etter Japan. Og det er kun 15 år siden partnerskapsloven ble opprettet. Med en ny og felles ekteskapslov er skrittet til full likestilling tatt helt ut. Og vi får et mer inkluderende samfunn, hvor en legningsminoritet tilkjennes viktige og naturlige rettigheter.

Mange av både tilhengerne og motstanderne anser ekteskapsloven som noe radikalt. Men Norge er langt fra noe pionérland i så måte, snarere blir det nummer seks i verden med en slik lov. Det er kanskje ikke så overraskende at det liberale Nederland var første land som likestilte homofile og heterofile ekteskap i 2001. Men i 2005 fulgte det katolske Spania etter, i likhet med Belgia og Canada.

Og så i 2006 gjorde Sør-Afrika det samme. Vedtaket i dette tidligere undertrykkende apartheid-landet kom etter støtte fra Nelson Mandelas ANC og biskop Desmond Tutu. Det ligger noe symbolsk viktig i at den majoritetsgruppen som ble undertrykt under det hvite mindretallsdiktaturet fram til 1994, da ga en seksuell minoritet de samme rettigheter som legningsmajoriteten.

Norge har altså også i 2008 – som ved avkriminaliseringen i 1972 – mye å lære fra utlandet når det gjelder økte rettigheter for homofile. I Sør-Afrika ble felles ekteskapslov vedtatt i parlamentet med 230 stemmer mot bare 41, et så klart flertall og budskap som det norske Storting neppe vil klare å mønstre. Og både i Taiwan og Romania har man hatt vel så radikale og legningslikestilte forslag og debatter som i Norge.

Når enkelte – som Den Evangelisk Lutherske Frikirke – argumenterer mot ekteskapsloven med påstand om at «store grupper av innvandrere skal integreres», er man altså ute på tynn is.

Det er ikke slik at «innvandrere» er noe mindre homoliberale enn den norske grasrota, spesielt ikke dersom frikirkemedlemmene inkluderes. Og det er ikke slik at selv arabiske land står noe historisk-kulturelt tilbake for det norske samfunnet i homofiliaksept. På slutten av 1800-tallet søkte for eksempel Europas største forfattere til det frie liv i Marokko, hvor Oscar Wilde og Andre Gidé kunne møtes og leve ut sin homofili i åpenhet. Selv i Talibans hjemby Kandahar har homofili vært velkjent og en naturlig del av kulturtradisjonen.

Religiøse motsetninger

Generalsekretær Shoaib Sultan i Islamsk Råd kunne derfor valgt bedre argumenter når han som frikirkene denne uka advarte mot at ekteskapsloven gjør at «avstanden blir større og integreringsarbeidet vanskeliggjort». For mange homofile innvandrere vil avstanden snarere bli mindre og Norges integrering inn i verden lettere.

Overraskende er likevel de religiøse motforestillingene ikke. Det er ikke bare de tre monoteistiske religionene, men også Tibet-buddhismens åndelige leder, Dalai Lama, som har teologiske utfordringer med homofiliens eksistens. Men da kan det hjelpe å vise til naturen. Homoseksualitet finnes nemlig hos over 1500 arter – som hos pingviner og hannsauer – og er slik både vanlig og naturlig i dyreriket. Ja, forskere har ment at eksistensen til eksempelvis dvergsjimpansen, mennesket nærmeste slektning i dyreriket, er helt avhengig av at homofilien. I et større perspektiv blir slik den kommende ekteskapsloven ikke bare en riktig, men også del av en naturlig utvikling.

---
DEL